Bokanmeldelse
Brorskapet – en historie om drapet på Benjamin Hermansen av Anne Bitsch er en dokumentarisk sakprosabok som «[i] tillegg til å drøfte den offisielle historien om drapet på Benjamin Hermansen og bristene i den, er (…) en dokumentarisk fortelling om høyreekstremismens fremvekst og utvikling i Norge fra slutten av 1970-tallet og frem til i dag» (s. 16). Boken har to deler. I den første delen gjør Bitsch rede for historien til Benjamin Hermansen og dem som utførte det rasistiske drapet på ham. I tillegg forteller hun om de nynazistiske miljøene og tidligere voldshandlinger hvor de som utførte drapet, var involvert. Hun bruker god tid på å forklare familiesituasjonen til både ofre og gjerningspersoner og omstendigheter som formet deres liv. Denne delen er biografisk og bygger i hovedsak på informasjon fra aviser, rapporter samt intervjuer hun har gjort med relevante personer.
I andre del av boken setter Bitsch først og fremst søkelys på etterforskningen. Der diskuterer hun både rettssaken, forsvarsadvokatene og Benjamins advokat. Særlig vier hun mye plass til diskusjon av en tidligere voldshendelse i Danmark mellom Benjamin og noen nynazister, hvor det ble spekulert i at noen av gjerningspersonene var til stede. Bitsch stiller spørsmål om hvorfor statsadvokaten ikke fulgte sporet om kontakten mellom Benjamin, gjerningspersoner og andre nynazister. Her bygger boken i hovedsak på etterforskningsmateriale fra politiet, men også på eget intervjumateriale.
Boken omhandler dermed høyaktuelle samfunnsproblemer, som forfatteren setter tydelig på dagsordenen ved å gå inn i omstendighetene rundt denne brutale voldshandlingen. Selv om den ligger flere tiår tilbake i tid, har den relasjon til nyere rasistisk motiverte handlinger, blant annet terrorangrepet på Utøya og regjeringsbygningen Høyblokken i 2011 og angrepet mot Al-Noor-moskeen og drapet på kinesiskadopterte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i 2019.
På et personlig plan er tematikken sår og vond. Av de mange sterke historiene som fortelles, er det for meg særlig én som skiller seg ut. Det er fortellingen om Marit Hermansen, moren til Benjamin. Selv om Bitsch ikke intervjuet Marit Hermansen, får hun likevel frem sorgen og smerten til en mor som mistet seg selv den kalde fredagskvelden i januar 2001, da Benjamin ble tatt fra henne. Rasisme, og volden som følger av den, har store og meget kollektive konsekvenser. Marit Hermansens historie viser hvor store konsekvenser rasisme kan ha for dem som blir rammet. Den følsomme måten hennes historie blir formidlet på av Bitsch, fortjener anerkjennelse.
Bokens perspektiv
Boken tar for seg tre overordnende temaer. Det ene dreier seg om de sosioøkonomiske forholdene som Bitsch mener bidro til at gjerningspersonene ble rekruttert inn i det nynazistiske miljøet og gjennomførte drapet. Det andre er relasjonen mellom miljøet gjerningspersonene tilhørte, og den nynazistiske bevegelsen som var dominerende i Norge og Skandinavia fra slutten av 1970-tallet. Dette gjør Bitsch ved å kartlegge de toneangivende aktørene og idéene som preget disse miljøene. Det tredje temaet er politiets og rettsvesenets behandling og håndtering av rettssaken.
Bokens dominerende perspektiv er psykososiologisk. Den viser både til sosioøkonomiske og psykososiale forhold som kan spille en viktig rolle i radikaliseringsprosesser, og til at mennesker ender opp med å utøve vold. Den har også et visst historisk perspektiv og gir innsikt i organiseringen av rasistiske og antirasistiske bevegelser i Norge gjennom de siste 40 årene. Bitsch bruker også vitenskapelige, teoretiske perspektiver for å forstå høyreekstremismens fremvekst og utvikling i Norge i dette tidsrommet. Hun tegner et bilde av norsk rasisme, og særlig setter hun søkelys på miljøer på Østlandet og Sørlandet. Hun ser også på nabolandene Sverige og Danmark og beskriver hvordan drapet på Benjamin henger sammen med den øvrige samfunnsutviklingen i Skandinavia.
Analysen til Bitsch er ambisiøs, og hun undersøker også tidligere handlinger hvor gjerningspersoner med tilknytning til nynazistiske miljøer var involvert. Angrep fra nynazister i perioden før Benjamin ble drept fremsto for mange som tilfeldige, men Bitsch argumenterer overbevisende for at det var en systematikk og struktur i disse angrepene, og at det var de samme menneskene som deltok. Det var de samme folkene som ringte hverandre, samlet seg hos hverandre og planla og utførte de forutgående voldshandlingene (s. 169–170).
Kjønn og høyreekstremisme
Når det gjelder kjønn, viser Bitsch til de patriarkalske idéene som dominerte i de høyreekstreme miljøene i Norge. En interessant del handler om nynazistiske kvinner som etablerte sine egne grupper med feministiske tendenser og utfordret de patriarkalske idealene. Særlig er Bitsch opptatt av rollen til Veronika, en av gjerningspersonene, i drapet på Benjamin. Hun setter spørsmålstegn ved den dominerende idéen om at Veronika var en uskyldig jente som bare fulgte med guttene.
Bitsch antyder at Veronika mest sannsynlig spilte en større rolle i drapet. Argumentasjonen bygger på Veronikas medvirkning i tidligere voldshandlinger, hvor hun fremstår svært aggressiv, og at hun var med på å slå ned en gutt. Boken beskriver Veronika som manipulerende og noe mer delaktig enn det den offentlige fortellingen etter drapet til Benjamin tilsier. Dette perspektivet utfordrer dominerende og kjønnede forståelser om hvite kvinners rolle i høyreekstreme bevegelser.
Rasisme og myndighetens svik
Bokens både sterke og svake side er dens perspektiv på samfunnsstrukturene. På én måte er bokens søkelys på samfunnsstrukturene dens sterke side fordi den peker på det overordnede ansvaret som samfunnsaktører og myndigheter har når det kommer til rasisme og rasistisk vold. Med stor troverdighet viser Bitsch både at rasisme ikke er noe iboende i oss som enkeltindivider, og at drapet på Benjamin Hermansen ikke var en tilfeldig handling som kom «ut av det blå». Drapet må derimot forstås som en konsekvens av mange års utvikling, hvor norske myndigheter, inklusiv politiet, først og fremst sviktet etnisk-rasialiserte minoriteter, som ble gjort til gjenstand for rasisme, men også sårbare hvite majoritetsgrupper som ble rekruttert av nynazistiske bevegelser.
Omvendt kan et slikt samfunnsstrukturperspektiv bidra til å tone ned voldsutøvernes personlige ansvar. Dette bekreftes til dels i boken selv gjennom beskrivelsen av hvordan noen forsvarsadvokater forsøkte å fremstille gjerningsmennene som ofre av systemet. Det kommer også frem i beretningen fra Benjamins mor og vennekretser i Holmlia som var opptatt av å ansvarliggjøre gjerningspersonene, og som var misfornøyd med dommene disse fikk.
Kildehåndtering og metodebruken
Når det gjelder metode og kildehåndtering, er denne boken noe sammensatt. Kildehåndteringen er preget av gravejournalistikk blant annet i det at Bitsch bruker et stort kildemateriale. Noen av personene blir ikke tilstrekkelig anonymisert, og noen sensitive opplysninger blir ikke behandlet slik det ville være krevet i en vitenskapelig produksjon og etter forskningsetiske prinsipper. Dette er noe Bitsch selv er klar over og eksplisitt redegjør for i boken. Sjangeren denne boken hører til, gir også rom for slik bruk av kilder.
Samtidig behersker hun de samfunnsvitenskapelige metodene veldig godt. Dette gjelder både den metodiske analysen og måten intervjuene og resten av det empiriske materialet er satt sammen på. Boken bygger på et omfattende og rikt empirisk materiale, bestående av blant annet intervjuer, politiets etterforskningsmateriale, dokumenter fra rettssaken, rapporter og avisartikler. Måten Bitsch behandler og bygger bro mellom de ulike former for kildene på, er veldig kreativ. I analysen mener hun lite. I stedet er hun opptatt av å vise hvordan ting henger sammen. Det hun skriver, fremstår dermed troverdig, ikke bare fordi hun bygger på kildene, men også fordi det hun presenterer, er åpent for lesernes egne vurderinger. Hun gir eksempler både fra Norge og utlandet for å skape nye forståelser av hvordan ting henger sammen.
Bokens anvendbarhet
Boken egner seg både for studenter og spesialister på temaet og har allmenn interesse. Den er i utgangspunktet ikke kategorisert som en vitenskapelig produksjon, men bokens kunnskapsproduksjon har mange kvaliteter som gjør at den med hell kan brukes på bachelornivå i kjønnsforskning og i andre fagfelter som beskjeftiger seg med rasisme, radikalisering, høyreekstremisme, norskhet, ekstremisme, inkludering, mangfold og det flerkulturelle Norge. Ikke minst inneholder boken innsikter som er relevante i emner innen sosialt arbeid og barnevernstudier.
Som underviser og forsker ser jeg på denne boken som en aktuell casestudie som belyser hvordan myndigheter og institusjoner kan svikte barn og ungdom. Som far til en ungdom på samme alder, samme fenotype og liknende bakgrunn som Benjamin blir temaet i denne boken høyst eksistensielt såvel som politisk og etisk viktig.
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
DOI: https://doi.org/10.18261/tfk.46.1.5
Om boken:
Anne Bitsch Brorskapet – en historie om drapet på Benjamin Hermansen
Oslo: Gyldendal 2021.
ISBN: 978-82-05-53114-7
