Pris til artikkel om fransk feministpoet

Per Esben Myren-Svelstads artikkel om den franske 1500-tallspoeten Louise Labés feministiske epistel, vant prisen for årets beste artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning i 2016. Prisvinneren er universitetslektor i allmenn litteraturvitenskap ved NTNU, og fikk overrakt prisen på instituttets julebord.

– Jeg ble veldig overrasket. Jeg visste ingenting på forhånd, og artikkelen var dessuten vanskelig å skrive. Det tok hele tre år fra jeg sendte inn første utkast, og et par runder med innspill fra fagfeller, til artikkelen faktisk ble publisert i første nummer av 2016, forteller han.

Juryen skriver blant annet at artikkelen er «særdeles velskrevet, godt bygget opp og argumentasjonen er tydelig og lett å følge».

De trekker også frem at Myren-Svelstad peker på temaer hos Labé som fremdeles diskuteres i kjønnsforskningen: «Louise Labé diskuterer for eksempel forholdet mellom den private sfæren, som tradisjonelt har vært kvinners område, og den offentlige sfæren, der kvinner lenge hadde begrenset adgang, og hun oppfordrer kvinner til å erobre rollen som forfatter og dermed tre inn den offentlige sfæren».

Dokumenterer feminismen

Myren-Svelstad hadde allerede skrevet masteroppgave om Louise Labé, og ble inspirert til å skrive en artikkel om henne i jubileumsåret for kvinners stemmerett i Norge, 2013.

– Louise Labés historie er i aller høyeste grad med på å dokumentere feminismens utvikling. I forordet til Labés diktsamling, som hun utga da hun var noen og tjue i hjembyen Lyon, argumenterer hun sterkt for kvinners rettigheter til å delta i intellektuelt arbeid, forklarer han.

– Var Louise Labé en typisk representant for sin samtid, eller representerte hun noe helt nytt?

Lyon hadde en sterk litterær krets, der også mannlige forfattere ønsket kvinnelige forfattere velkommen.

– På noen måter hadde hun tiden med seg: På 1500-tallet spredte ideene seg fortere enn før, først og fremst som følge av boktrykkerkunsten, understreker Myren-Svelstad.

– I tillegg var kvinnelige forfattere mer vanlig i Lyon enn andre steder og de hadde en høyere status i samfunnet. Lyon hadde en sterk litterær krets, der også mannlige forfattere ønsket kvinnelige forfattere velkommen. Samtidig var det uvanlig at kvinner skrev i renessansen.

Myren-Svelstad trekker frem Lyons betydning for Labés forfatterskap.

– Lyon ligger midt mellom Paris og Italia, på det som den gang var en viktig handelsrute mellom de to landene. Byen lå langt nok unna Paris til å unngå noe av den statlige sensuren, og var samtidig sterkt preget av italiensk kultur.

Skrev om kvinnelig begjær

Labé skrev sonetter, som var den vanligste litterære formen på 1500-tallet. Sjangeren oppsto i Italia med den italienske trettenhundretallsdikteren Francesco Petrarca som en sentral skikkelse.

– Sonetten var som regel skrevet av en mann, som utbasunerte sin ulykkelige kjærlighet til en død eller uoppnåelig kvinne.

Ved at Labé skrev sonetten fra en kvinnes synspunkt og åpent talte om en kvinnes begjær, bryter hun også med den litterære tradisjonen. Det tok heller ikke lang tid etter at diktene var utgitt før hun ble fordømt.

– Hun ble blant annet kalt hore av den kjente teologen og reformatoren Jean Calvin, og forskere diskuterer fremdeles om hun egentlig var en prostituert eller «et offentlig fruentimmer», og bare ble brukt som talerør.

Myren-Svelstad forteller at den kvinnelige antikke poeten Sapfo ble gjenoppdaget og høyt verdsatt i renessansen. Labé ble av enkelte i sin samtid sett på som en ny Sapfo.

– Helt på slutten av Labés diktsamling står det flere dikt skrevet av andre. Blant annet en ode om at Labés dikt gjenskaper Sapfo. Den kan også leses som en styring av hvordan Labés dikt skal leses, mener han.

Retorisk analyse

I sin analyse av Labés inngangsepistel har Myren-Svelstad sett nærmere på hva slags retoriske virkemidler hun bruker. Han har også tolket teksten i lys av de sosialhistoriske og idéhistoriske strømninger i tiden den ble skrevet i.

– Tilegnelsesepistelen, der Labé tilegner verket til en navngitt ung adelskvinne, var en konvensjon for forfattere i renessansen. På den måten fikk verket en beskytter som ga både det og forfatteren legitimitet.

Hun mente at hvis kvinner begynner å skrive må mennene skjerpe seg, så kvinnene ikke blir bedre enn dem.

Ifølge Myren-Svelstad var det i Labés tilfelle antakelig et poeng å dedisere verket til en adelskvinne, etter som hun selv var fra en håndverkerfamilie.

– Hovedbudskapet i epistelen er at kvinners frigjøring er et gode for hele samfunnet og formålet med den er å gi kvinnelige forfattere legitimitet, sier han.

– Labé skriver at åndelige og kreative evner er noe som ligger nedfelt i alle mennesker, og som bidrar til å utvikle kulturen. Og ettersom også kvinner har slike evner er det rimelig at de får delta i arbeidet med å utvikle kulturen, ved å skrive.

Han liker særlig godt ett av Labés argumenter.

– Hun mente at hvis kvinner begynner å skrive må mennene skjerpe seg, så kvinnene ikke blir bedre enn dem. Derfor vil kvinnens deltakelse komme alle til gode. Det synes jeg er veldig artig.

Artikkelen «Louise Labés feministiske epistel: Ein eksklusiv fellesskap» ble publisert i Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 1/2016.