Lite kritikk av kontantstøtten

– I Finland, som i Norge, er det store flertallet av dem som mottar kontantstøtte for å være hjemme med barn kvinner. Allikevel er det mye mindre kritikk mot ordningen for at den støtter opp om tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Og i motsetning til i Norge, er det ingen som aktivt kjemper for å fjerne ordningen, forteller Minna Rantalaiho.

Rantalaiho er en av forskerne som de siste årene har deltatt i det store EU-finansierte FEMCIT-prosjektet, et samarbeid mellom forskere fra ti europeiske land. De har sett på hvordan kvinneorganisasjoner har bidratt til å endre samfunnet fra 1960-tallet og fram til i dag. Rantalaiho har bidratt til et delprosjekt som har sett på organiseringen av barneomsorg i flere europeiske land. Rantalaiho har sett på sitt hjemland Finland, delvis i sammenligning med Norge hvor hun har bodd i en årrekke. Hun har hovedsakelig analysert dokumentmateriale, men har også intervjuet ledere for noen av de største kvinneorganisasjonene i Finland.

Tidlig ute

Finland innførte kontantstøtte allerede i 1984, altså lenge før Norge som innførte det samme i 1998.

– Samtidig fikk alle finske barn mellom under tre år rett til barnehageplass så snart foreldrepermisjonen er over. Allikevel ble ordningen med kontantstøtte svært populær, og har fortsatt å være det, forteller Rantalaiho.

Den finske kontantstøtten er på 314 euro for barn mellom 1-3 år. For barn nummer 2 under tre år får man 94 euro, og dersom man også har eldre søsken under 7 år hjemme får man 60 euro for dette barnet. Sammenligningsvis er den norske kontantstøtten på 397 euro, og gis bare til barn mellom 1 og 3 år. Summen er like stor for barn nummer to i samme aldersgruppe.

I Norge har antallet barn som mottar kontantstøtte gått drastisk ned de siste årene. I 2009 mottok 27,5 prosent av barn mellom 1 og 2 år kontantstøtte. Samme år fikk 52,3 prosent av finske barn mellom 10 måneder og 3 kontantstøtte, og dette tallet har holdt seg relativt stabilt over flere år. I 94,5 prosent av tilfellene i Finland var det mor som var hjemme med barnet. Allikevel er det altså svært få i Finland som kritiserer ordningen for at den støtter opp om et tradisjonelt kjønnsrollemønster.

– Slik kritikk kommer fra noen få forskere, men kvinnebevegelsen som sådan har ikke tatt opp dette spørsmålet. Kontantstøtten ble innført i Finland før det var snakk om pappakvoter i noen av de nordiske landene, så delt foreldreskap var ikke et tema på det tidspunktet. Og fortsatt er delt foreldreskap mindre diskutert i Finland enn i Norge og Sverige, sier forskeren.

Hun forteller at når delt foreldreskap diskuteres i Finland, handler det oftere om arbeidsplassens ansvar.

– Det kan for eksempel handle om kostnaden ved foreldrepermisjon. Staten refunderer jo arbeidsplassens utgifter for dette, men mange mener at dette bidraget må økes. Et forslag er at typiske mannsarbeidsplasser må bidra økonomisk, fordi kvinnearbeidsplassene har langt større kostnader ved foreldrepermisjon, sier Rantalaiho.

Høy arbeidsledighet

En av grunnene til at kontantstøtten ble populær i Finland, kan være høye arbeidsledighetstall. Finland hadde en økonomisk krise på begynnelsen av 1990-tallet, hvor arbeidsledigheten kom opp i 17-18 prosent. Rantalaiho mener at dette bidro til at kontantstøtten ble institusjonalisert; når det ble vanskelig å få jobb, valgte flere mødre å bli hjemme med barna sine.

– Arbeidsledighetstrygden er litt større enn kontantstøtten, men for kvinner med lav lønn og små karrieremuligheter kan det være mer fristende å bli hjemme med barna. Forskning viser også at kvinner med fast jobb tar ut mindre permisjon og kontantstøtte enn de uten fast jobb, sier hun.

Dette gjelder ikke for menn.

– Kontantstøtte ble dermed en del av arbeidsmarkedspolitikken, hvor kvinner ble hjemme med barn og menn beholder jobben. Jeg mener at dette argumentet fortsatt ligger under omsorgspolitikken i Finland, selv om det ikke sies direkte, sier hun.

Mange norske mødre velger å jobbe deltid i perioder hvor de har små barn. I Finland er det liten tradisjon for deltidsarbeid, og for mange blir derfor valget enten full jobb eller ikke i det hele tatt.

Valgfrihet i sentrum

Mens norsk politikk rundt foreldreskap og likestilling rettes mot familien og hjemmet, er det altså arbeidslivet som står i fokus i Finland.

– I Finland er man svært opptatt av den enkelte families rett til å velge det som passer for dem. Det setter også rammen for hvilke spørsmål kvinnebevegelsen tar opp, forteller Rantalaiho.

Det faktum at kontantstøtten er enormt populær, gjør det også vanskelig å kritisere den.

– Svært mange mødre ønsker å være hjemme med barna sine, og finske feminister er mye mer forsiktige med å utfordre familiers selvbestemmelse enn de norske er, sier Rantalaiho.

«Kontrakt» om å la saken ligge

– Før innføringen av kontantstøtte hadde vi også i Finland store diskusjoner mellom dem som ønsket kontantstøtte, og dem som mente det var viktigere å tilby barnehageplass til alle barn, forteller Rantalaiho.

Diskusjonen ble avgjort med «både-og», det vil si at foreldre fikk rett til både kontantstøtte og til barnehageplass for barn under 3 år samtidig.

– Det har ført til en slags uformell «kontrakt» mellom tilhengere av de ulike ordningene om å ikke åpne denne diskusjonen på nytt. Mine intervjuer med ledere av sentrale kvinneorganisasjoner bekrefter dette inntrykket. De forteller at mange i organisasjonene føler at de ikke kan rette kritikk mot kontantstøtten, fordi en ny diskusjon om dette vil trekke med seg en diskusjon om hvorvidt det er riktig at alle barn har rett i barnehageplass, forteller Rantalaiho.

Hun forteller at mens det i Norge er mange som mener at også små barn har det fint i barnehage, er det i Finland en sterkere enighet om at barn under tre år har det best i hjemmet.

Mindre pågående kvinnebevegelse

Forskeren mener at den finske kvinnebevegelsen er forsiktig med å komme med nye ideer i forhold til omsorgpolitikk.

– Mitt inntrykk er at norske kvinneorganisasjoner som Kvinnefronten og Ottar i langt større grad er aktivt pågående, sier forskeren.

Hun mener at en av grunnene til at det ikke finnes noen aktivisme mot kontantstøtten i Finland i dag, er at tiltaket har eksistert i så mange år. Etter at rett til barnehageplass også til barn over 3 år ble oppnådd i 1996, har den viktigste saken i forhold til barneomsorg vært å forlenge foreldrepermisjonen og øke fedres bruk av denne.

Finske fedre har ikke fedrekvote, men dersom finske fedre tar de to siste ukene av foreldrepermisjonen, gis de to uker ekstra slik at de kan være hjemme i til sammen fire uker.

– I Finland det pågår nå en diskusjon om at lengden av foreldrepermisjon bør forlenges til 18 måneder, noe som nesten er en fordobling, og at en tredjedel avdette bør kvoteres for fedre. Dette kalles en 6+6+6 modell. De fleste av kvinneorganisasjonene støtter aktivt denne modellen og ønsker at fedre tar mer ansvar for barneomsorg. Men det ser ikke ut til at de politiske kvinneorganisasjonene har klart å bli helt enige om å gå mot foreldres valgfrihet ved å gå inn for pappakvote. Det er likevel klart at hvis forlengingen av permisjonen gjennomføres vil dette gi nye muligheter for å diskutere også kontantstøtteordningens plass i den finske barnomsorgspolitiske modellen, avslutter Rantalaiho.