Likestilling krever dokumentasjon

KRONIKK

Likestilling krever dokumentasjon

Hvis vi skal oppnå FNs mål om full likestilling innen 2030, må det skje en kvinnerevolusjon innenfor datainnsamling og forskning, skriver Gro Lindstad.
For å få midler fra Norad og andre givere er vi avhengige av å kunne dokumentere at arbeidet vi gjør gir resultater, skriver Gro Lindstad.

Jeg har vært aktiv i ulike organisasjoner, i UN Women – FNs organisasjon med hovedansvar for kvinner og likestilling, og de siste sju årene som daglig leder i FOKUS – Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål.

I løpet av disse årene er ønsket om, og behovet for data og dokumentasjon, blitt stadig tydeligere. Både for FOKUS og andre interesseorganisasjoner, for myndighetene, våre samarbeidspartnere, giverne, media og publikum som deltar på møter og paneldebatter, øker behovet for dokumentert kunnskap.

Informasjon er makt

For å få politisk gjennomslag for saker, og for å skaffe midler til å øke innsatsen på et område, trenger vi konkrete bevis på at arbeidet vi gjør nytter. Også for å forstå omfanget av en krise, hvordan vi skal løse den, og enda viktigere; hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen, trenger vi god og nøyaktig informasjon. Informasjon er makt.

I mange deler av verden vet vi ikke hva kvinner tjener eller hvor mange kvinner og jenter som lever i fattigdom.

Imidlertid er det fremdeles store kunnskapshull når det gjelder data og informasjon om jenter og kvinners liv. I mange deler av verden vet vi ikke hva kvinner tjener eller hvor mange kvinner og jenter som lever i fattigdom.

En av grunnene er at inntektsdata oftest omfatter familiens samlede inntekt, altså at man ikke skiller mellom hva menn tjener og hva kvinner tjener, eller om kvinner i det hele tatt har inntekt. Når vi mangler god dokumentasjon blir det også vanskelig å argumentere for at fattigdom og ulikhet mellom menn og kvinner henger sammen og at begge deler derfor må bekjempes.

FNs bærekraftsmål

Ifølge tall fra UN Women har kun 13 prosent av verdens land egne budsjettmidler til å utvikle og arbeide med kjønnsbasert statistikk.

I 2015 ble FNs medlemsland enige om at vi skulle oppnå 17 bærekraftsmål innen 2030. Disse tok over etter de åtte Tusenårsmålene FN hadde vedtatt for å bekjempe fattigdommen i verden fra 2000–2015.

I forkant hadde ulike organisasjoner jobbet iherdig for å få bærekraftsmålene til å bli gode og inkludere det vi ønsket å oppnå, og det var mye. Kvinneorganisasjoner verden over jobbet målrettet for å få til det tusenårsmålene ikke fikk til, nemlig at kvinner og likestilling skulle gå som en rød tråd gjennom alle de 17 målene.

Da FN vedtok disse målene i september 2015 og medlemslandene forpliktet seg til å oppfylle dem, hadde kvinneorganisasjonene fått inkludert kjønns- og likestillingsindikatorer i de fleste av målene. Bevisstheten om at likestilling og inkludering av jenter og kvinner er nødvendig for å oppnå bærekraftsmålene var dermed etablert.

Samtidig visste vi at vi har en kjempejobb foran oss når det gjelder å skaffe data, informasjon og forskning som måler kvinners fremgang på verdensbasis. Uten gode data kan vi ikke få til gode løsninger for og inkludering av kvinner og jenter, til fordel for dem og deres familier.

Teller og rapporterer ulikt

Det finnes statistikk over hvor mye av utviklingsmidlene OECDs (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) medlemsland bruker på kvinner og likestilling. Men måten de «teller» på er ulik.

USA rapporterer at cirka 21 prosent av all utviklingsstøtte er knyttet til kjønnslikestilling og Norge at cirka 25 prosent er knyttet til kjønnslikestilling. Island, Irland og Sverige rapporterer imidlertid tall som viser at over 80 prosent av all utviklingsstøtte er knyttet til kjønnslikestilling.

Jeg tror ikke Norge faktisk ligger så lavt, men systemet er så forskjellig og rapportering blir tolket så ulikt i de ulike OECD-landene at forskjellene ikke blir representative. I tillegg er det store forskjeller fra land til land om, og hvordan, man rapporterer.

Vi trenger forskere som forstår at kjønnsforskning er viktig, også i et utviklingspolitisk perspektiv.

De rapporteringene OECDs utviklingskomité får, gir heller ingen dybdekunnskap. Utenriksdepartementet samler ikke systematisk inn informasjon hvert år om hvor mye de bruker på områder som vold mot kvinner, kvinners økonomiske utvikling og rettigheter, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, arbeid med kvinner, fred og sikkerhet og kvinners politiske deltagelse.

Disse områdene er definert som satsningsområder i ulike handlingsplaner, som Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken 2016–2020 – Frihet, makt og muligheter, Kvinner, fred og sikkerhet 2015–2018 og Strategi for styrket internasjonal innsats mot kjønnslemlestelse av jenter for perioden 2014–2017. Imidlertid blir det nærmest umulig å overvåke om planene blir fulgt uten tilgang til dokumentasjon og data. I et møte jeg deltok i for en stund siden ble det påpekt: «Without data equality, there is no gender equality».

Kjønnsforskning er viktig

Når FOKUS samarbeider med kvinneorganisasjoner i land i det globale sør bidrar vi med midler til konkrete programmer og prosjekter. For å få midler fra Norad og andre givere er vi avhengige av å kunne dokumentere at arbeidet vi gjør gir resultater. Norad vil kun inngå økonomiske avtaler med de som kan levere best. I FOKUS er vi selvfølgelig også opptatt av å bidra til prosjekter som virker.

Det betyr at vi med jevne mellomrom bestiller uavhengige evalueringer av programmene våre for å se hva som virker og hva som ikke virker. Vi må vite hvilke erfaringer vi kan dele med de vi jobber sammen med, og hvordan vi kan utvikle oss videre.

Det er viktig for oss å samarbeide med forskere som kan påta seg oppdrag. Vi trenger forskere som forstår at kjønnsforskning er viktig, også i et utviklingspolitisk perspektiv, og som kan være med på å diskutere og bidra med synsvinkler vi kanskje ikke ser selv.

Vi trenger også flere stemmer som påpeker at kjønnsspesifikke data er nødvendig for å oppnå bærekraftsmålene. Hvis vi skal oppnå det FN og UN Women sier – full likestilling innen 2030 – må vi ha en kvinnerevolusjon på mange områder. Ett av dem er innenfor datainnsamling og forskning.