Da Ine Eriksen Søreide ble utnevnt til utenriksminister i 2017, var hun den første kvinnen i Norge til å inneha denne stillingen.
– Det gjorde jo at hun ble møtt noen forventninger, blant annet at hun skulle være en sterkere pådriver for likestilling i utenrikspolitikken enn hennes mannlige forgjengere, sier Inger Skjelsbæk.
Hun er professor ved Universitetet i Oslo og Peace Research Institute Oslo (PRIO). Sammen med Eirinn Larsen, Sigrun Marie Moss og Torunn L. Tryggestad har hun skrevet artikkelen «Dempet Statsfeminist?» om Ine Eriksen Søreides periode som utenriksminister fra 2017 til 2021.
Konsensus i utenrikspolitikken
Skjelsbæk forteller at Søreide skrev seg inn i en lang pragmatisk tradisjon i norsk utenrikspolitikk.
– Det er et politikkområde hvor det er veldig stor konsensus på tvers av ulike regjeringer og ulike tider.
Noe av konsensusen bygger på et ideal om at staten skal arbeide aktivt for å fremme likestilling mellom menn og kvinner. Det har gitt opphav til begrepet «statsfeminisme», definert av Helga Hernes i 1987.
– Det betyr at man anser staten som en partner i et slags feministisk prosjekt. Denne måten å tenke likestilling og feminisme på står veldig sterkt i de skandinaviske landene, sier Skjelsbæk.
Hun understreker at også Søreide ivaretok disse idealene i sin ministerperiode.
– For eksempel var hun tydelig på at likestillingsperspektiver skulle med når Norge var tilrettelegger i fredsprosesser. Hun var også opptatt av at styrer og delegasjoner til utlandet skulle ha en balansert representasjon av kvinner og menn.
Internasjonal konkurranse om merkevarebygging
Men selv om Søreide var feminist i praksis, var ikke dette noe hun skiltet med. Ved å sky «feminist»-stempelet, sakket hun akterut i konkurransen om å brande Norge som en internasjonal autoritet på likestillingsfeltet, mener Skjelsbæk.
Søreide var nemlig utenriksminister i en periode hvor andre land inntok et mer tydelig feministisk standpunkt, påpeker hun.
– Canada, Tyskland og Mexico, og særlig Sverige er eksempler på land som bruke betegnelsen «feministisk» som del av sin utenrikspolitikk.
I svenskenes tilfelle innebar det at feministiske målsetninger skulle overstyre alle andre hensyn i utenrikspolitikken.
Norge er et go to-land for veldig mange konfliktland.
Hvorfor gjorde ikke Norge det samme?
Ifølge Skjelsbæk ville det gått ut over Norges fredsengasjement, landets kanskje viktigste kilde til utenrikspolitisk kapital.
Feministisk kapital versus nøytralitet
– Norge er et go to-land for veldig mange konfliktland. Vi har ikke vært en kolonimakt, har masse penger og ressurser, og er kjent for å være en god og nøytral tilrettelegger i fredsforhandlinger, sier hun.
– Ved å drive en kompromissløs feministisk utenrikspolitikk, hadde Norge risikert å mistet denne nøytraliteten.
Mens Sverige langt på vei lykkes i å omdanne likestilling til en «verdimessig ressurs», mener Skjelsbæk at Norge mistet synlighet på et område hvor de faktisk har stor politisk kapital.
– Norge er jo et av flere pådriverland for likestilling på mange felt. Vi er for eksempel kjent for dette med kvotering i styrer, som har blitt en slags eksportvare.
Medforfatter og professor i historie Eirinn Larsen ved Universitetet i Oslo er enig i at Norge har vært tjent med å fremstå som en foregangsnasjon på likestillingsfeltet.
– Ved å trekke likestillingskortet, har Norge hatt lettere for å komme i dialog med sentrale og mektige land, sier hun.
Historisk ambassadør for kvinners rettigheter
Larsen viser til flere historiske forhold som har vært med på å fremme Norges omdømme som likestillingsnasjon:
– Det er vel så mye et resultat av hvordan andre land har sett Norge som hvordan norske myndigheter har valgt å fremstille seg selv.
Dette begynte rundt unionsoppløsningen i 1905, da Norge som ung nasjonalstat arbeidet for å sikre seg en posisjon ved det internasjonale forhandlingsbordet.
Når det gjelder kvinners rettigheter, poengterer Larsen at det var USA som var og ble ansett som mest progressiv:
– Det var der den borgerlige kvinnebevegelsen begynte, og hvor de første fremskrittene ble gjort med tanke på kvinners stemmerett.
Fra slutten av 1860-årene innførte flere amerikanske delstater stemme- og valgrett til kvinner, sier Larsen.
– Arbeidet med å få stemmerett på føderalt nivå var derimot langt vanskeligere.
I unge nasjoner med selvstendighetstrang var den politiske prosessen annerledes. Norge innførte begrenset stemmerett til kvinner på nasjonalt nivå i 1907.
– I en tid hvor motstanderne mot kvinners stemmerett organiserte seg i USA, løftet amerikanske kvinnesakskvinner frem Norge som et eksempel til etterfølgelse.
Dette var en situasjon som både den norske kvinnebevegelsen og norske myndigheter så sitt snitt til å utnytte etter unionsoppløsningen i 1905, forteller Larsen.
I 1908 gjorde myndighetene for eksempel noe oppsiktsvekkende: De utnevnte Fredrikke Marie Qvam som norsk diplomat i forkant av et internasjonalt møte om kvinnestemmerett. I årene fram til 1913 fungerte kvinnesaksforkjemperen som en slags ambassadør for kvinnelig stemmerett i utlandet.
Brundtland begeistret
I 1970-årene opplevde verden en ny kvinnebevegelse med krav om frihet og reell likestilling med menn, forteller Larsen.
– Kvinner hadde lenge hatt stemmerett. Nå sto det om representasjon og utøvelse av makt.
– Her vakte den såkalte kvinneregjeringen til Gro Harlem Brundtland i 1986 oppsikt fordi den hadde nesten like mange kvinnelige statsråder som mannlige.
Fordi Sverige har vært så sterke på dette feltet, har Norge kanskje kunnet lene seg litt tilbake.
Larsen bemerker at det likevel måtte en Høyre-regjering til, under Erna Solberg, tretti år senere, før utenriksministerposten ble besatt av en kvinne.
Med kvinnelig statsminister og utenriksminister så vel som finansminister, ble den andre Solberg-regjeringen enda et symbol på en progressiv norsk likestillingspolitikk.
Også på andre måter utmerket denne regjeringen seg, forteller medforfatter Inger Skjelsbæk.
– Når de sendte delegasjon til FN var det også i rene kvinnegrupper, med en kvinnelig ambassadør i spissen.
Når det gjelder utenriksminister Ine Eriksen Søreide, spekulerer medforfatter Inger Skjelsbæk på om Norges historiske meritter på likestillingsfeltet og Solberg-regjeringens sterke kvinnelige representasjon, ble en slags sovepute:
– Tenkte Søreide at de tingene Norge hadde fått til, talte for seg selv, og at det derfor ikke var behov for å brande norsk utenrikspolitikk som likestillingsorientert?
Svenskene har tradisjonelt vært et foregangsland for eksport av velferdsstat og sosialdemokratiske verdier i større grad enn det Norge har, og blir også oppfattet sånn i verden, sier hun.
– Fordi Sverige har vært så sterke på dette feltet, har Norge kanskje kunnet lene seg litt tilbake. Og som sagt, det tror jeg har passet Norge og den norske utenriksministeren bra, sier Skjelsbæk.
