Denne bloggen er tidligere publisert på Masterbloggen.no.
Seksualitet har alltid vært som en torn i øyet. Hva som er «normalt» har endret seg med historien, og i 2017 kan vi i noen miljøer fortsatt ikke elske hvem vi vil. Det er alltid en konvensjon vi står i fare for å overskride eller ikke å bli inkludert innenfor.
Da John Donne (1572–1631) arbeidet som poet og senere prest, var seksualitet og synd et tema man måtte ta stilling til. Da, som nå, var disse to begrepene tett forbundet. Med tanke på tidsalderen og hans religiøse rolle, måtte potent budskap maskeres før det skulle formidles ut til offentlighetens ører.
Det er flere grunner til at jeg valgte å skrive om John Donne i min masteroppgave. For det første er han i litteraturhistorien kjent som vanskelig å fortolke. Det var altså en stor, faglig utfordring jeg ønsket å løse og bidra med nye innsikter til. For det andre er han kjent for å skrive kjærlighetsdikt som helt tydelig fokuserer på begjær, kropp og seksualitet. Kontrasten mellom hans offentlige person og de erotiske tekstene, var rett og slett umulig ikke å la seg fascinere av.
Under forskningen fant jeg ut at Donne betraktet sine tekster som et sammenfall med kjærligheten selv. Og siden det er en menneskerett å få elske hvem man vil, anså han heller ikke det han skrev som galt.
Men, la oss se på hvordan Donne i sine dikt skjulte tema som likekjønnet kjærlighet, orgasme og blasfemi.
Les også: Vi er kjønn i himmelen
Flere typer ekstase
Diktet «The Ecstacy» kan ved første øyekast virke som et enkelt dikt. Det beskriver en religiøs overbevisning om et liv etter døden. Overskriften henviser til ekstasen over å bli gjenfødt ved Guds side.
Diktet beskriver også en mann og en kvinne som befinner seg i en tilstand mellom liv og død. De har tatt en pause på veien, og lurer på om etterlivet kan være et luftslott. Dialogen mellom dem er usikker: Vil vi fortsatt være sammen på den andre siden? Vil vi kunne være intime med hverandre?
På Donnes tid var det en utbredt forståelse at i dødsøyeblikket saumfor menneskene jordkloden på jakt etter sine kroppsdeler for å bli hel i etterlivet. Det var av den grunn avgjørende at de hadde en kropp å kjæle med.
Speilbildet av oss selv i hverandres øyne, er den eneste intimiteten vi får.
Skuffelsen er stor da mannen i diktet bemerker: «And pictures in our eyes to get / Was all our propagation» (Speilbildet av oss selv i hverandres øyne, er den eneste intimiteten vi får). Dobbeltheten i ordet propagation setter setningen i spill: det kan både bety forkynnelse av religiøse ideer og reproduksjon.
Ved gjennomlesing forstår vi at kjærlighet og begjær er to sider av samme sak. Når det også blir konstatert at det er umulig å være intim uten kropp, utbryter mannen: «To´our bodies turn we then!» Siden paret velger å nyte hverandre i live, forstår vi også at det er den seksuelle ekstasen diktet egentlig handler om. Slik sett blir diktet både en hyllest til kroppen og en kritikk av et kroppsløst religiøst ideal.
Begjæret bryr seg ikke om kjønn
I århundrene før vår tidsregning var man åpen om å ha elskere av begge kjønn. Sapfo (ca. 630/612-570 evt.), en kvinnelig poet fra øya Lesbos, skrev om begjæret mellom kvinner. I diktet «Sappho to Philaneis» tar Donne tak i denne seksualiteten og utvider den.
Sapfo vil påkalle sin elskerinne gjennom å benytte et poetisk språk. Påkallelsen bærer ikke frukter, og grunnen er at lyrikk ikke evner å beskrive noe så fullkomment som henne. Løsningen blir å ta saken i egne hender:
«Når jeg berører meg, er det som noe du ville gjort. /Jeg omfavner min kropp og kysser mine hender, /kjærlig takker jeg meg selv.»
Donnes beskrivelser av Sapfo behandler to brennbare synder, både lesbisk seksualitet og egen tilfredsstillelse. Gjennom diktet fører Donne oss dermed tilbake til en tid før de kulturelt konstruerte levereglene til kristendommen han var en del av ble et faktum; tilbake til en tid hvor seksualitet var åpent og naturlig, uavhengig hvilket kjønn motparten måtte ha.
Les også: Tøft å være trans, også i litteraturen
Fokuserer på likheter, ikke forskjeller
Under renessanseperioden slo en humanistisk bølge inn over Europa. Bølgen ga mennesket verdi og en plass i verden. Samtidig åpnet reformasjonen for flere religiøse fortolkninger. Sammen skapte strømningene en gryende aksept for menneskers mange nyanser, og at konstruerte inndelinger – det være seg etter religiøs tilhørighet, kjønn eller legning – var noe som skapte forskjeller fremfor likheter.
«Vi kommer alle fra samme forfatter», skriver Donne, «vi har alle fått tildelt et kapittel fra samme bok». Ordene er hentet fra Meditasjon 17 i prosaverket Devotions Upon Emergent Occations (1624). Verket var inndelt i 23 meditasjoner, som betyr tekster der forfatteren analyser sine egne tankeprosesser rundt et bestemt tema. Utgivelsen var den femte i rekken av prosaverk. Tidligere hadde han blant annet skrevet om den kontroversielle retten til å begå selvmord.
Siden vi alle har samme opphav, ringer jo klokkene i grunn for oss selv.
Meditasjon 17 inneholder også det svært kjente sitatet:
«No man is an island, entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main.»
Beskrivelsene viser til et humanistisk ideal. Selvsagt er vi ikke en øy, det ville utryddet oss. Vi hadde heller ikke levd et liv fylt av begjær uten å være en del av et kontinent sammen med andre.
Meditasjonen avslutter med en kommentar til våre begravelsesritualer. Husk, skriver han, at neste gang du hører begravelsesklokkene ringe,
«never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee.»
Setningen er selvforklarende: Siden vi alle har samme opphav, ringer jo klokkene i grunn for oss selv.
Mange har latt seg bevege av disse passasjene. Det er ikke uten grunn at Ernest Hemingway (1899–1961) kalte en av sine store romaner For Whom the Bell Tolls (1940). Romanen tar for seg den spanske borgerkrigen, og som Hemingway ganske riktig har fanget opp, berører krig oss alle.
En sensurens tid
Poeter som Donne beskyttet seg ved å inngå i hemmelige skrivefellesskap, såkalte coteries. Det vil si at de utvekslet dikt og brev, som igjen ble kopiert ned i private samlinger. I disse lukkede rommene kunne man lufte idèer og meninger uten frykt for konsekvenser.
Grunnene til hemmeligholdelse fikk et konkret ansikt mot slutten av 1590-tallet. Da ga erkebiskopen av Canterbury beskjed om at alle blasfemiske tekster skulle brennes. Som en direkte respons på denne erklæringen, sendte Donne et brev til Sir Henry Wotton, skrivevenn og politiker, med ordene: «det virker til at det er en del frykt rundt mine satirer, i tillegg til skam rundt noen av elegiene».
Brevet er preget av usikkerhet, men usikkerheten dreier seg mer om at sensuren endrer seg med tid og kontekst. Dette har vi i historien utallige eksempler på: I Berlin, i 1933, brant Nasjonalsosialistene bøker av Karl Marx og Sigmund Freud, og i 2010 brant islam-kritikeren Terry Jones Koranen.
For å sette dette i en dagsaktuell kontekst, la oss se på begrepene «alternative facts», «fake news» eller post-fakta, som nylig har dukket opp. Disse kan høres fremmede ut, men dette er ikke annet enn gamle begreper i en ny innpakning. Siden disse handler om å skjule noe, kan vi også kan spore en interessant parallell til Donnes tekster.
Likheten er hvordan begge måter å formidle noe på, beveger seg i sirkler rundt sannheten ved hjelp av kreativ språkføring. En vesentlig forskjell er at Donne ville maskere sannheten, ikke endre den. Post-fakta derimot, blir både endret og forsøkt skjult.
Les også: Samfunnsstormeren
Lese mellom linjene
Så hvorfor skal vi egentlig bry oss om tekster skrevet for mer enn fire hundre år siden? Jo, for å forstå samfunnsstrømninger må man kunne historien som leder opp til dem.
Ved å lese John Donnes dikt får vi ikke bare et konkret innblikk i en tidsalder med sin historie og sine fakta, men også av språk, erkjennelse og menneskelige drifter som er felles for oss alle.
Så langt min fornuft og dømmekraft rekker, vil jeg lese over og fordøye alt fra vår kirke og den katolske.
I 1610, fem år før Donne ble ordinert som prest i St. Pauls katedral i London, skrev han Pseudo-Martyr. Teksten søker å finne ut av forkjellene mellom et protestantisk og et katolsk livssyn. I et sitat som må sies å være vel så aktuelt idag, særlig når det gjelder kildekritikk og nettvett, kan vi lese:
«Så langt min fornuft og dømmekraft rekker, vil jeg lese over og fordøye alt fra vår kirke og den katolske».
Før man gjør seg opp en mening, eller ønsker å komme til bunns i noe, må man altså vite hva man snakker om. Følger man disse enkle rådene tilegner man seg nemlig kunnskap om hvordan noe kan skjules i språket, og man får oppøvet sine ferdigheter til å oppdage hva som skjules og hvorfor.
For Donne handlet det om seksualitet og menneskeverd. Siden vi i vår tid fortsatt har slike debatter, blir øvelsen med å lese mellom linjene bare mer og mer viktig.