Kjønnsforskningen, teologien og kirken

Kronikk

Kjønnsforskningen, teologien og kirken

Kvinner har inntatt lederposisjoner i den norske kirken, og feministisk teologi er en etablert del av religionsstudier. Likevel er det fortsatt behov for kritiske kjønnsperspektiver på religiøs maktutøvelse, skriver Sturla Stålsett.
Mer om Debatt
Mer om Religion
Mer om Kristendom
I løpet av de 25 årene han har forsket innenfor teologi og samfunnsfaglige religionsstudier, har kjønnsperspektivet fått et betydelig gjennomslag i kirkelig teori og praksis i Norge, skriver Sturla Stålsett, professor ved MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn, tidligere prest og generalsekretær for Kirkens Bymisjon.

«Passer kristendommen for mænd?» Dette «brændende spørgsmaal» stiller den danske prest, forfatter og bibelskolerektor Carl Skovgaard-Pedersen i et lite skrift fra 1920.

Ambivalent forhold til kjønn

Spørsmålet viser en interessant ambivalens i kristendommens forhold til kjønn: Ingen var vel i tvil om at kirken og teologien var mannsdominert. Men var det ikke likevel slik at det var noe «kvinnelig» over kristentroen? 

Skovgaard-Pedersen mobiliserer både skriften og historien for å vise at menn ikke burde skamme seg over kristennavnet: «… alle de bibelske Forfattere var Mænd. Vilde det dog ikke være mærkverdigt, om Bibelen (…) ikke passede for Mænd, naar det dog er en Kjændsgjærning, at den Bog, hvori Guds Aabenbaring gjennem Tiderne er skrevet ned, og som derfor er Standard baade for kristeligt Liv og Lære, er forfattet af Mænd – og kun af Mænd?». 

Kjønnsmaktens avtrykk er ikke mindre tydelig på den religiøse arenaen, enn på andre samfunnsområder. Snarere tvert imot.

Også «Psykologiens Vidnesbyrd» mønstrer Skovgaard-Pedersen på mennenes side for kristendommen – eller omvendt. «Mænd er mere sælvstendigt tænkende end Kvinder. Kvinder viser seg ved alle Slags psykologiske forsøg at have lettere ved at bøje sig for det vedtagne, for Moder og Omgivelser; at have større Evne til at tilegne sig et givet Stof og tilpasse sig derefter, og at være mere afhængige af forbilleder.» 

Dette kunne jo få noen til å mene at kristendommen egner seg best for kvinner «thi Kristendom er jo efter sit Værsen Afhængighed»? Nei, dette er en feilslutning, sier Skovgaard-Pedersen: «Thi ved at gjennemtrænges af Troens Afhænghedsfølelse af Gud bliver vi selvstændige i højeste Forstand».

Store endringer

I løpet av de 25 årene jeg har forsket innenfor teologi og samfunnsfaglige religionsstudier har det skjedd en rivende utvikling. Kjønnsperspektivet har fått et betydelig gjennomslag i kirkelig teori og praksis i Norge. Det skyldes ikke minst sterke og dyktige foregangskvinner som blant andre Dagny Kaul, Rosemarie Køhn, Turid Karlsen Seim, Kari Børresen og Astrid Hauge.

Den nylig publiserte historiefortellingen om Den norske kirke og arven fra 1968 i boken Da Gud skiftet mening, av Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen, fanger i beskjeden grad opp dette viktige kritiske oppgjøret med den mannsdominerte teologien og kirken. Dette er en stor forglemmelse, for å si det forsiktig.

I dag ledes Den norske kirke av kvinner i praktisk talt alle de viktigste posisjonene.

I dag ledes Den norske kirke av kvinner i praktisk talt alle de viktigste posisjonene. Preses blant biskopene er Helga Byfuglien og halvparten av bispekollegiet er kvinner. Oslo biskop er for første gang en kvinne, Kari Veiteberg, og kirkerådet ledes av Kristin Gunleiksrud Raaum. Direktøren er Ingrid Vad Nilssen, og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke ledes av genralsekretær Berit Hagen Agøy og leder Kristine Sandmæl. Den mektige arbeidsgiverforeningen for kirkelige virksomheter KA, ledes av Marit Halvorsen Hougsnæs. De mest toneangivende diakonale organisasjonene, Kirkens Bymisjon og Kirkens Nødhjelp, har også kvinnelige toppledere.  

I en slik situasjon er det lett å glemme at striden om hvorvidt kvinner kunne være prester i kirken var levende til langt utpå 1980-tallet. Det teologiske miljøet var enda mer mannsdominert.

Den første norske kvinnen som tok teologisk doktorgrad var Turid Karlsen Seim, og det skjedde så sent som i 1990. Hun ble senere en innflytelsesrik økumenisk teolog, og var dekan på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i flere perioder.

Feministteologien som drivkraft

Kjønnsforskningen har kastet kritisk og frigjørende lys over studiene av religionens og den kristne tros uttrykk, i historien så vel som i samtiden.

Kjønnsmaktens avtrykk er ikke mindre tydelig på den religiøse arenaen, enn på andre samfunnsområder. Snarere tvert imot.

Skovgaard-Petersen er i historiens bakspeil et mangetydig vitne om det. Den symbolske og reelle makten knyttet til religiøs overlevering og overbevisning i samfunnet har vært og er preget av sterkt førende forestillinger om kjønn – både i og utenfor trossamfunnene og de lærdes rekker.  

Feministisk teologi har vært en viktig faktor i de sterke, og i historisk perspektiv raske, omveltningene på dette punktet i kirken i Norge.

Et tradisjonelt patriarkalsk kjønnsrollemønster fremmes av både fundamentalistiske og karismatiske trossamfunn og strømninger.

Feministteologien vokste fram fra slutten av 1960-årene. Anført av dyktige forskere som Dorothee Sölle, Elizabeth Schüssler Fiorenza, Rosemary Radford Ruether og Mary Daly.

Den oppstod omtrent parallelt med, men også selvstendig i forhold til andre politiske og frigjørende teologier: Først og fremst den latinamerikanske frigjøringsteologien, og svart teologi fra USA og Sør-Afrika.

Den første av dem fokuserte på marginaliseringen ut fra sosial klasse og den andre ut fra etnisk tilhørighet.Men begge disse banebrytende teologiske skoleretningene var i utgangspunktet temmelig kjønnsblinde. 

Den indre kritikken av denne blindheten kom fra henholdsvis mujerista- og womanist-teologer. Disse åpnet bevisstheten for det som etter hvert ble behandlet under begrepet interseksjonalitet.

Kjønnsperspektiver – for spesielt interesserte?

I dag kommer man ikke utenom kjønnsperspektiver på kristen praksis og lære. I faglig sammenheng er de ikke så kontroversielle.

Det er selvsagt uenighet om hva konkret kjønnsperspektiver gir av innholdsmessige forandringer innenfor teologi og religionsstudier. Kritisk debatt og uenighet er da også generelt en betingelse for god forskning.

Men perspektivene kan fortsatt bli oversett og usynliggjort i den faglige og politiske debatten. Og enigheten om relevansen av kjønnsperspektivet, forhindrer ikke en fortsatt tendens til å forvise det til kategorien «for spesielt interesserte».

Selv om mye er oppnådd her hjemme, er det god grunn til å fortsatt være kritisk årvåkne for kjønnsforskningens betydning for religionsfeltet.

Så selv om mye er oppnådd her hjemme, er det god grunn til å fortsatt være kritisk årvåkne for kjønnsforskningens betydning for religionsfeltet. Særlig i global sammenheng er det grunn til bekymring.

Et tradisjonelt patriarkalsk kjønnsrollemønster fremmes av både fundamentalistiske og karismatiske trossamfunn og strømninger. Disse har sterk global framgang, ikke sjelden i allianse med autoritær populisme, slik vi nylig har sett det i Brasil. Kritisk kjønnsperspektiv på religiøs maktutøvelse er ikke noe som hilses velkommen i slike kretser.

Det gir grunn til å styrke innsatsen for kjønnsrettferdighet på religionsfeltet. Kjønnsforskningen må fortsatt bidra til å besvare «brændende spørgsmaal» på troens område, om enn med andre utgangspunkt og interesser enn dem som uroet Skovgaard-Petersen og hans samtid.