Ære – før og nå

Som historiestudent syntes Silje Dragsund Aase det var interessant at middelalderens æresidealer så ut til å ha blitt borte i dagens samfunn. Etter å ha vært vitne til et gjengoppgjør på T-banen, fikk hun idéen om å lete etter æresidealer i Oslos gjengmiljø.

Ærefull oppførsel

– Å ha ære er noe mer enn det å nyte respekt, forklarer Aase.

Hun mener at det islandske middelaldersamfunnet og Oslos gjenger kan beskrives som æresgrupper. Medlemmene av gruppa bedømmer handlinger ut fra bestemte standarder for oppførsel, som først og fremst er basert på idéer om ære.

Dersom et medlem bryter minimumsstandarden oppfyller han ikke kravene til gruppemedlemskap. Han mister da sin ære og står i fare for å støtes ut av gruppa. En mann uten ære får vanskeligheter med å beskytte sin eiendom.

Medlemmene av gruppa må dessuten støtte hverandre hvis en av dem blir angrepet utenfra, eller på annen måte får sin ære utfordret.

I antropologisk forskning deles ære gjerne i en horisontal og vertikal type: den horisontale er en slags inngangsbillett, en grunnleggende ære som en person må ha for å kunne ta del i et æresfellesskap. –

– Denne typen ære er absolutt, enten har man den eller ikke. Den kan også mistes. Den vertikale æren skaper et hierarki mellom medlemmer i æresgruppa, og mellom ulike grupper, som for eksempel konkurrerende gjenger. Denne typen ære kan man altså ha mer eller mindre av, forteller Aase.

Kildene

De islandske ættesagaene forteller om hendelser på 900-tallet, men de ble skrevet ned på 1200-tallet.

Aase bruker derfor sagaene som levninger, det vil si at hun bruker dem til å si noe om hvilke idealer man hadde i den perioden de ble skrevet ned i.

Hun tar for seg de tre sagaene ’Sagaen om Egil Skallagrimson’, ’Sagaen om Gisle Sursson’ og ’Øyrbyggjasagaen’, og ser på hva disse forteller om ære, vold og lojalitet.

Aase har ikke selv intervjuet Oslos gjengmedlemmer, men har brukt materiale fra en rekke studier som er gjort av kriminologer, antropologer og en spesialpedagog de senere årene.

Gjengene som er studert har medlemmer som enten selv er innvandrere eller barn av innvandrere. I noen gjenger er alle medlemmene fra samme land, mens andre har medlemmer med blandet opprinnelse – og da kan det også være etnisk norske gutter i gjengen.

Gjengene i Oslo består først og fremst av gutter eller menn, men det finnes også jentegjenger som handler i tråd med guttegjengenes maskuline æresideal. Da dette er lite omtalt i kildene, har Aase ikke gått inn på slike gjenger i oppgaven sin.

Les også: Gutter sliter med krysspress

Det feminine er vanære

Ære er et typisk maskulint begrep, både på Island og i Oslos gjenger.

Ære opprettholdes ved å vise fysisk styrke, mot og selvhevdelse. En ærefull mann bekrefter sin ære i motsetning til det svake.

Det motsatte av ære, vanære, oppfattes som feminint.

Hvis noen tråkker på en manns ære, må dette imøtegås, helst med vold. Hvis ikke, risikerer man å tape ære.

Ærens stilling i samfunnet

I sin studie leter Aase etter samfunnsbestemte betingelser i Oslo og på Island som skapte idealene om ære. Hun finner at på Island var fysisk styrke nødvendig for overlevelse, og for å beskytte sin eiendom.

Middelalderens Island var et statsløst samfunn, uten formelle myndigheter som ivaretok den enkeltes interesser. Landet var også et jordbrukssamfunn med knappe ressurser, og den enkelte måtte være sterk nok til å beskytte seg og sine.

Man kunne legge fram tvister på Alltinget eller ett av de 13 lokaltingene, men det var opp til den enkelte å sørge for at tingets avgjørelser ble gjennomført i praksis.

– Ære er ingen forutsetning for overlevelse og ressurstilgang i dagens Oslo, men en del ungdommer føler at gjengmedlemskap gir beskyttelse i en hverdag som oppleves som utrygg, sier Aase.

Ungdommene kan også ha en oppfatning av at gjengmedlemskap og vinningskriminalitet er den enkleste måten å få tilgang til samfunnets goder. Æren er videre utgagnspunktet for rangordning og for økonomisk gevinst gjennom vinningskriminalitet. Slik kan man si at ære var en forutsetning for å oppnå posisjoner og få tilgang til ressurser både i middelalderens Island og i dagens gjenger.

Undersøkelser viser at ungdom i Oslo øst har større risiko for å bli utsatt for vold enn ungdom i andre deler av Oslo og Norge.

Å leve med vold i nærmiljøet gjør at mange av informantene i undersøkelsene Aase støtter seg på føler at de må beskytte seg selv. En måte å gjøre dette på er å søke beskyttelse hos en gjeng, hvor æreskodeksen om å støtte hverandre virker slik at den fremmer vold.

Slik får man en ond sirkel, hvor volden lett eskalerer. Både volden og kriminaliteten skaper medieoppmerksomhet. –

– Vold kan i denne sammenhengen være en strategi for å oppnå en form for kjendisstatus, sier Silje Aase.

Les også: Hevder seg med bråk og strenge sexregler

Æreskulturens opprinnelse

Selv om æresbegrepet er viktigere i mange deler av verden enn hva det er i dagens norske storsamfunn, mener Aase at æreskodeksen mellom gjengmedlemmene ikke kommer direkte fra den kulturen de eller foreldrene kommer fra. –

– Innholdet i deres æresbegrep skiller seg fra de æresbegreper som finnes i foreldrenes opprinnelseskultur, sier Aase.

Foreldrene er ofte uvitende om at sønnene er gjengmedlemmer, og kildematerialet Aase bygger på viser at foreldrene står i sterk opposisjon til et æresideal basert på vold og kriminalitet.

Ungdommene står i en mellomposisjon mellom foreldrene og samfunnet, uten å være tett knyttet til noen av dem. Vold er rasjonelt innenfor æreskulturen, men ikke i samfunnet.

– Det gjengene kaller ære blir derfor en form for selvtekt, mener hun.

Kvinner og ære

I ættesagaer og andre nordiske middelalderskrifter fortelles det om sterke kvinner.

Noen historikere stiller spørsmålstegn ved om disse virkelig fantes i det islandske samfunnet, eller om de er litterære skikkelser skapt av de ofte geistlige, kvinnesky forfatterne.

Det som uansett kan sies om disse kvinnene er at i den grad de kunne ha ære, eller opptre ærefullt, måtte de etterleve maskuline idealer.

Et eksempel er fra Laksdølasagaen, hvor Aud ønsker hevn etter at hennes mann skiller seg fra henne. Da brødrene ikke vil hjelpe henne, tar Aud saken i egne hender. Ikledd bukser rir hun til eksmannens gård, hvor hun sårer ham kraftig med sverd. Både brødrene og eksmannen gir Aud anerkjennelse for å ha gjenopprettet æren.

Men i det store og hele var en kvinne avhengige av å handle gjennom en mann dersom hun for eksempel ønsket å hevne drap på en slektning. Hun var avskåret fra den offentlige arena, fordi denne dreide seg om kamp.

Kvinner hadde heller ikke rett til selv å føre saker fram for tinget. Men i den grad ære og makt tilhørte et hushold, var hun som kone eller datter i huset nær makten.

– En kvinne kunne anklage sin ektemann for å være ’som en kvinne’, og med det tvinge ham til handling for å motbevise denne fryktelige anklagen, forteller historikeren.

Gjengene i studien består av menn, men de har kvinner rundt seg, som kjærester (ofte etnisk norske), søstre og andre familiemedlemmer.

– Middelalderens islendinger og gjengungdommene deler en oppfatning av å ha en felles ære med kvinnene i sin nærhet, og de er dermed forpliktet til å beskytte kvinnenes ære på lik linje med sin egen, sier Aase.

Uvennskap mellom menn kan oppstå gjennom deres forhold til kvinner: det at en jente først er kjæreste med én gutt, for så å finne seg en kjæreste fra en annen gjeng kan være oppstarten til fiendskap.

På Island kunne en mann som hadde en utenomekteskapelig forbindelse til en kvinne bli utsatt for represalier fra kvinnens slektninger.

Forskjeller

Aase fant også en viktig forskjell mellom det gamle islandske samfunnet og dagens gjenger: Det middelalderske samfunnet hadde utviklet mekanismer for å begrense volden, og man hadde skrevne lover og vilje til fred.

Dyktighet i utøvelse av vold var ærefullt, men det var også ærefullt å skape fred. Siden slektskap ble regnet til både mors og fars familie hadde individet ofte kryssende lojalitetsbånd. Samfunnsmedlemmer som nøt respekt fra begge parter i en konflikt kunne dermed gå imellom og roe ned konflikten.

Ifølge de kildene Aase har brukt i sin studie har gjengene få indre mekanismer som kan roe ned en konflikt.

Hun understreker at dette kan skyldes at forskerne som sto for studiene ikke fokuserte på dette, men mener likevel at det er lett å tenke seg årsaker til at disse mekanismene mangler.

Gjengene lever i et samfunn med institusjoner skapt for å begrense vold. De som forsøker å stanse volden er foreldre eller politi, og i visse tilfeller eldre brødre. Gjengene trenger derfor ikke å tenke på dette selv.

Imidlertid er den meglerrollen som ofte tilfaller brødre og fedre i samfunn med sterke æresidealer svekket i denne sammenhengen, fordi ungdommene lever løsrevet fra foreldrene. Den tradisjonelle respekten er svekket.

Har kvinner ære?

Silje Dragsund Aase håper på å få fortsette å studere ære. Hun er med på en prosjektsøknad til Norges forskningsråd med tre delprosjekter: Kvinner og ære, religion og ære og lov og ære.

Disse tre områdene skal undersøkes i tre epoker: skandinavisk middelalder, Skandinavia på 1600-tallet, og enkelte innvandrermiljøer i dagens Skandinavia.

Arnved Nedkvitne, professor i middelalderhistorie, er prosjektleder og skal studere ære og religion. Eirik Haakstad skal ta for seg ære og lov. Dersom prosjektet får støtte, vil Aases doktorgradsprosjekt være å studere ære fra et kvinnelig standpunkt.

– Fadimesaken i Sverige illustrerer konflikten mellom kvinneidealet i dagens æreskulturer og kvinneidealet i den moderne vestlige kulturen, sier Aase og fortsetter

– Men ved å gå tilbake til middelalderen finner vi at æresbegrepet har eksistert også i vår kultur. Forskere som har studert ære i middelhavskulturer og muslimske kulturer hevder gjerne at menn har ære, mens kvinner har skam. Hvordan var dette i nordisk middelalder? Mange mener at nordiske kvinner hadde en mye friere stilling enn samtidige europeiske kvinner. Kan så det nordiske kvinneidealet spores tilbake til middelalderens æreskultur? Det vil i så fall si at det finnes historiske forutsetninger for dagens frie skandinaviske kvinneideal. Andre vil hevde at nordiske middelalderkvinner var del av en æreskultur som virket kvinneundertrykkende.

– Hvis dette stemmer, er det nordiske kvinneidealet et produkt av moderne, vestlig kultur, mener historikeren. 

– Middelalderstudier kan være relevante også for dagens samfunn, avslutter Silje Aase.

Les også: Vikingkvinnene som forsvann

Les også: Står fortsatt på individets rettigheter