Vil det nye arbeidslivet true likestillingen?

Debatt

Vil det nye arbeidslivet true likestillingen?

Vi må tenke høyt om hvordan teknologi vil påvirke arbeidslivet i framtiden, og hva det vil gjøre med norsk likestillings- og familiepolitikk, skriver Mari Teigen.
Mer om Debatt
Mer om Arbeidsliv
Statistisk sentralbyrå anslår at 30 prosent av dagens jobber vil bli «automatisert» i årene som kommer, og størst vil effekten bli i mannsdominerte yrker innenfor industri og håndverk.

Automatisering, digitalisering, robotisering, delingsøkonomi …  you name it. Arbeidslivet er i endring. Det er ingen nyhet. Den teknologiske revolusjon vil endre hva vi jobber med og måtene vi jobber på. Kanskje trenger vi ikke å få bakoversveis av alt det nye, for Norge har flere ganger vist å mestre omstilling. Samtidig er det på høy tid at flere enn teknologientusiastene deltar i høyttenkning om samfunnsmessige konsekvenser. Hva vil endringene på arbeidsmarkedet bety for likestillingen? Dette bør være et viktig spørsmål for politikerne foran høstens stortingsvalg. 

Les også: Core-miljøet budsjettvinner

Revolusjonære vaskemaskiner

Før stortingsvalget i 1963 kom «kvinnesak» på dagsorden på Arbeiderpartiets landsmøte. Analyse av endringsprosessene viste usikker framtidig velgeroppslutning. Og spørsmålet om kvinnene ble reist med full styrke. Den legendariske partisekretæren Håkon Lie mente at for å vinne kvinnenes stemmer holdt det ikke lenger med husmorpolitikk: «Vi må tale kvinnenes sak i et mannssamfunn».


Mari Teigen er forsker og leder for senter for likestillingsforskning. Foto: ISF

Teknologisk endring var et bakgrunnsteppe for Lies analyse. Vaskemaskin i de tusen hjem ville endre kvinnenes situasjon og muligheter dramatisk.  Den teknologiske utviklingen skapte behov for kvinner i politikken og en politikk for likestilling. Kampen om kvinnenes stemmer var avgjørende for å vinne valg.

Analysen fra 1960-tallet var framsynt. Det norske samfunn har gjennom noen tiår gjennomgått en gedigen omveltning i retning av større kjønnslikhet. Blant annet på grunn av en liten teknologisk revolusjon: vaskemaskin i de tusen hjem. Kvinners og menns liv har på vesentlige områder blitt likere: I arbeidsliv og politikk og i familiesfæren.

Nesten, men ikke helt

Men likestillingsutviklingen har vært ujevn og kjønnsforskjellene er ofte seige: Kvinner arbeider (nesten) like mye som menn, men arbeidsmarkedet er vedvarende kjønnsdelt. Kvinner tjener (nesten) like mye som menn, men de forskjellene som består, rikker knapt på seg. Kvinner gjør karriere (nesten) like mye som menn, men først og fremst i offentlig sektor; pengemakt er stadig menns domene. Kvinner tar oftere høyere utdanning, gjør det (litt) bedre på skolen og er (litt) bedre til å fullføre skolegangen de har påbegynt. Men vil det også gi bedre uttelling på arbeidsmarkedet? Det vet vi ikke ennå. Kanskje kan retningen på den teknologiske utviklingen gi noen svar?

I flere av yrkene innenfor helse og omsorg er ni av ti kvinner.

Hvilke likestillingsutfordringer vil teknologisk endring bringe og hva slags likestillings- og familiepolitikk trenger vi i årene som kommer? Vil den teknologiske utviklingen dytte i retning av mer likestilling – eller vil en tilspisset konkurranse i et tøffere marked føre til likestillingsrevers? Vil automatiseringen av arbeid endre de kjønnsdelte strukturene? Vil digitaliseringen ytterligere spisse til balansen mellom familieliv og arbeidsliv? Vil frilans- og «løsarbeid» bli standard, mens det velorganiserte arbeidslivet blir unntak, og hva vil være likestillingskonsekvensene av en slik utvikling?

Jobbene som forsvinner

Statistisk sentralbyrå anslår at 30 prosent av dagens jobber vil bli «automatisert» i årene som kommer. Automatiseringen vil slå ulikt inn i ulike deler av arbeidslivet. SSBs spår store behov for arbeidskraft i kvinnedominerte yrker som helse, omsorg og utdanning, og mindre etterspørsel  i typiske mannsdominerte yrker i industri og håndverk.

I flere av yrkene og utdanningene innenfor helse og omsorg er ni av ti kvinner. Over tid er det få tegn til endring. Vi vet lite om hvorfor så få gutter velger helse og omsorgsfag og pedagogiske utdanninger. Men kvinnedominansen i seg selv, er nok med på å forhindre kjønnsutjevning. Dessuten er alternative yrker og utdanninger ofte bedre betalt og gir mer status, så for guttene har omkostningene ved å velge utradisjonelt blitt vel store.

Men hva om «automatiseringen» og andre endringer på arbeidsmarkedet reduserer tilbudet av arbeid innenfor tradisjonelt mannsdominerte yrker innen industri og håndverk? Vil det bidra til at helse- og omsorgsyrkene framstår som mer attraktive også for gutter? Vil gutter fortsette å velge bort «jentefag» fordi de er nettopp det – eller vil sjansen til sikrere jobb veie tyngre? Kanskje er teknologien en sterkere driver enn hva likestillingspolitikk og statlige holdningskampanjer til nå har klart å få til.

Les også: Likestilling på stedet hvil

Aldri fri

Å få til en god balanse mellom arbeidsliv og familieliv er for mange en forutsetning for å få til reell likestilling – særlig i karriereyrkene. Om begge skal jobbe heltid i yrker som ofte krever mer enn åtte timers arbeidsdag, blir det tøffe forhandlinger på hjemmebane. Digitalisering og internasjonalisering henger ofte sammen. Det mest effektive kan være døgnkontinuerlig drift med ansatte i flere tidssoner verden over. Med mobilen i lomma og på nattbordet er det mulig alltid å være online og norske tidskulturer settes under press. Hvilke familier tåler at begge er «på» døgnet rundt – og hvem må trekke seg når presset blir for stort? Som Sigtona Halrynjo og Selma Lyng tidligere har vist, blir fars forkjørsrett ofte til mors vikeplikt.

Kostnadene ved å ta permisjon kan bli for høy.

Samtidig har skvisen mellom arbeids- og familieliv for mange blitt mer håndterbar nettopp som følge av digitalisering, fordi det har gitt økt fleksibilitet. Når arbeid ofte kan utføres uavhengig av tid og sted, opplever mange at det blir enklere å kombinere arbeid og familie. Det kan fremme likestilling.

Pappaperm i en tynn tråd?

Mye tyder på at midlertidighet og løsere arbeidskontrakter vil bre om seg, blant annet som følge av den voksende delingsøkonomien. Om større deler av befolkningen sysselsettes i enpersonsforetak, kan det utfordre den norske modellen i dybden. Den som driver virksomhet for egen kjøl kan ha ujevn tilgang på oppdrag. Enten det er som sjåfør, renholder, konsulent eller journalist, kan man ikke uten videre ta noen måneder foreldrepermisjon og regne med at oppgavene står og venter når permisjonstida er over. Foreldrepermisjonsordningen passer aller best for arbeidstakere i faste stillinger, gjerne i offentlig sektor med full lønnskompensasjon.

Betyr et arbeidsliv i endring at det er på tide å nytenke foreldrepermisjonsordningen? Om «delingsøkonomiyrkene» særlig sysselsetter menn, kan bruk av «pappakvoten» henge i en tynn tråd. Kostnadene ved å ta permisjon kan bli for høy. Om kvinnene også i økende grad vil befinne seg i de mindre velorganiserte delene av arbeidslivet, er det ikke utenkelig at det over tid kan føre til  fall i fødselstall. Arbeidsliv og familieliv blir ikke et spørsmål om å balansere, men om å velge det ene eller det andre.

Det er derfor på høy tid at flere enn teknologientusiastene deltar i høyttenkning om de samfunnsmessige konsekvensene. Her må politikerne komme på banen. Det ville være rart om en endring som titt omtales som en revolusjon ikke skulle ha konsekvenser for sosial ulikhet og likestilling. Det ville være en nyhet.

Les også: Svak likestilling forverrer oljesmellen