Reproduktive rettigheter må beskyttes

Debatt

Reproduktive rettigheter må beskyttes

Trumps kjønnskonservative politikk rammer en av de mest grunnleggende rettighetene til kvinner i arbeidet for likestilling: Retten til å ta abort, skriver Kari Nyheim Solbrække.
Mer om Abort
Mer enn to millioner mennesker i USA deltok i fredelige demonstrasjoner for kvinners rettigheter, dagen etter at Donald Trump ble innsatt som president i USA. Her fra kvinnemarsjen i Washington.

Abort og likestilling henger tett sammen. Sovjetunionen for eksempel, innførte i 1913 fri abort, med argument om at det ville øke kvinners muligheter for full deltakelse i arbeidslivet.

I Norge ble selvbestemt abort vedtatt i 1978. Begrunnelsen var kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Da apartheid ble opphevet i Sør-Afrika medførte det også en forsterkning av kvinners rettigheter i den nye grunnloven, herunder adgang til fri abort.

Les også: Måler det umulige: Å telle lovlige og ulovlige aborter

Begrenset rettighet

På verdensbasis er likevel retten kvinner har til selv å velge abort svært begrenset, og i store deler av det katolske Latin-Amerika er lovgivningen meget streng. Resultatet er at minst 47.000 kvinner dør hvert år av abort-komplikasjoner. Paradoksalt nok er det landene med strengest abortlover, eller totalforbud mot abort, som har høyest aborttall.

I januar stoppet amerikanske myndigheter støtten til organisasjoner som utfører, opplyser om eller legger til rette for abort.

Politikken, på et område hvor likestilling så til de grader står i sentrum, beveger seg for tiden åpenbart i feil retning. Spania, Sveits og Litauen er i ferd med å innføre nye innskrenkninger i abortloven.


Kari Nyheim Solbrække er førsteamanunsis ved Universitetet i Oslo. Foto: Privat

I januar stoppet amerikanske myndigheter støtten til organisasjoner som utfører, opplyser om eller legger til rette for abort. Med denne såkalte kneblingsregelen motarbeider Trump og hans nykonservative administrasjon, det langvarige globale arbeidet for en grunnleggende menneskerettighet hvor likestilling og helse forenes på en frigjørende måte.

Retten til selv å bestemme hvor mange barn en vil bære frem og når, samt retten til reproduktiv helse og seksuell helse fri for frykt for død og sykdom, står på spill.

Viktig tema

Våre kropper, som dette i særlig grad rammer, har vært og er fremdeles gjenstandsfelt for ulike politiske regimer og sosialt skapte ideer om hvilke liv, borgere og identiteter som er mest verdifulle.

Dette er ikke noe nytt. Kropp, kjønn og helse er et stort tema som jeg og mange andre innenfor dagens kjønnsforskning mener er svært viktig å forske på og undervise om. Og som stridighetene om abort så tydelig demonstrerer, aktualiseres dette også i politiske ideer og vedtak om hva slags samfunn vi vil ha.

Til høsten er det Stortingsvalg i Norge. Og nokså åpenbart vil norske travere som arbeidsledighet, sykehus og skatt stå langt oppe på den politiske dagsorden. Med bakgrunn i verden omkring oss kan vi også forvente, at mer internasjonale spørsmål vil være langt mer i front. Migrasjon, folkerett og sikkerhetspolitikk er temaer jeg tipper vil tvinge seg fram.

Hvor står norske partier når det gjelder reproduktiv helse?

Et debattema jeg tror kan legge seg på tvers av den nasjonale og globale dagsordenen, er nettopp kvinners reproduktive rettigheter. Riktignok har vi ingen partier på Stortinget som i dag taler sterkt for å innskrenke retten til fri abort.

Negativ dreining

Som nasjon har vi en sterk tradisjon for å framsnakke, finansiere og implementere reproduktiv helse og fri abort som en del av vårt bistandsarbeid. Ved hjelp av nykonservative vinder fra USA og deler av Europa vil imidlertid disse aspektene raskt kunne kobles sammen på overraskende måter.

Kanskje kan vi se konturene av nykonservative argumenter hvor helsetjenester i økende grad forbeholdes kropper som lever i «akseptable rammer», det vil si et etnisk norsk og heteroseksuelt kjernefamilieliv, basert på kristne grunnverdier? Basert på deler av dagenes politiske retorikk, og da særlig nytalen fra vest knyttet til reproduktiv helse, er dette en dreining vi bør se opp for. 

Et viktig spørsmål jeg utfra et feministisk frigjøringsperspektiv mener bør stå sentralt ved årets stortingsvalg er derfor: Hvor står norske partier når det gjelder reproduktiv helse? Ser de dette som et spørsmål hvor retten til å bestemme over egen kropp helt og holdent frikobles fra samlivsform og seksuell og religiøs orientering? Og hvis ja, i hvilken grad er de villige til å fronte dette synet i en større global kontekst?

Les også: Abortpille gir kortere ventetid og tidligere aborter