Vi må lytte til samiske voldsofre

Debatt

Vi må lytte til samiske voldsofre

Forskning viser at samiske kvinner er mer utsatt for vold enn norske kvinner. For å forebygge dette må man forstå samiske fortellinger, skriver Britt Kramvig.
Mer om Debatt
Mer om Vold
Mer om Samer
I mange av de offentlige overgrepsfortellingene blant samer, blir skammen knyttet til forakt for svakhet.

Under årets Riddu Riđđu Festivála inviterte avisen Nordlys til et seminar om vold i de samiske samfunn, der undertegnede var en av deltakerne. Bakgrunnen var en nylig publisert studie kalt Saminor 2, som er gjennomført i 25 kommuner i Sápmi Norge. Det er urovekkende funn som er avdekket.


Vold blant samer møtes med taushet, mener Britt Kramvig. Foto: UiT

I denne kvantitative studien avdekker man at 45 prosent av samene som har svart på undersøkelsen, oppgir at de har vært utsatt for vold og overgrep – mot 29,6 prosent av norske innbyggere i de samme områdene. Høyest er tallene blant samiske kvinner der 49 prosent har opplevd enten emosjonell, fysisk eller seksuell vold, mot 35 prosent av de norske.

Les også: Kjønnsblind urfolksforskning

Les også: Når kulturen blir syndebukk

Taushet

Dette er en situasjon man nå tar alvorlig, og der kunnskapsbehovet er svært stort. Det er gjort lite forskning på dette temaet, og det er heller ikke et tema det er enkelt å forske på. De små samiske samfunnene er sårbare, etiske utfordringer blir fort betydelige og tausheten har lenge vært stor. Samtidig er det noe som nå skjer.

Man må ha respekt for de forskjellene som eksisterer, også i måter man utøver kjønn på.

Sametingets president Aili Keskitalo har vært tydelig på at vi må adressere «vår voldelige virkelighet». Taushet, sier hun, er et nytt svik mot ofrene for vold. I det samiske samfunnet har man i de siste årene fokusert på dette temaet. Men, som Marion Ravna har påpekt, møter storsamfunnet disse debattene med en forunderlig stillhet. For å kunne høre det Ravna kaller de samiske ropene, må man ha erfaringer fra samiske samfunn som gjør at man er kjent med de lokale måtene å fortelle på. Man må være kjent med fortellerformer der viktige budskap artikuleres indirekte og ofte ved bruk av humor. I tillegg er det en fordel å være kjent med det som fortelles i stillheten, i mellomrommene mellom de mest åpenbare utsagnene.

Kjønn

Man må ha respekt for de forskjellene som eksisterer, også i måter man utøver kjønn på. Både kategoriene kjønn og urfolk er knyttet til erfaringer, de er både analytiske kategorier og narrative enheter som utøves gjennom praksiser. Kjønn, også i de samiske verdener, er ikke en essens, noe som er og som dermed tydelig kan defineres.

Kjønn, i likhet med urfolkskategorien, praktiseres med utgangspunkt i individuelle og kollektive erfaringer, og gjennom tilgjengelige fortellinger. Praksisene er lokale, og historiske på den måten at fortiden er til stede og utøves i hverdagen. De kan derfor både utøves med stolthet, eller de kan vært fylt av sorg over tidligere tiders tap, som likefult er relevante her og nå i spesifikke situasjoner. Og det kan være mange ulike varianter i mellom disse ytterpunktene.

Skam er et av de begrepene som har vært brukt for å forklare den individuelle og kollektive tausheten.

Ettersom kategorier som kjønn både er noe vi kan analysere og noe vi kan erfare, må vi ta fatt i lokale praksiser og fortellinger når kjønn skal forskes på. Man må være lydhør for at det eksisterer noen radikale forskjeller, for eksempel i måter familier og samfunn er organisert på. Slektskap knytter mennesker sammen på særegne, men lokaliserte vis. Og man må være lydhør for at det eksisterer forskjeller i måter vold fortelles på, måter kjønn gjøres på, måter smerte bæres på og hvordan kollektivet søker å løse utfordringer.  Først da, tror jeg, kan man høre de samiske fortellingene om vold og gjennomføre de tiltakene som vil virke kollektivt preventive. Ofrene må høres og voldsutøverne stilles til ansvar. Samtidig må man igangsette større og mer langsiktige kollektivt helbredende og forsonende prosesser.

Skam

Skam er et av de begrepene som har vært brukt for å forklare den individuelle og kollektive tausheten. En av de debattantene som klarest har satt ord på den overdøvende tausheten, er Anne Kalstad Mikkelsen ved Árran lulesamisk senter: «Skam fordi man som same ble betraktet som mindreverdig. Mange samer begynte å tro at det var sant, at vi som mennesker var mindre verdt. Og fremdeles i dag er det samer som er engstelig for å få bekreftet at det er noe skammelig beheftet med å være same. Jeg kan kjenne på redselen for at seksuelle overgrep skal knyttes til etnisitet, at det skal knyttes til vår verdi som mennesker, at vi som samer er mindre verdt».

I mange av de offentlige overgrepsfortellingene – blir skammen knyttet til den forakten for svakhet som mange så i seg selv. Det er skam knyttet til en manglende evne til å forhindre overgrep, som man så både hos seg selv og de andre som stod en nær. I tillegg er historiene om kollektivets manglende kompetanse til å anerkjenne fortellingene om overgrepene som sanne, et tema mange berører. Når vold utøves og fortelles om der det er nærhet mellom overgriper og offer, blir mange berørt. Da kan vegen mellom forakt og selvforakt være svært kort.

Les også: Vold holder kvinner på plass

Les også: Høyere status enn partneren gjør kvinner og menn mer utsatt vold i forholdet

Forsoning viktig

Mange urfolksamfunn rapporterer om samme tendenser som Saminor 2 avdekker. I tillegg spør gjerne majoritetssamfunnets institusjoner: Hva kan vi gjøre?  Både i Australia, i Canada og på Grønland arbeider man med å etablere, eller implementere anbefalinger fra sannhets- og forsoningskommisjoner. Også i Norge og Norden bør man undersøke potensialet i slike kommisjoner.

Steder og byer i dette landet må åpne opp for en likeverdig samisk tilstedeværelse.

Sannhetskommisjoner er blitt et verktøy, ikke bare for å åpne for at de lokale sannheter både kan fortelles og høres, men det er óg en metode for å finne løsninger for hvordan for eksempel reproduksjon av vold kan endres. I tillegg er slike kommisjoner et viktig redskap for å øke kunnskapen og bevisstheten hos alle innbyggerne. Det handler om å ansvarliggjøre alle, også majoritetsbefolkningen, for landenes koloniale historier og etterdønningene inn i vår tid. Fortiden er ikke bak oss, den lever med oss i vår egen samtid.

Et felles ansvar

I arbeidet med forsoning må vi undersøke hva dette innebærer i en norsk-samisk sammenheng. Vi må arbeide frem prosedyrer som er lokalt forankret i de mangfoldige sammensetningene av forskjeller vi finner i landet vårt. Prosedyrer som kan fungere her, og som er bygget på samiske samtalemåter og levesett. Vi må la oss inspirere av, men vi kan ikke adoptere, andres urfolks løsninger på disse utfordringene.

Steder og byer i dette landet må åpne opp for en likeverdig samisk tilstedeværelse. Dette vil skape strid, som vi ikke må være redde for, men ha gode redskaper for å møte. Dette er nødvendig for å åpne for at samiske fortellinger, samiske språk, sammensatte historier, landskapspraksiser og levemåter, kunstnerisk utøvelse med mere, kan fremføres og anerkjennes.

I grunnlovens § 108 står det: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.» Vi har alle et ansvar for at dette faktisk skjer.

Britt Kramvig skriver mer om dette temaet i neste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning: Britt Kramvig & Helen Verran Epistemic Practices of Story Telling for Reconciliation. Reflection on Violence, Storytelling and Gender in Sápmi. Tidskrift for kjønnsforskning 3-4/2015 in print.