Vi trenger ikke velge mellom feminisme og miljø

Debatt

Vi trenger ikke velge mellom feminisme og miljø

Må likestillingskampen vike for det grønne skiftet, slik enkelte feminister hevder? Nei, mener Agnes Bolsø.
«Jeg-omfavner-et–tre-og-føler-meg-som-treet»-politikk er et særdeles dårlig utgangspunkt for å formulere en demokratisk politikk som kan fungere for alle, mener Agnes Bolsø.

Det er et stort potensial for konflikt mellom likestillingspolitikk og grønn politikk. Flere viktige likestillingsreformer ble begrunnet med at kvinners deltakelse i arbeidslivet er bra for veksten i økonomien. Mange feminister stiller imidlertid spørsmål ved premissene for vekst.

Likestilling på naturens bekostning?

Både den svenske forfatteren og feministen Nina Björk og norske Linn Stalsberg, spør om ikke feminismen har mistet sitt samfunnskritiske potensial. Björk med boken Lyckliga i alla sina dagar – om penger og menneskers verdi, og Stalsberg med Er jeg fri nå – tidsklemte damer i verdens beste land. De viser til hvordan feminismen på 1970-tallet var innvevd i et ønske om samfunnsendring. Samfunnet skulle bli mer rettferdig, tiden mer vår egen, arbeidet og makten mer rettferdig fordelt. Ble likestillingspolitikken i stedet en politikk for en mer konkurransedyktig markedsøkonomi og forbruksvekst utover naturens tålegrense?

Les Linn Stalsbergs svar til dette innlegget: - Å versette ulønnet arbeid er også et likestillingsprosjekt

Det er ikke bare kvinnen selv som tjener på å innta styreverv eller jobbe hardt for en karriere: «Også andre tjener på dette, som næringsliv og samfunnsøkonomi. Er det slik at dagens likestilling rett og slett skjer på kapitalens premisser? Det er supert for de svært få kvinnene som kommer seg til topps, men er dette en del av en større samfunnsendring som er udelt positiv», spør Stalsberg.

Identitetskamper må fortsette, allianser må bygges.

Samtidig har vi de økonomiske realitetene. Feminist og den gang finansminister Kristin Halvorsen fra SV, oppfordret oss til å gå ut og shoppe under finanskrisen i 2009: «Hvis jeg har vært og handlet, så tar jeg nå en ekstra runde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien», sa hun i en paneldebatt om finanskrisen.

Farlig linje


Agnes Bolsø er professor ved NTNU. Foto: Kjell A. Olsen

Skal vi velge klimapolitikk på kapitalens premisser eller ikke? Jeg er på lag med Stalsberg og Björk som ønsker systemendring. Men jeg må likevel fremme en helt vesentlig kritikk. De ser nemlig ut til å mene at likestillingspolitikk for toppen av næringslivet og organisasjonene er feil i dag, siden det tjener kapitalen. Dette er en særdeles farlig linje for en feministisk grønn politikk fordi den lett virker sammen med andre posisjoner som også innebærer nedprioritering av likestilling. 

Det gjelder for eksempel ideen om at vi har det for travelt for demokratiske prosesser. Det er en påstand vi ser i deler av den grønne politiske bevegelsen, og dessuten reflektert i undergangsspådommer og skrekkscenarier i populærkulturen. Avvisningen av topplederfeminisme går selvsagt også godt sammen med ideen om at gruppeinteresser må underordnes det store klimaspørsmålet.

Å styrke kvinners stilling på toppen av næringslivet og i organisasjonene er viktig.

Grupper er i denne sammenhengen kvinner, etnisk andre, homoseksuelle, funksjonshemmede, transpersoner og ellers alle som står for såkalt «identitetspolitikk». Det er på venstresiden blitt farlig populært å ta avstand fra identitetspolitikk. Da heter det at hensynet til de mange særgruppene, bortsett fra til hvite arbeiderklassemenn, banet veien for Donald Trump. I iveren etter å støtte sårbare menn fra arbeiderklassen, ser det ut til at andre må stemmes ut, som i et politikkens realityshow. I stedet for å tenke omfattende solidaritetsbygging, settes grupper opp mot hverandre også av venstresidens representanter. Identitetskamper må fortsette, allianser må bygges.

Les også: Mener kvinner i Vesten kan bli klimatapere

Viktig symbolpolitikk

Å styrke kvinners stilling på toppen av næringslivet og i organisasjonene er viktig. Det handler om at kvinner bør ha sin del av både penger og makt i dette samfunnet, og ikke bli bedt om å vente til det hinsidige. Vi kan ikke i puritanismens navn be kvinner om å holde sine hender rene og ikke skitne dem til ved å administrere kapitalismen. Det er dessuten viktig symbolpolitikk: Vi må hamre inn at makt kan se ut som kvinner.

Kvinner vil og skal ha makt nå.

Konsekvensen av Stalsberg og Björks syn er at vi skal konsentrere oss om å bekjempe kapitalismen, og godta at det innebærer at kvinner gir avkall på organisasjonsmakt. Det mest skremmende eksemplet på dette i norsk grønn politikk, er en atferdsbiologisk samfunnsanalyse i boken Det biologiske mennesket. Her stigmatiseres kvinner og får langt på vei skylden for overforbruket. Likestilling passer ikke kvinners natur, og miljøet har ikke godt av det, hevder forfatterne Terje Bongard og Eivin Røskaft. I sin naturs navn bør kvinner søke tilbake til familie- og venneklanen.

Slike ideer må ikke få lov til å passere, verken i Bongard og Røskafts ekstreme form, eller i Stalsberg og Björks mer sympatiske. Feministisk grønn politikk må være bevisst samfunnets hierarkier og sosiale forskjeller her og nå, og ikke vente til «etterpå». Etterpå, når temperaturen forhåpentligvis har blitt lavere i atmosfæren, vil nye maktforskjeller ha satt seg i prosessene mellom oss. Vi kan ikke anlegge en feministisk grønn politikk i dag, som innebærer at vi må begynne på nytt senere.

Les også: - Ikke gode nok på kjønn og likestilling

Grønn feminisme

Kvinner vil og skal ha makt , selv om vi som politiske enkeltindivider kan være uenig i politikken de fører og hvordan de forvalter penger. Jeg er fundamentalt kritisk til målene for samfunnsutvikling som Erna Solberg, Siv Jensen og Kristin Skogen Lund har, men er likevel stolt av at Norge har kvinner i så sentrale posisjoner. De er positive eksempler for jenter og kvinner som vil bruke samfunnsmakt til andre formål.

Vær oppmerksom på hva partiene sier om sosiale forskjeller og sosiale hierarkier.

Vi har ingen politiske partier i Norge som inntar en så akutt reaksjonær posisjon som de nevnte atferdsbiologene, og vi som skal velge Storting i høst, har flere mer eller mindre gode alternativer. Om du er reformist og tror på et grønt skifte som i stor grad bevarer maktforholdene slik de er og retningen på profitten uforandret, har du mange å velge i. Om du vil bli kvitt profitt som mål for produksjonen, og kanskje til og med mener at det er helt nødvendig for å få til skiftet, er det noen partier som peker seg ut.

Men vær oppmerksom på hva partiene sier om sosiale forskjeller og sosiale hierarkier. Er de opptatt av dem? Er politikken innrettet på å utjevne helt konkrete sosiale forskjeller? Mye grønn politikk er preget av holisme, der forskjeller mellom folk er idealisert bort. Det samme gjelder forskjeller mellom oss og våre omgivelser: «Jeg-omfavner-et–tre-og-føler-meg-som-treet»-politikk. Dette er et særdeles dårlig utgangspunkt for å formulere en demokratisk politikk som kan fungere for alle. Det vil alltid være forskjeller mellom oss mennesker, og det vil alltid være forskjeller mellom mennesker på den ene siden og dem eller det som ikke er mennesker, på den andre. Vi må være bevisst hva forskjellene består i og ha en politikk for det.

Les også: Elsykler til folket gir meir sykling