Blant maktens kvinner

Blant maktens kvinner

Hun har selv kjent på den makten en tittel og et budsjett kan gi. Nå har Torild Skard skrevet bok om de 73 kvinnene som mot alle odds gikk helt til topps og ble statsledere rundt om i verden.

Mer om Politikk
Mer om Portretter
Torild Skard. (Foto: Siri Lindstad)

Fortsatt er de et unntak, de kvinnelige statslederne. Kanskje det er derfor vi norske tv-seere så til de grader har latt oss fascinere av Birgitte Nyborg, statsminister og hovedpersonen i den danske dramaserien Borgen. To sesonger har det blitt så langt, og en tredje er på vei.

I Danmark gikk da også fiksjonen foran realitetene. Først i 2011, året etter at første sesong av Borgen var sendt, fikk danskene sin første kvinnelige statsminister, da Helle Thorning-Schmidt tiltrådte.

Ingen pensjonisttilværelse

For forfatter, forsker, kvinneaktivist og SV-politiker Torild Skard var det imidlertid hennes egen avgang som spesialrådgiver i Utenriksdepartementet i 2003 som ga henne tid til å grave seg ned blant kvinnelige statsledere. Idet de siste episodene av sesong to av Borgen ble sendt på norske tv-skjermer i vår, lanserte hun boka Maktens kvinner. Det er en skikkelig rugg av en bok, med nærbilder av 73 kvinnelige presidenter og statsministre fra hele verden.

– På et gitt tidspunkt ba man i Utenriksdepartementet en rekke av oss eldre om å slutte for å spare penger på lønnsbudsjettet. Jeg kunne ha sagt nei, men man blir jo ikke værende når noen bare vil ha deg ut så fort som mulig. Men det var litt tidlig for meg, rett og slett. Så da spurte jeg meg selv hva jeg hadde lyst til å gjøre, og svaret var å skrive denne boka, forteller Torild Skard.

For riktignok var hun blitt 67 år, men noen pensjonisttilværelse ønsket hun seg ikke. Skard fikk kontorplass som seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) og begynte å søke midler til bokprosjektet. Det tok sin tid å få finansieringen på plass, så i mellomtiden skrev hun artikler blant annet om hvordan kvinne- og kjønnsperspektiver langsomt kom med i de ulike FN-organisasjonene. At det skjedde, var Skard selv en viktig pådriver for. Mer om det litt senere.

Femti år med kvinner på toppen

For nå i første omgang handler det om disse pionerene av noen kvinner, de som har klart å gå helt til topps i politikken i de ulike landene. Til sammen har 53 av verdens land hatt kvinnelig president eller statsminister i perioden 1960-2010.

I den siste episoden så langt av Borgen holder Nyborg en følelsesladet tale i det danske Folketinget. Etter et mediekjør uten like går hun til krig mot alle påstander om at kvinner ikke kan være statsledere, med beskjeden: «Dere er hundre år for seint ute.» Eller i alle fall femti år, om man skal lene seg på Skards bok.

– Plutselig kunne det virke som om det bare dukket opp kvinner på toppen i land som stort sett alltid hadde vært styrt av menn. Betød det at den snart hundre år gamle kvinnebevegelsen hadde seiret, eller var det tilfeldigheter som gjorde at kvinnene kom til makten, var det jeg lurte på.

For ordens skyld delte Skard kvinnene inn i tre grupper: stedfortrederne, utsiderne, partipolitikerne.

– Sirimavo Bandaranaike var den første av dem alle da hun i 1960 ble regjeringssjef på Ceylon. Hun var en typisk stedfortreder, idet hun erstattet sin drepte mann. En slik vei til makten var framtredende først og fremst i Asia, med Indira Gandhi som et annet eksempel da hun etterfulgte sin far. Også i noen land i Latin-Amerika finner du eksempler på stedfortredere, for eksempel Isabel Perón i Argentina, men ellers ikke.

Utsidere og kompromissforslag

Noen kvinner kom til gjengjeld inn og opp til maktens høye tinde fra sidelinja.

– Islandske Vigdis Finnbogadottir var en slik utsider. Hun var teatersjef uten noen politisk karriere fra før. Men dette var i en tid da kvinnebevegelsen var veldig sterk på Island, og de fremmet hennes kandidatur som statsleder.

En litt annen situasjon hadde man i Latvia. Ved valget i 1999 klarte ikke parlamentet å få flertall for noen av de foreslåtte presidentkandidatene. Da ble navnet til Vaira Vīķe-Freiberga, professor i psykologi og lingvistikk, kastet fram og snart samlet man seg om henne, som et kompromiss.

– I de aller fleste tilfellene måtte kvinnene imidlertid opp gjennom partiet, for å nå helt til topps, konstaterer Skard.

Tverrfaglig freidighet

Det er mye mat for statsvitere i Skards nye bok, og det til tross for at hun ikke er statsviter. Hun var ferdig med embetseksamen i pedagogikk ved Universitetet i Oslo i 1965 og rakk også å få med seg en del sosiologi, og ti år senere ble hun dessuten godkjent psykolog.

– I boka har jeg trukket på antropologi, historie, geografi og statsvitenskap, i tillegg til mine egne fag. Jeg har rett og slett hentet noe der jeg syntes det var noe å hente og har kanskje vært freidig i det. I arbeidet med boka ble jeg fort veldig opptatt av de politiske systemene, nærmere bestemt hvordan de ulike delene av systemene kunne bidra til å hindre eller ikke hindre kvinner i å komme i posisjon.

Det er i land som blir regnet som demokratier at kvinner først og fremst kommer til makten.

– Men jeg så veldig snart at det var forskjell på presidentstyre og parlamentarisk styre. I et parlamentarisk styre med statsminister som den viktigste politiske leder må kvinnene naturlig nok først inn i parlamentet. Men mange valgsystemer hindrer kvinner eller gjør det vanskelig for dem å komme inn. Er de først inne, får de en arena der de kan markere seg og eventuelt bli utnevnt til statsminister, hvis de oppnår flertall. I et presidentstyre er det derimot stort sett direkte valg med hard konkurranse, og da har kvinner større problemer med å bli valgt.

Samtidig er demokrati så mangt, understreker Skard.

– Det er nesten ikke forsket på beslutningsprosessene i de politiske partiene, enda disse er så viktige. I mange land er det ikke noe internt demokrati i partiene, og samtidig er partiene døråpnere til de valgte styringsorganene. Noen partier er nærmest bare små klaner som støtter opp om en leder, andre er snarere valgmaskiner som trår i gang når det er valg.

Trist i Tromsø

Selv har Skard lang politisk fartstid. Hun var med på å stifte Sosialistisk folkeparti i 1961 og møtte som vara på Stortinget i 1965-69. Hun gikk så inn i Sosialistisk venstreparti da dette ble stiftet i 1973 og ble til sin forskrekkelse valgt inn på Stortinget samme år da SV gjorde et brakvalg.

– Jeg hadde året før flyttet til Tromsø og skulle forske ved universitetet der. Så kom stortingsvalget, og da sa vi at herregud, noen damer må stille til valg! I 1971 hadde vi jo lykkes med «kvinnekupp» ved kommunevalget. Så jeg stilte meg på lista, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli valgt inn. Men det ble jeg, sammen med Ottar Brox og Berge Furre, som også hadde reist til Tromsø for å forske. Vi stod der, den ene tristere enn den andre. Det var ikke dette vi hadde tenkt. Så da ble det plutselig fire år med aksjon.

Skard ble den første kvinnelige lagtingspresidenten, fra et lite parti med høye ambisjoner og store forventninger fra velgerne. Hun holdt på å jobbe seg i hjel, der saker som lov om selvbestemt abort og likestillingsloven stod på agendaen.

– Etter fire år trengte jeg en pause, så da gikk jeg tilbake til forskningen. Der var det mye fredeligere. Du slapp å stå til regnskap overfor mediene hver dag.

Slik ble det noen år ved Arbeidspsykologisk institutt (Api) for Skard.

– Jeg definerte raskt politisk arbeid som arbeid, og skrev flere bøker om kvinner i politikken, ler hun.

– De som var ved Api den gangen var veldig snille og generøse. De lot meg skrive om slike temaer som ikke var helt innenfor programmet til instituttet. Men jeg forsket også på kvinnelige journalister og ansatte ved en parkettfabrikk.

Kunnskap og handling

Det er innenfor aksjonsforskning hun helst vil være. «Med sikte på aksjon» er da også en av overskriftene i forordet til Maktens kvinner. Boka har hun bestrebet seg på å skrive i et språk som gjør det mulig for flest mulig å lese og la seg inspirere av den.

– Jeg må ha både kunnskap og handling, sier hun.

Handling fikk hun tilsynelatende mulighet til da hun var første direktør for kvinnespørsmål i FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (Unesco) i perioden 1984-1986.

Det er den tøffeste arbeidsplassen jeg har hatt. Jeg var helt alene. Jeg hadde forhandlet meg til en høy stilling, jeg var direktør, noe som betød at jeg hadde adgang til alle. Det var viktig. Men jeg hadde ingen penger og bare en sekretær, og egentlig lite støtte hos den daværende lederen for Unesco, Amadou-Mahtar M’Bow.

Dermed ble det å komme hjem og bli første kvinnelige ekspedisjonssjef i Bistandsdepartementet en sann fryd.

– Plutselig hadde jeg både penger og makt! Det var gøy, det! Dermed kunne vi gå tilbake til Unesco og si at «vi skal gi dere litt penger hvis dere støtter kvinner».

For makt er gøy. Og viktig.

– Mange som studerer politikk, ser bare på det formelle politiske systemet, noe som blir for snevert i et kvinneperspektiv. Du må også ha med den politiske kulturen med normer og uformelle regler samt de politiske aktørene utenfor det formelle systemet, som for eksempel kvinnebevegelsen.

I boka finner du alle kvinnene som få snakker om, i tillegg til de som mange snakker mye om.

– Jeg er aktivist i den forstand at jeg vil ha flere kvinner i viktige posisjoner. Men erfaringene rundt det å være kvinnelig politiker må ikke forenkles, slik man ofte har gjort. Jeg hadde lyst til å gi et mer nyansert bilde, hvor det ikke var slik at de kvinnelige statslederne enten ble dyrket som superstjerner eller ble klandret fordi de sviktet kvinnebevegelsen. De aller fleste har trekk av begge deler. I boka spør jeg om de kvinnelige topplederne har gjort noe som eksplisitt og spesifikt kunne bidra til å forbedre situasjonen for kvinner, enten i ord eller i handling. Og det er det et godt flertall som har. Kanskje ikke mye, kanskje ikke ofte, men dog. Så jeg ble mer optimistisk i det at de gjorde en forskjell ved å være kvinner.

Verdien av et kvinneperspektiv

Hun kaller seg kvinneforsker, ikke kjønnsforsker. Det er å synliggjøre kvinners erfaringer som er hennes prosjekt.

– Jeg tar forbehold i boka om at dette ikke er en teoretisk drøfting av kjønn opp og ned. Det er et forsøk på å beskrive og analysere virkeligheten, ved hjelp av de redskapene jeg synes bidrar til å gi mening. På 1970-tallet lærte vi så mye om verdien av et kvinneperspektiv, og så lenge kvinner generelt er underordnet, kan du ikke gi det perspektivet fra deg igjen. I kjønnsforskning kan det vesentlige ved kvinners situasjon og forskjellene mellom kvinner og menn lett forsvinne. Jeg mener at de som står svakest og som det har blitt forsket minst på, er de man trenger mest kunnskap om. Men kvinner må jo ses i relasjon til blant annet menn.

Selv kjenner hun seg lite hjemme i en del av debattene i kjønnsforskningsmiljøene i Norge.

– Jeg synes mange er veldig opptatt av det jeg opplever som nokså sære og til dels teoretiske problemstillinger, ikke av hva som kunne være praktisk nyttig. Jeg har for eksempel etterlyst en forskning som kunne etterprøvd likestillingspolitikken vår. Ved hjelp av den forsøker vi å endre noen grunnleggende maktstrukturer i samfunnet, og så har vi likevel ingen følgeforskning som undersøker om politikken faktisk fungerer slik vi tror. Det burde vi ha.