Hverdagsvoldtektene

På tiltalebenken sitter en litt puslete ung mann. Han har voldtatt to sovende kvinner på fest. Han tok nakenbilder av den ene kvinnen da hun lå full og utslått på en sofa. Bildene sendte han på MMS til en kompis og inviterte til nachspiel. Mot hennes vilje skal han ha stukket fingrene inn kvinnens skjede og anus. Så gikk han inn på soverommet og hadde sex med venninnen hennes, som sov. «Hun er billig, du kan sikkert få deg noe, du også», sa han til en kompis etterpå.

I den påfølgende rettssaken møter kompisene som vitner, én etter en. De er høye, kjekke og bredskuldrede. Kompisene slår ring om tiltalte og beskriver ham som en hyggelig fyr, ikke en typisk voldtektsmann. Jentene omtales som fulle og billige.

– Jeg tror ikke at denne mannen voldtok fordi han hater jenter. Jeg tror at han gjorde det for å heve statusen sin i et guttemiljø der han selv hadde lavere status enn de populære kompisene sine, og der noen kvinner betraktes som mindre ærbare. Mennene korrigerer ikke hverandres dårlige holdninger og handlinger, sier samfunnsgeograf Anne Bitsch.

Likestilt og voldtatt

Sovevoldtekten var den siste av totalt 15 voldtektssaker som Bitsch har fulgt fra rettssalen. Nå er hun tilsatt som stipendiat på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK), og i full gang med en doktoravhandling hvor hun sammenligner hvordan det norske og det amerikanske rettssystemet behandler voldtektssaker.

– Norge og USA er to av verdens mest likestilte land, i hvert fall på papiret. Hvorfor er da henleggelsesprosenten i voldtektssaker oppsiktsvekkende høy begge steder? Dette er et av flere spørsmål jeg kommer til å ta tak i, forteller Bitsch.

– Jeg skal intervjue etterforskere i voldtektssaker og politijurister som jobber med saksbehandlingen i voldtektssaker. Hvordan er arbeidsdagene deres? Hvordan vurderer de bevisene? Hva er det som gjør at de investerer mer i enkelte saker enn i andre?

Fra hjemmet til retten

Først i 1974 kom den første, norske høyesterettsdommen om voldtekt i ekteskapet. Det markerte et tydelig skille for samfunnets håndtering av seksuelle overgrep i privatsfæren.

– Fram til da ble voldtekter i ekteskapet avfeid som husbråk. Med denne dommen ble voldtekter i det private rommet, altså hjemmet, brakt inn i det offentlige rommet, nemlig rettssalen. Dermed ble disse sakene endelig et offentlig anliggende, forteller Bitsch.

Systematisk diskriminering

I dag viser både nasjonal og internasjonal statistikk at de fleste voldtekter begås innenfor husets fire vegger, og mellom mennesker som kjenner hverandre fra før. Likevel får slike overgrep relativt lite oppmerksomhet i offentligheten. Bitsch mener det foregår en systematisk diskriminering på flere nivåer.

– For det første har seksualforbrytelser lav status i forhold til andre forbrytelser, som for eksempel drap og narkotikakriminalitet. For det andre har noen voldtekter, som overfallsvoldtekter, status som mer alvorlige og «ekte» enn andre voldtekter, som nachspielvoldtekter, eller voldtekter mot menn og prostituerte, sier hun.

Bak lukkede dører

Bitsch er for tiden bokaktuell sammen med Anja Emilie Kruse, som er i ferd med å avslutte en masteroppgave om sammenhengen mellom kjønn og overgrepsadferd. De har skrevet Bak lukkede dører. En bok om voldtekt. Boken er basert på intervjuer, faglitteratur og statistikk, i tillegg til observasjoner fra seks av voldtektssakene som Bitsch har fulgt i retten.

– Den viktigste grunnen til at vi skrev boken er at vi hadde sett oss lei på en offentlig samtale om voldtekt som var basert på myter, halvsannheter, og noen ganger også usannheter. Disse ville vi utfordre, forteller Kruse. 

Alt handler om jenters ansvar

– Voldtektssituasjonen blir ikke bedre av voldtektsdebatten i mediene. Den er full av moralisme. Fokuset er stort sett at unge kvinner må være mer forsiktige når de skal hjem fra byen, ikke drikke seg fulle eller gå lettkledde. Problemet er ikke at man snakker om grensesetting og kvinners eget ansvar. Problemet er at nesten alt handler om dette, slik at andre og viktige sider av saken fortrenges, påpeker Bitsch.

– Vi kaller det «lynavledere», og de bidrar effektivt til å avspore voldtektsdebatten. Det er komfortabelt for det store «vi» å tenke at om man bare skjøtter seg bra, så skjer det ikke noe galt med en heller. Men i virkelighetens overgrepsfortellinger er det som regel lite man kunne ha gjort for å unngå overgrepene. Ofte er det snakk om helt normal ungdomsadferd; jenter som har drukket seg litt fulle på en fest sammen med venner og andre de kjenner, og som ender opp med å bli seksuelt utnyttet, sier Kruse.

Høyere beviskrav

Både Bitsch og Kruse er kritiske til hvordan voldtekter blir behandlet i det norske rettsapparatet. De understreker at ingen forbrytelser har høyere beviskrav enn voldtektssaker. Det er heller ingen andre typer overfallssaker som får en slik grad av oppmerksomhet rettet mot offerets bakgrunn, oppførsel og motstand under overgrepet, og overgriperens motiver.

Man spør for eksempel ikke ofre som anmelder tyveri om de vanligvis pleier å gi bort penger frivillig, eller om en person vurderte hvilke signaler han sendte når han gikk med et par dyre sko i et belastet strøk, poengterer de i boken.

Oppimot 16 000 voldtekter årlig

Hvert år blir cirka tusen voldtekter og voldtektsforsøk anmeldt til norsk politi. Av disse blir 84 prosent henlagt, mens 12 prosent, det vil si 124 saker, ender med fellende dom. Til sammenligning har det regjeringsoppnevnte Voldtektsutvalget anslått at det begås mellom 8000 og 16000 voldtekter og voldtektsforsøk årlig. 

– Tallene viser at veldig få overgripere må stå til ansvar for handlingene sine. De fleste som voldtar møter ikke motstand mot det de har gjort, verken fra rettssystemet eller storsamfunnet. Det er tilnærmet straffefrihet for voldtekt her til lands, sier Bitsch.

– Det høye antallet voldtekter og seksuelle overgrep avdekker også at overgriperne er nødt til å være vanligere enn man skulle tro. Vi vet fortsatt for lite om hvem de er, men det er ikke hold i at seksuelle overgrep bare begås av en liten gruppe syke mennesker, som man lett kan få inntrykk av hvis man ser på mediedekningen av overfallsvoldtekter. Det er heller ikke slik at hvem som helst kan voldta. De fleste voldtar ikke, og både psykologiske, sosiale og materielle faktorer spiller inn, understreker Kruse.

Voldtektsmyter hindrer rettferdighet

– Politiet sier at den høye henleggelsesprosenten i voldtektssakene har å gjøre med bevisets stilling. I boken dokumenterer vi at dette riktignok spiller inn, men også at det ikke behøver å være som det er i dag. Hadde politiet virkelig prioritert disse sakene, så ville sjansene for domfellelse vært mye høyere, sier Bitsch.

– Det er tross alt mange måter man kan vurdere saksforholdet på. Man kan innkalle vitner som har vært til stede i forkant av hendelsen, ta biologiske prøver og måle alkoholpåvirkningen, blant annet for å stadfeste om offeret har vært i stand til å gjøre motstand. Dette må gjøres tidlig i etterforskningen, men dessverre skjer ikke det alltid, forklarer Bitsch, som mener at myter og feilslutninger hindrer en rettferdig rettsprosess.

– Det florerer med fordommer. Forskning viser at politi og jurymedlemmer oftere har slike fordommer enn fagdommere. Noen jurymedlemmer tror for eksempel at det må være vitner til voldtekten for at man skal kunne felle dom. Hvordan ofrene ser ut og oppfører seg under rettssaken, har dessverre også fortsatt stor betydning for utfallet. Mange voldtektsofre opplever ikke at møtet med rettssystemet gir dem den følelsen av rettferdighet som de trenger, avslutter Bitsch.