Hva er «normal» oppførsel etter en voldtekt?

Å få en overgriper dømt for voldtekt er ikke enkelt. Det skal det heller ikke være. Men noen handlinger kan øke voldtektsofferets sjanse for å vinne frem i retten, viser ny forskning.
Solveig Laugerud har intervjuet 24 kvinner som har opplevd voldtekt til sin doktoravhandling. Disse rekrutterte hun gjennom ulike hjelpeorganisasjoner, støttesentre, bistandsadvokater og helseinstitusjoner. Illustrasjonsfoto: iStockphoto

Hva gjør et voldtektsoffer troverdig i rettssalen? Hvilke bevis vektlegges, og hvorfor blir noen voldtektsofre trodd og får erstatning, mens andre får avslag og saken sin henlagt? Dette er noen av spørsmålene Solveig Laugerud har sett nærmere på i sin doktoravhandling om voldtekt og rettssystemet.

Å gå inn i en rettsprosess innebærer å komme inn i en ekspertverden.

Analysen hennes kan tyde på at noen reaksjoner og handlingsmåter etter en voldtekt øker sannsynligheten for å vinne frem med saken i retten og for å få statlig erstatning:

  • At du skriker opp og lager en scene i etterkant av voldtekten slik at noen kan vitne om hendelsen.
  • Å umiddelbart anmelde voldtekten til politiet. Lar være å dusje før du lar deg undersøke av medisinsk personell.
  • Går til behandling hos psykolog i etterkant, som sannsynliggjør at opplevelsen har gitt deg et psykologisk traume.
Mer om studien

Rettssosiolog Solveig Laugerud forsvarte sin doktoravhandling om voldtekt og rettssystemet ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) på Universitetet i Oslo, 27. april 2020.

Tittelen: The Legible Rape Victim: How Disciplinary Discourses in the Legal System Create a New Victim Identity beskriver også et av hennes viktigste viktig funn, nemlig hvordan en voldtektsanklage i retten vurderes og tolkes ved at eksperter leser tegnene eller sporene etter hendelsen på offerets kropp, sinn og atferd og hvor viktig det er at voldtektsofferet bidrar til å tydeliggjøre disse tegnene på hendelsen og lar seg lese av ekspertene.

Fortsatt store mørketall

Laugeruds avhandling består av fire artikler. I de to første har hun analysert voldtektsdommer og vedtak om erstatning til voldtektsofre. I de andre to har hun analysert kvalitative intervjuer med voldtektsofrene med vekt på deres forståelse av psykologiske traumer og sin egen rolle i rettssaken.

Solveig Laugerud stiller spørsmål ved om den økte ekspertgjøringen i voldtektssaker bare er et gode. Foto: UiO

Laugerud har intervjuet 24 kvinner som har opplevd voldtekt. Disse rekrutterte hun gjennom ulike hjelpeorganisasjoner, støttesentre, bistandsadvokater og helseinstitusjoner – særlig for ungdom.

– Jeg kontaktet organisasjonene som publiserte henvendelsen på sine Facebook-sider, slik at kvinnene det gjaldt kunne kontakte meg direkte, forteller hun.

Det er fortsatt store mørketall når det gjelder voldtekt, og mange ofre anmelder aldri voldtekten til politiet. Dette gjenspeiles også i Laugeruds utvalg.

– Cirka halvparten av dem jeg intervjuet hadde anmeldt voldtekten til politiet, og halvparten av disse igjen fikk saken sin opp i retten. Men alle jeg snakket med hadde vært i kontakt med ulike hjelpeinstanser, forteller hun.

Hun har blant annet sett på hvordan voldtektsofrene føyer seg etter det handlingsmønsteret ekspertene mener er adekvate, eller normal oppførsel, etter voldtekten.

–  For eksempel at offeret reagerer som forventet på voldtekten, anmelder det umiddelbart uten å vaske seg først, slik at det kan samles DNA, og går til behandling hos psykolog i etterkant.

Vikles inn i et nettverk

Laugerud har også vært opptatt av å undersøke hvordan kunnskap produseres og verdsettes i forskjellige sammenhenger, for eksempel hvordan retten henter inn og bruker ekspertkunnskap i voldtektssaker.

– Å gå inn i en rettsprosess innebærer å komme inn i en ekspertverden. Ofrene vikles inn i et nettverk av eksperter og institusjoner fra det øyeblikket de anmelder voldtekten og lar seg undersøke av medisinsk personell, som skal samle bevis for at voldtekten har funnet sted, forteller hun.

– Ofrene blir midtpunktet i dette nettverket. Ekspertenes blikk er rettet mot offeret, heller enn mot voldtekten, for å undersøke om handlingen faktisk har funnet sted.

Laugerud peker på at ekspertene på denne måten også bidrar til å styre offerets atferd.

– Ekspertene har mange forventninger til hva offeret må gjøre for å vinne rettssaken, hvilket jo er et ønske for de fleste som får saken opp for retten, sier hun.

– De blir derfor med på det spillet en rettssak innebærer. De godtar en type kontroll og styring av atferd på en måte som vi ser på som positiv fordi hensikten – som er å lykkes med saken – tross alt er god.

Rettssaken som et spill

En av artiklene handler om offerets handlingsrom i retten, og er en analyse av intervjuer med kvinner som har hatt saken sin prøvd for retten.

– Det er her jeg bruker «spillmetaforen», forteller Laugerud.

– Jeg analyserer retten med utgangpunkt i at den kan betraktes som et spill der man følger faste regler, og hvor målet er å vinne spillet. Spillmetaforen har tradisjonelt blitt brukt av de profesjonelle aktørene i retten.

Kvinnene føler seg som aktører som fikk muligheten til å delta i spillet gjennom måten de snakker om det de har opplevd på.

Laugerud oppdaget at noen av kvinnene snakket om rettssaken som et spill, men som et spill de selv var aktive deltakere i og dermed kunne være med å forme.

– Kvinnene føler seg som aktører som fikk muligheten til å delta i spillet gjennom måten de snakker om det de har opplevd på, forteller hun.

– De bruker traumediskusjonen og viser til at de har oppsøkt hjelp og gjort det ekspertene forventer. Slik spiller de kortene de har fått utdelt riktig og forsøker selv å øke sjansene for å vinne.

– Men spillmetaforen kunne samtidig sette dem i et dilemma. Å sammenligne rettssaken med et spill kan samtidig gjøre at andre tror du er mer opptatt av å fremme egne interesser, framfor å få fram sannheten. Alle ville være aktører i sitt eget liv, men de ønsker ikke å bli sett på som kyniske.

Noen var likevel kritiske og ville ikke være med på spillet.

Mye ansvar legges på den voldtatte

I sin analyse stiller Laugerud spørsmål ved om den økte ekspertgjøringen bare er et gode.

– På den ene siden kan ekspertenes velmenende råd bli sett på som positivt, fordi de kan bidra til å gi ofrene økt spillerom, sier hun.

– Samtidig kan det bli det lagt mye ansvar på deres skuldre. Hvordan de opptrer kan få mye å si for utfallet av saken.

Ekspertene fokuserer altså mer på at voldtektsofferet skal gjøre det såkalte rette før og under rettssaken, enn på selve voldtekten, påpeker Laugerud.

– Hvis voldtektsofferet føyer seg etter ekspertenes anbefalinger, for eksempel anmelder voldtekten umiddelbart til politiet og lar seg undersøke for å samle inn bevis, så bidrar det til å øke offerets troverdighet, forklarer hun.

– Ofrene kan med andre ord bidra til at saken får et positivt utfall ved å handle i henhold til det ekspertene forstår som adekvate handlinger hos et voldtektsoffer.

Traumer blir brukt som bevis

Laugerud har også undersøkt traumets betydning i voldtektssaker. Hun forteller at psykologiske traumer hos offeret kan bli brukt som bevis i retten, noe som kan bidra til å underbygge at voldtekten har funnet sted.

– Hvis offeret ikke har vært til undersøkelse eller man ikke har funnet fysiske bevis på at voldtekten har funnet sted, kan vurderinger av offerets oppførsel med tanke på psykiske reaksjoner bli viktige. Traume blir sett på som normalt hos et voldtektsoffer. Man forventer en traumereaksjon etter en voldtekt, sier hun.

Jo lengre tid det går siden voldtekten inntraff og offeret fortsatt har symptomer, jo mer sannsynlig er det at hendelsen har blitt et traume.

– Offeret blir rådet til å oppsøke hjelp, som igjen kan gi dokumentasjon som underbygger at voldtekten har funnet sted. Det styrker derfor troverdigheten til voldtektsofferet at hun oppsøker hjelp.

Traumereaksjoner blir mer og mer gyldig ettersom tiden går, ifølge Laugerud.

 – Jo lengre tid det går siden voldtekten inntraff og offeret fortsatt har symptomer, jo mer sannsynlig er det at hendelsen har blitt et traume, sett fra ekspertenes ståsted.

To forståelser av traume

I en annen artikkel har Laugerud analysert ofrenes fortellinger om hvilken skade voldtekten har påført dem, og på hvilken måte skaden kommer til syne i fortellingene. Hun viser til at ekspertene har to forskjellige syn på psykologiske traumer.

– I den tradisjonelle modellen forstår man traumereaksjoner som et avvik fra normalen, som symptomer på en sykdom en person har eller ikke har, forteller hun.

– Hvis man er traumatisert, er man syk og trenger behandling, og symptomene inntreffer som en reaksjon på noe som har skjedd tidligere.

I den andre modellen er det ikke et klart skille mellom kategorien traumatisert og ikke traumatisert. I stedet forstår man traumer på en skala av potensielt (u)normale reaksjoner.

De blir ansvarlige for sin egen helse i den forstand at traumet er noe de selv kan bidra til å forebygge.

– Voldtekten er noe som gjør deg sårbar og som henger over deg hele tiden. Ifølge denne forståelsen er vi alle mer eller mindre normale og det gjelder å investere i sin egen helse og styrke den, slik at den potensielt traumatiske hendelsen ikke gjør for stor skade.

Laugerud viser hvordan kvinnene hun intervjuet var viklet inn i ekspertenes talemåter og at dette preget fortellingene deres. Kvinnene snakket om voldtekten som noe som hang over dem, en mulig trussel som kunne ramme helsen deres en gang i fremtiden.

– De kunne for eksempel si: «Jeg har det bra nå, men jeg vet ikke om jeg går i bakken om et år».

– Fordelen ved et slikt syn på traumer er at de slipper merkelappen som syke, men ulempen er at de aldri helt unnslipper trusselen om et sammenbrudd en gang i framtiden. Og mye legges på dem som individer, de blir ansvarlige for sin egen helse i den forstand at traumet er noe de selv kan bidra til å forebygge.

– Den sistnevnte modellen, den graderte traumemodellen, fanger kanskje opp flere enn den tradisjonelle modellen, også de som ikke er blitt veldig skadet eller syke som følge av voldtekten.

Vektlegger ulike «bevis»

Laugerud har også sammenliknet skriftlige dommer i voldtektssaker med vedtak om statlig erstatning til voldtektsofre i en av artiklene.

– Jeg ønsket å finne ut hva domstolene vektla i sin vurdering av bevis og troverdighet sammenliknet med Kontoret for voldsoffererstatning, forteller hun.

– Bevis som blir sett på som typisk gode i begge instansene, er rettsmedisinske bevis, for eksempel DNA-bevis, og fysiske skader som bekrefter at voldtekten har funnet sted.

Laugerud fant at de to institusjonene vektla bevisene ulikt.

– Kontoret for voldsoffererstatning var mye mer opptatt av medisinske bevis og bevis på fysisk skade, enn av dokumentasjon på psykologiske traumer, sier hun.

– Mens retten baserte seg i større grad på et bredere spekter av beviser og vektla vitneforklaringer i mye større grad.

Laugerud mener grunnen er at institusjonene er utformet forskjellig, og ble startet i ulike tidsrom.

– I retten er det vanlig å basere seg på vitneforklaringer og alle bevis legges frem muntlig, mens Kontoret for voldsoffererstatning behandler alt skriftlig, sier hun.

– I tillegg ble Kontoret for voldsoffererstatning opprettet etter at for eksempel DNA-teknologien ble utviklet.

Beviskravene for å få erstatning er like i de to institusjonene.

– Kontoret for voldsoffererstatning gir erstatning fra staten, mens retten dømmer tiltalte til å betale erstatning til offeret.

Fant ingen uttalte fordommer

Tidligere voldtektsforskning har i stor grad kritisert retten for å være fordomsfulle i sin behandling av voldtektssaker.

Man har mange eksempler på at ofrene ikke blir trodd, de har blitt tillagt mye av ansvaret for at voldtekten har skjedd fordi de har vært fulle eller ruset, utfordrende kledd, oppholdt seg på feil sted til feil tid, og så videre.

– I min studie har jeg ikke funnet slike mønstre. I de dommene jeg har lest fant jeg ingen eksplisitte uttrykk for slike fordommer, forteller Laugerud.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.