Angst for djevelpakt drepte kvinner

Maren Olsdatter fra Vadsø er anklaget for trolldom og bringes for retten i Vardøhus festning. Hun er 12 år gammel, det er 26. januar 1663. Uten å nøle bekjenner Maren at hun har inngått en pakt med djevelen.

I rettsreferatene vises ingen tegn til desperasjon. Djevelen måtte overtale Maren til å bli hans tjener, forteller hun. Det var først da han tilbød penger at hun sa ja. Så tok han henne med til helvete.

Hun sier at veien til helvetet var lang, og da hun kom dit, så hun en veldig stor innsjø som brant, vannet kokte, og innsjøen var full av mennesker som lå i vannet. (…) Innsjøen var i en dal, omgitt av et stort mørke, og de brennende menneskene i vannet, kvinner og menn, hylte som katter.
(Transkribert fra sakens rettsreferat)

Maren forteller at hun så flere nabokvinner i helvete. Noen av dem er kråker, en er en due. Selv er hun en kråke. På sankthansaften derimot, da tok djevelen dem med på fest. Han spilte på sin røde fele, mens de danset og drakk øl.

Hekseprofessoren

Det er 30 år siden Liv Helene Willumsen, professor i historie ved Universitetet i Tromsø, leste sitt første rettsreferat fra trolldomsprosessene i Finnmark. Flere år med forskning om temaet senere, er hun aktuell med boka Dømt til ild og bål, om hekseprosessene i Skottland og Finnmark. Historien om Maren Olsdatter er fra årets første nummer av Scandinavian Journal of History, der Willumsen bidrar med en artikkel om barn anklaget for trolldom i Finnmark.

Hekseprosessene i Europa varte fra c.1450 – c.1750. Forfølgelsen var på sitt mest intensive på 1600-tallet. I Finnmark ble 135 kvinner og menn rettsforfulgt og 91 henrettet for trolldom. Sett i forhold til Finnmarks folketall viser dette at fylket hadde en av Europas sterkeste hekseforfølgelser. Topp-plasseringen deles med Skottland, Sveits og sentrale Tyskland.

Svake kvinner

‒ De viktigste pådriverne av hekseprosessene i Danmark-Norge var monarker og staten, gjennom rettsvesenet, sier Willumsen.

Demonologi, læren om demoner og djevelens virke på jorden, var sentralt i hekseprosessene i Norge så vel som i Europa. I 1617 ble en demonologisk definisjon av trolldom inkorporert i dansk-norsk lov. «Rette trollfolk» var de som inngikk en pakt med djevelen. Og kvinner var helt klart mest utsatt.

‒ I bøkene om demonologi som gis ut i Europa på denne tiden er det gjennomgående at det er kvinner som er mest tilbøyelig til å inngå pakt med djevelen. Kvinner blir omtalt som svake, ettergivende for djevelen, lette å friste, løsslupne, og tilbøyelige til det onde, sier Willumsen.

Angst i rettsvesenet

Seks småjenter i alderen 8 – 12 år, ble anklaget for trolldom i Finnmark i 1663. På bygdetinget innstilte fogden først på at de skulle brennes.

‒ Det er vanskelig for oss å sette oss inn i hva slags forestillingsverden man hadde for 400 år siden. Men det som drev dette fremover var en voldsom angst, som følge av en sterk overbevisning om at hvem som helst kan være i allianse med djevelen, sier Willumsen.

‒ Vi må anta at denne angsten og overbevisningen var til stede hos alle i rettsvesenet, innenfor kirken og blant allmuen.

I og med at jentene var så unge, og ikke hadde god kjennskap til kristendommen, henviste bygdetinget til lagmannen for en endelig avgjørelse.

‒ Da ser vi at på dette tidspunktet, så har lagmannen begynt å tenke på en annen måte, sier Willumsen.

‒ Lagmannen er overhodet ikke inne på at de skal dømmes for trolldom. Han sier at disse ungene umulig kan ha utført det de sier at de har utført, og frikjenner dem.

Den personlige faktoren

Under rettssaken til jentene i lagmannsretten kom det dessuten fram at de hadde blitt fortalt hva de skulle bekjenne av en kvinne ved navn Anne Rhodius. Det lærde ekteparet Rhodius kom som fanger fra Akershus til Finnmark i 1662, og ble plassert på Vardøhus festning. Anne Rhodius har tilgang til kvinnene som sitter fengslet i trollkvinnehullet, og i retten kommer det frem at noen av barna har bodd hos henne på festningen.

‒ Dokumentene viser tydelig hvilken aktiv rolle hun har spilt. Hun har trent ungene i hva de skulle bekjenne, sier Willumsen.

Tilfellet Rhodius er et av de mest veldokumenterte eksemplene på det Willumsen mener er avgjørende i trolldomsprosessene: Den personlige faktoren.

‒ Trolldomsprosesser er helt klart svært komplekse. Men det er ingenting annet som kan forklare hvorfor en trolldomsprosess kommer i gang med stor kraft i ett geografisk område, og blir holdt ved like i løpet av et hundreår, mens det i naboområdet ikke er trolldomsprosesser i det hele tatt - noe vi ser i hele Europa.

Skotsk innflytelse

I Finnmark forekommer det tre så kalte kjedeprosesser, som kun involverer kvinner. En kjedeprosess startet med at en kvinne navnga andre kvinner, og førte til at de ble anklaget og henrettet sammen i løpet av en avgrenset periode.

‒ Hver gang det kommer en ny lensherre til Vardø fra København, så slår de til med en kjedeprosess i løpet av første året de er i tjeneste der oppe, forteller Willumsen.

‒ Første gang vi hører om djevelen i et rettslokale i Finnmark er i 1620, et år etter at skotske John Cunningham har blitt ansatt som lensherre, og samme år som Finnmarks første kjedeprosess starter.

Cunningham var godt kjent med hekseforfølgelse, ikke minst gjennom sin bekjentskap med den skotske kongen James VI, som skrev en bok om demonologi. Foruten at Cunningham er med på forhørene, har Willumsen funnet skotske begrep under forhør og i kvinnenes bekjennelser, noe hun mener tyder på svært direkte påvirkning fra den skotske lensherren.

Trollkvinnene ble anklaget for å forårsake uforklarlig sykdom, død og naturkatastrofer. Men riktig farlig ble det først når ledende embetsmenn fikk det for seg at de selv var mål for onde trolldomskunster og djevelpakter.

‒ Det måtte folk med makt til for å sette i gang kjedeprosessene og holde det ved like. Det forutsatte folk som var i posisjon til å påbegynne en rettssak, innkalle folk, torturere dem, forhøre dem, og henrette dem.

Djevelens hær

Ifølge Willumsen er trolldomsprosessene i Finnmark og Skottland del av en europeisk doktrine. Det nye tankegodset som inntok Europa sent på 1400-tallet handlet om djevelens virkefelt. 

Demonologidoktrinen ble først fremsatt i «Malleus Maleficarum», Heksehammeren, et katolsk verk fra 1486 om hvordan finne og rettsforfølge hekser som hadde inngått i pakt med djevelen. Flere bøker om det samme temaet fulgte etter, også fra protestantiske kilder.

Mens den mer folkelige forestillingen om trollfolk handlet om individuelle handlinger av typen forhekse ei ku, også kjent som skadetrolldom, så handlet demonologi om troen på at djevelen samlet en hemmelige hær på jorden.

Kollektiv trolldom

‒ Skadetrolldom fortsetter å være et element også etter at demonologien gjør seg gjeldende, særlig der enkeltpersoner er anklaget, sier Willumsen.

‒ Men det er et kollektivt element i det demonologiske. En del av teorien går ut på at trollfolk samles for å tilbe djevelen. Eller for å utføre aksjoner sammen, som å utløse en storm eller velte en båt. Det ble derfor en naturlig del av forhørene å få informasjon om andre som var med på samlingene.

Det er dette som duker for kjedeprosessene, der den første personen i kjeden navnga andre som skal ha vært med på de kollektive handlingene.

Noen menn bekjente djevelpakt, men de ble oftere rettsforfulgt som individuelle trollmenn som drev med skadetrolldom.

Bekjennelse etter tortur

Willumsens lesning av rettsdokumenter fra Skottland og Finnmark viser at kvinnene i stor grad fortalte de samme historiene om inngåelse av pakt med djevelen, med diverse lokale innslag.

‒ Et stadig tilbakevendende spørsmål er hvorfor de bekjente dette, når de visste at veien til bålet var kort, sier Willumsen.

Hun mener kvinnene godt visste hvilken historie de ble forventet å bekjenne før de ble anklaget, eller fikk gode innføringer under fangenskap. Det fremkommer i rettsreferatene og annen dokumentasjon at bekjennelsene kom etter press og tortur, etter dager tilbrakt i uvisshet i fangehull. Det finnes eksempler på kvinner som nektet å bekjenne, og gikk fri. Det finnes også eksempler på kvinner som nektet å bekjenne og ble torturert til døde.

Kvinnene som ble kastet inn i trollkvinnehullet i Vardøhus festning, sentrum for trolldomsprosessene i Finnmark, kom enten fra Vardø eller Vadsø, eller fra små fiskebygder i nærheten.

‒ Hva var der av atmosfære, angst og frykt for hva som kom til å skje? Når de ble ført inn i rettssalen var de sterkt nedbrutt. Det fremstår for meg som at det å være kvinne i disse samfunnene på 1600-tallet var ensbetydende med at du måtte leve i frykt for å bli anklaget for trolldom, sier Willumsen.  

Ifølge hennes analyser av rettsdokumenter og annen dokumentasjon ble kvinner torturert i langt større utstrekning enn menn for å tvinge frem bekjennelser. Man regner at 80 prosent av de som ble henrettet for trolldom i Europa var kvinner.

‒ Kvinners bekjennelser, avlagt etter tortur, var forskjellige fra menns bekjennelser ved sterke innslag av djevelpaktsrelatert trolldom. Kvinner ble behandlet markant forskjellig fra menn av rettsvesenet under en trolldomssak. Dette er et tydelig funn både for Skottland og Finnmark.

Samisk trolldomsrykte

Men historien består også av 20 prosent menn. På Island var det nesten bare menn som strøk med. Her fikk de demonologiske ideene aldri fotfeste. I Skottland var det noen få menn som bekjente djevelpakt. I Finnmark var samiske menn utsatt.

‒ Samiske menn var kjent i Europa på denne tiden som trolldomsutøvere, forteller Willumsen.

‒ Man mente at de kunne kaste «gand» over folk, en type samisk trolldom. De solgte vind til seilskip ved tre knuter som var knyttet på et tau. Og de brukte runebommen for å se inn i fremtiden. Både runebommen, gand og salg av vind var knyttet til den samiske kulturen.

Kongen i København mente han selv hadde blitt utsatt for samisk trolldomskunst. I 1609 sendte han ut et brev til lensherrene i Nordland og Finnmark der de ble bedt om å være oppmerksomme på finske og lappiske trollfolk, de skulle «ved dom og sentens uten all nåde avlives». 13 samiske menn ble dømt og henrettet for trolldom i Finnmark i løpet av 1600-tallet.

Rikt kildemateriale  

Rettsdokumentene fra Finnmark, som befinner seg i Statsarkivet i Tromsø, er i særlig god stand. Her finner man grundige skriftlige referater fra rettssakene. Ifølge forskeren er de en rik kilde både til fakta omkring hva som skjedde, men også til hva folk tenkte og trodde.

‒ Rettsdokumenter kan være en innfallsvinkel til å forstå forestillinger og mentalitet i et forgangent århundre, sier Willumsen.

‒ Studiene mine viser sterke muntlighetstrekk, noe som tyder på at skriveren er profesjonell og har skrevet ned det som ble sagt i rettslokalet så nøyaktig som mulig.

Willumsen kombinerer kvalitative og kvantitative metoder i forskningen sin, noe som er relativt nytt i trolldomsforskning der man ofte velger en av de to. I det kvantitative materialet kommer generelle tendenser frem.

Foruten høye tall på anklagede og henrettede i de to undersøkte områdene, finner Willumsen meget sterk sammenheng mellom variablene kvinner, djevelpaktbekjennelse, bruk av tortur, kjedeprosesser, saker ført i lokal rett og dødsdom. Det var altså stor sannsynlighet for at kvinner etter tortur bekjente pakt med djevelen, at dette satte i gang en kjedeprosess, og at det hele startet og ble avsluttet i lokal rett.

Aldri ferdig

I de kvalitative studiene analyserer Willumsen rettsreferatene for å finne strukturer og mønstre som kan si noe om hvordan ulike aktører opptrer og forholder seg til temaet. I referatene fortolker hun «stemmen» til skriveren, forhørerne, den tiltalte, vitnene og loven. Det er her den personlige faktoren gjør seg særlig gjeldende.

Og ferdig med temaet, det blir hun aldri. Spesielt kjedeprosessene vekker interesse.

‒ Hvorfor skiller noen land seg ut? Hva skjer i hvileperiodene mellom kjedeprosessene? Hva skjer i lokalsamfunnet etter at 30 kvinner er anklaget og 20 brent? Hvorfor brenner de ikke 20 til? Det vil jeg finne ut av.