Virkelighetens Karius og Baktus?

Vitenskapelige bilder fascinerer og begeistrer. Med ørsmå, finstilte linser åpner teknologien et nytt univers av kunnskap om kroppens indre, om cellene vi er bygd opp av og sykdommene som truer oss. Endelig får vi tilgang til sannheten om naturens under og mysterier.

Men er det egentlig så enkelt, spør stipendiat Anja Johansen ved Senter for kjønnsforskning ved NTNU? I sin doktoravhandling analyserer hun vitenskapelige bilder, blant annet ved hjelp av Donna Haraway og annen feministisk vitenskapsteori.

Johansen vil stikke hull på forestillingen om at naturvitenskapelige bildeteknologier er nøytrale og gir oss en umiddelbar tilgang til virkeligheten. Når vi for eksempel får se et bilde av den menneskelige hjernen der ulike farger viser ulik aktivitet i ulike deler av hjernen og bildeteksten lyder: «Slik ser menns og kvinners hjerner ut når de er stresset», er det langt ifra et nøytralt fotografi vi ser.

– Vår tiltro til vitenskapelige bilder og deres autoritet må sees i sammenheng med historiske oppfatninger om fotografiet som objektiv representasjon av virkeligheten, som sannhetsvitner om verden rundt oss. Disse forestillingene om fotografiet lever fortsatt videre i dag, og «smitter» over på måten vi forstår vitenskapelige bilder på. Samtidens vitenskapelige bilder er – i enda større grad enn andre bilder vi omgir oss med – brakt fram av en rekke ulike teknikker, som framhever, skjuler og avgrenser. Det brukes for eksempel fluoriserende markører som kan spores med lys, ulike former for mikroskopi som viser henholdsvis tverrsnitt og overflater av vevsprøver, samt omgjøring av todimensjonale bilder til tredimensjonale rekonstruksjoner. Det vi ser er en teknisk avansert og konstruert framstilling av virkeligheten, ikke en avduking av den, framholder Johansen.

Underkommuniseres i offentligheten

Johansen er inspirert av Haraways teori om situerte kunnskaper. Et viktig poeng for Haraway er at all kunnskap preges av ståstedet til den som produserer den. Framfor å idealisere og jakte på det objektive og sanne, anbefaler Haraway at vi reflekterer over og synliggjør disse sammenhengene.

– At bildene er manipulerte er jo ikke nødvendigvis et problem i seg selv, ofte må det til for å synliggjøre det man vil vise fram. Her gjelder det snarere å skille mellom ulike typer manipulasjon. Jeg ønsker ikke å heve noen moralsk pekefinger, men jeg mener både forskere og formidlere må være åpne om disse praksisene, slik at publikum kan forholde seg kritisk til bildene, sier Johansen.

Forskere kjenner godt til alle grepene som skal til for å få fram et illustrerende bilde av for eksempel en kreftcelle, og alle utvelgelsene og tilpasningene som er gjort før prøven legges under mikroskopet. I offentligheten ellers, derimot, ser Johansen at det stadig spilles på at bildene «lar oss se naturens under».

– Mens kompleksiteten i naturvitenskapelig forskning stadig understrekes, framstilles bildene ofte som uproblematiske, objektive sannhetsvitner, sier hun.

– Men gjør det noe? Hvorfor trenger folk flest å vite noe om hvordan bildene er laget?

–Dette handler om hvilken status vi tillegger bildene. Hvis vi tror de er objektive, umedierte framstillinger av virkeligheten, oppfatter vi dem som «sanne» og udiskuterbare. Men bilder kan ikke stå alene og bevise noe. Tekst og kontekst spiller som alltid en avgjørende rolle. Og i likhet med annen vitenskap er de framprodusert av bestemte praksiser og ideer om hva som teller som «sann vitenskap». Det er altså all grunn til å være kritisk også til denne formen for kunnskapsproduksjon, sier Johansen.

– I våre dager omgir folk seg med en ufattelig mengde bilder, og de fleste av oss har lært oss å være kritiske til dem. På samme måte som vi trenger å vite at modellene på reklamebildene er retusjerte, trenger vi å vite at vitenskapelige bilder er en mediert framstilling av virkeligheten, legger hun til. –Men det er jo også et viktig poeng her at det krever kunnskap og ekspertise å vite hva slike bilder kan vise, eventuelt bevise.

Estetiske celler

Med sin bakgrunn fra kunst- og medieforskning er Johansen interessert i de vitenskapelige bildenes estetikk. Det er også vitenskapfolk selv. Mange av bildene hun tar for seg er hentet fra konkurransen Wellcome Image Awards. 

– Her konkurrerer  forskere og medisinske fotografer om hvem som har produsert, ikke bare om det mest vitenskaplige bildet, men også det mest slående bildet. Vakre farger, fine former og lekker komposisjon verdsettes, med den begrunnelse at dette er viktig i kommunikasjonen til offentligheten. Samtidig holder det ikke at bildet er fascinerende, det må også argumenteres for at det er nyttig, forteller Johansen. –Her spiller nok også bildets symbolverdi inn, slik som når et bilde av egg- og sædceller fra kunstig befruktning blir til et symbol på livets mysterium.

Å se er ikke å mestre

Et annet viktig poeng for Johansen er at det at vitenskapsfolk er i stand til å observere et fenomen, betyr ikke nødvendigvis at de mestrer det. Dette fikk hun selv erfare da hun et stykke ut i doktorgradsarbeidet ble plaget med smerter i og rundt øynene. Hos øyelegen ble det tatt to ulike typer bilder av Johansens øyne, og i tillegg til synstester var en rask titt på dette bildet det legen trengte for å sette en diagnose. Bak høyre netthinne hadde Johansen en hevelse, et såkalt makulært ødem. Trolig forårsaket av stress og for mye tid foran dataskjermen. Diagnostisering gjennom de siste innen medisinsk teknologi ble imidlertid fulgt opp av det aller eldste rådet i legeboka: Gå hjem og ta det med ro til det går over.

– Vi har en tendens til å anta at idet legene kan observere og lokalisere sykdom og helseplager, så kan de også behandle og kurere det. Selv om dette kan gjelde ved tilfeller hvor man brekker et bein eller får hjelp til assistert befruktning, er det ikke alltid slik. Vitenskapelig bildeteknologi viser fram veldig mye som vitenskapsfolk likevel ikke forstår og mestrer, sier Johansen.