Blant gamle, hvite menn i post-apartheid

Religion- og kjønnsforskeren Nina Hoel har nylig flyttet fra Cape Town til Durban for å begynne i en post-doktorstilling ved University of KwaZulu-Natal.

— På University of Cape Town studerte jeg religionshistorie og religion og kjønn under navn som David Chidester og Sa'diyya Shaikh. Shaikh ble min veileder og mentor, og vi har jobbet sammen siden 2004. Shaikh er en fantastisk formidler og veldig inspirerende.

— Vi hadde også undervisning med Azila Reisenberger, den eneste kvinnelige rabbineren i Sør-Afrika, feministteologen Denise Ackermann, og den buddhistiske feministen Judy Tobler. Forøvrig ble vi også ofte gjestet av Farid Esack og Ebrahim Moosa – to sørafrikanske ‘superstars’, samt internasjonale islamforskere som Amina Wadud, Kecia Ali, og Scott Kugle.

Master førte til PhD, PhD til postdok, og nå har Hoel flyttet til Durban og påbegynt sin andre postdok-stilling.

Store krav til publisering

— Det er en ettårig stilling med mulighet for fornyelse i opptil tre år. Det betyr at man må bevise hele tiden. Publiserer jeg ikke nok, får jeg ikke forlengelse. Jeg må virkelig disiplinere meg, og noen ganger føler jeg meg som en publiseringsmaskin. Det er ikke alltid like lett å holde på skrivegleden under et slikt press. Likevel er jeg heldig fordi jeg i denne nye stillingen ikke har noe undervisningsplikt, jeg skal kun forske. I Cape Town hadde jeg veldig mange andre plikter, og det ble mindre tid til forskning, sier Nina Hoel.

Drømmen er en fast stilling i akademia, gjerne i Sør-Afrika eller i Norge. Dessverre er midlertidighet også et problem i sørafrikansk akademia.

— Det er nok like mye midlertidighet her. Det virker som om det blir færre og færre faste stillinger og det er vanlig å tilby ettårskontrakter for å slippe å ansette folk i fast stilling. Det er en skummel utvikling, men det er vel mye sånn i næringslivet også nå. Det blir spennende å se hvor man er om ti år.

Det viktige nettverket

— Det har i det siste vært fokus på internasjonaliseringens bakside her i Norge. Mens det til stadighet oppmuntres til at norske forskere skal reise ut, viser det seg at det kan være svært vanskelig å komme inn igjen i norsk akademia hvis man har vært lenge borte fordi man da mangler nettverk. Har du noe nettverk i Norge?

— Det er ingen jeg kjenner med samme forskningsinteresse i Norge, selv om jeg vet om en PhD-stipendiat som jobber med islamsk feminisme i Europa. Men jeg har kontakt med religionshistorikere, teologer og antropologer i Norge og har vært involvert i et par forskningsprosjekter initiert av forskere fra Universitetet i Oslo. Nettverket mitt i Norge er ikke stort, særlig fordi jeg ikke har jobbet i norsk akademia i det hele tatt. Hele forskerkarrieren min har jeg vært i Sør-Afrika.

— Det virker som om norsk akademia ikke klarer å bli helt enig med seg selv på dette området. På den ene siden oppfordres det til internasjonalisering og utenlandsopphold, men du skal likevel ha en fot godt plantet på norsk jord for å få innpass når du kommer hjem igjen.

— Kunne du tenke deg å flytte hjem igjen?

— Ja, jeg ser ikke bort fra at jeg kan tenke meg det. Det virker fristende, særlig fra et økonomisk ståsted. Jeg har måttet finansiere PhD-graden selv, og postdoktorstillinger her er ikke akkurat noe å bli rik av. Men jeg tror nok det kan bli vanskelig å komme inn i akademia i Norge.

Hvite, gamle menn

— Hvordan er kjønnsbalansen i sør-afrikansk akademia?

— Det er som i Norge, en overvekt av menn. Men i Sør-Afrika handler balanseproblematikken ofte mer om rase enn om kjønn. Professorstillingene er i stor grad besatt at «white old men». Det er viktigere her å få inn ikke-hvite juniorer generelt enn kvinner spesielt. Det drives moderat rase-kvotering her i stedet for moderat kjønnskvotering. Det praktiseres også noe kjønnspolitikk, men den er ikke fremtredende. Dessuten blir ikke rekrutteringspolitikken alltid implementert.

— Norges forskningsråds kjønnsforskningsprogram blir ikke videreført. Forskningsrådet har bestemt seg for å satse på mainstreaming. Hvordan står det til med kjønnsperspektivene i sørafrikansk forskning og undervisning?

— Sørafrikansk akademia er som sagt fortsatt preget av «white male dominance». Det henger igjen fra den nederlandske og britiske kolonitiden. Enkelte eldre mannlige professorer kan være ganske nedlatende mot oss kjønnsforskere. Etter min erfaring, er det kun kjønnsforskerne som integrerer kjønnsperspektiver i undervisningen, så det er dårlig med mainstreaming dessverre. Generelt er kjønn nedprioritert i forhold til rase.

— Men det gjenstår jo å se i Norge hvor effektivt mainstreaming egentlig er. Jeg tenker at mainstreaming i liten grad vil gagne kjønnsforskningen, men mainstreaming vil gjøre at kjønnsforskningen gagner andre forskningsfelt.

Å erkjenne privilegier

— Har likestillingen nådd langt i Sør-Afrika?

— Den sørafrikanske grunnloven er en av de mest progressive i verden, også når det gjelder likestilling. Den er jo fortsatt veldig ny. I praksis er det likevel langt igjen. Når det gjelder målbare størrelser som vold mot kvinner, er Sør-Afrika kommet kortere enn Norge. Men vi må også huske at det bare er 20 år siden apartheid og fortsatt enorme sosiale ulikheter som dessverre ofte påvirker kjønnsrelasjoner. Sørafrikanske kvinner føler fortsatt apartheid på kroppen. Men på grunn av den turbulente historien er aktivisme og feminisme veldig vanlig og naturlig her.

— Jeg tenker at det må være utfordrende å være feminist i Norge når det er så mange som mener at feministene ikke har noe mer å kjempe for. Jeg mener at dette problematiske perspektivet gjør det ekstra viktig for norske feminister å nyansere hva det vil si være feminist i Norge i dag slik at vi kan bli kvitt motforestillinger og stereotypier.  

— Hva er det viktigste du har lært av å være i Sør-Afrika?

— Hvordan være human i en multikulturell kontekst. Jeg har også lært mye om meg selv og om Norge. Spesielt om det å erkjenne privilegier. Innimellom må man gi opp privilegier for å gjøre verden til et bedre sted. Det gjør man i Sør-Afrika, og man tar ikke ting for gitt på samme måte som i Norge. Sør-Afrika har lært meg om menneskelig sårbarhet og generøsitet, det å gi uten å ha, og å føle glede i savn, avslutter Nina Hoel.