Mainstreaming skaper debatt

Veien videre for kjønnsforskningen i Norge ble diskutert i en paneldebatt på avslutningskonferansen for Kjønnsforskningsprogrammet til Norges forskningsråd fredag 19. april. Kjønnsforskningsprogrammet skal ikke videreføres, men kjønnsforskningen skal integreres enda bedre i Forskningsrådets øvrige forskningsprogram. Denne integreringsstrategien kalles også mainstreaming. Dette er del av Forskningsrådets nye policy for integrering av likestilling og kjønnsperspektiver i alle sine programmer.

− Mainstreaming uten institusjonalisering, konkrete strategier eller ansvarsplassering er oppskriften på null innsats. Dette dokumenteres i Likestillingsutvalgets to NOUer. Hvordan skal Forskningsrådet sikre integreringen av kjønnsperspektiver i resten av virksomheten, spør ordstyrer Beret Bråten og gir ordet til divisjonsdirektør i Forskningsrådet Jesper Simonsen.

Har gjort endringer

Simonsen forteller at Arvid Hallén, direktøren i Forskningrådet er den som har ansvaret for implementeringen av Forskningsrådets policy for likestilling og kjønnsperspektiver, og at dette er delegert videre til Simonsen. Han forklarte at Forskningsrådet har tatt grep for å sikre integreringen av kjønnsperspektiv i prosjektene.

− Kravet om at det er obligatorisk at kjønnsperspektiver skal vurderes i all søknadsbehandling er nytt. Det er også nytt at forskningsprosjekter med kjønnsperspektiver merkes i vår database. Dette er en grunnleggende endring i vårt system, forsikrer Simonsen.

− Vi må også jobbe med utvikling av de perspektivene vi skal integrere. Da må vi jobbe med at dette skal inn i programutviklingen, og vi må jobbe fram møteplasser. Det er viktig å integrere dette bedre i de ulike sektorene, som for eksempel i utdanning-, velferds- eller helseforskning. Det viktigste vi kan gjøre er at kjønnsforskningen kommer inn i disse sektorene med tyngde istedenfor at man jobber med det isolert i en del av forskningen. Vi skal likevel ikke glemme at vi skal ha grunnleggende forskning på området. Men de færreste områdene har et eget program for grunnforskning, understreker Simonsen.

Maktesløs strategi

Mari Teigen, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, synes Forskningsrådets mainstreamingsstrategi blir interessant å følge med på framover.

− Jeg synes det er spennende at Forskningsrådet satser så sterkt på mainstreaming. I NOUene dokumenterer vi at mainstreamingsstrategier ikke virker. Samtidig har jeg inntrykk av at dere går inn i dette med et stort alvor, så det blir spennende å følge.

− Likestillingsutvalgets leder Hege Skjeie kaller mainstreamingsstrategier for de maktesløses strategi. Det vil si at man løper etter med kjønnsperspektiver til folk og systemer som ikke har lyst til å fokusere på kjønn. Det blir en utfordring for dere i hvordan dere skal forvalte de maktesløses strategi, sier Teigen.

Frykter fragmentering

− Integreringsstrategi for seg er greit nok. Men det er det at det står alene som er problemet, at man har kuttet ut grunnforskningen. Forskning tilsier at det ikke er noen som har fått det til før. Tenk om Forskningsrådet får det til! Det hadde vært strålende, sier Beatrice Halsaa, forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.

− Forskningsrådet har satt som premiss for mainstreamingen at kjønnsforskningen er etablert som forskningsfelt nå. Og ja, det er det. Jeg sitter her som representant for feltet. Men det er et veldig lite felt. Og uten et kjønnsforskningsprogram er det grunn til å tro at feltet vil bli enda mer fragmentert, sier Halsaa.

− Jeg tror også dere undervurderer hvor lang tid det tar å heve kompetansen om kjønn i hele Forskningsrådet for at mainstreamingsstrategien skal lykkes. Jeg synes at dette er noe Forskningsrådet burde gjort først, mener Halsaa.

Store kunnskapshull

Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik påpeker at Likestillingsutvalgets to NOUer dokumenterer store kunnskapshull på likestillingsfeltet.

− Det er så store hull at det er vanskelig å ha en kunnskapsbasert likestillingspolitikk, sier Ørstavik.

Hun kritiserer også mainstreamingsstrategien og referer til likestillingsutredningene.

− Mainstreaming mislykkes fordi alle skal ha et ansvar, men ingen tar det, og ingen sitter i førersetet.

− Man satser nå på den anvendte kjønnslikestillingsforskningen. Det er bra og det roper jeg hurra for. Men på alle andre samfunnsområder vet man at anvendt forskning har lite for seg uten et sterkt grunnforskningsmiljø. Hva er det med likestillingsfeltet som gjør at vi må velge enten eller? Jeg lurer også på om det at man går bort fra grunnforskningen er et uttrykk for at man synes at det ikke lenger er noe grunnleggende spørsmål vi skal grave i. Det tror jeg er feil, sier Ørstavik.

Sektorene må ta ansvar

Ordstyrer Bråten lurer på om Simonsen fra Forskningsrådet har kommentarer til kritikken.

Simonsen understreker at han mener at forskning med ulik form for kjønnsperspektiv er viktig, også der kjønn bare er en variabel i forskningen.

− I tillegg må vi også ha de mer grunnleggende perspektivene. Det er likevel viktig å huske på at det er få fagområder der Forskningsrådet har øremerkede midler til å utvikle noe. Derfor må institusjonene ta et stort ansvar her. Men vi skal følge med på at det ikke blir for dårlig. Hvis det går dårlig skal vi sette inn tiltak, sier Simonsen.

− Er det en vente og se strategi dere legger opp til, spør Bråten.

− Det er en logikk i dette med mainstreaming versus det å holde det reindyrka. Vi får ikke til en mainstreaming av kjønnsperspektiver uten å reelt sett forvente ansvar fra sektorene, og det får du ikke til hvis du fortsatt tar hele ansvaret selv. Vi kunne kanskje hatt et parallelløp, men for at sektorene skal ta ansvar må de også ha det fulle ansvaret. Hvis ikke sender de bare søknadene videre til kjønnsforskningsprogrammet fortsatt.

Vil ha nytt program

Halsaa mener at det er veldig mye positivt med å styrke integreringen av kjønnsforskning i andre fagfelt og sektorer, men framhever betydningen av en egen satsning. Senter for tverrfaglig kjønnsforskning har i sitt høringssvar til likestillingsutredningene også foreslått et nytt forskningsprogram med navn «Kjønn+» som skal kombinere grunnforskning med anvendt forskning og se hvordan kjønn spiller sammen med faktorer som klasse, etnisitet og alder.

− Jeg argumenterer for et eget kjønnsforskningsprogram i tillegg til integreringen av perspektivet. Det har en viktig strategisk betydning, og det virker samlende på feltet. Det kan bringe feltet videre, og gi rom for metodologiske nyvinninger. I tillegg gir det andre signaler om legitimiteten av dette feltet, enn det som gjøres gjennom integreringen, sier Halsaa.

Likestillingsombudet ivrer også for et eget kjønnsforskningsprogram:

− Jeg synes denne paneldebatten har vist at vi kanskje kan gå sammen alle de gode forskerne bak kjønnsforskningsprogrammet og alle vi andre og slåss for det nye programmet Kjønn+ som kan være stort og som kan være likestillingslandet Norge verdig. Det arbeidet er i alle fall jeg med på og utfordrer dere andre til å bli med, avslutter Ørstavik.