Optimistiske for fremtiden

Christine Friestad og Inger Lise Skog Hansen har undersøkt hvor stor tro innsatte har på at de skal klare å unngå nye kriminelle handlinger etter endt soning. Undersøkelsen ble gjennomført i forbindelse med Fafos levekårsundersøkelse blant innsatte fra 2003.

– Vi ville se på hva som påvirker muligheten og den enkeltes vilje til å klare det, samt de faktiske mulighetene til å leve et annet liv. Spørsmålet er hvor sannsynlig det er at man faktisk vil klare å avstå fra kriminelle handlinger hvis man prøver, sier Friestad.

Faktorer for å lykkes

Det er flere risikofaktorer som gjør det vanskeligere for innsatte å unngå kriminalitet etter endt soning. Blant dem er grad av formell utdanning, tilknytning til arbeidslivet og fast bopel.

225 menn og 35 kvinner deltok i undersøkelsen som viste omfattende sosiale problemer blant begge kjønn. 86 prosent av kvinnene og 66 prosent av mennene oppga at de var arbeidsledige da de ble satt i fengsel. 69 prosent av kvinnene og 56 prosent av mennene oppga å ha et narkotikaproblem. Til tross for dette mente 79 prosent av mennene og 88 prosent av kvinnene at de hadde gode eller ganske gode muligheter for å lykkes i å ikke begå kriminelle handlinger etter løslatelse. 

– Det er egentlig litt paradoksalt ettersom risikofaktorene blant begge kjønn er høye, noe som gjør at de faktiske mulighetene for å lykkes ikke er så store. De innsatte har omfattende problemer og det blir derfor en stor utfordring å få det til. Det er et stort spenn mellom idealer og realiteter, sier Friestad.

Hun forteller at å være for optimistisk faktisk også kan gjøre det vanskeligere å lykkes.

– Dersom den innsatte er for innstilt på at det kommer til å ordne seg er det ikke sikkert at han eller hun gjør tilstrekkelige forberedelser før løslatelsen til å klare det. Man har da ikke en realistisk oppfatning av hvordan det kommer til å bli, og blir derfor slått overende av realiteten. Så her er det en balansegang mellom å være optimistisk og å være for optimistisk, sier Friestad.

Kvinner mer positive

Selv om begge kjønn hadde stor tro på å lykkes hadde kvinnene enda større tro på seg selv enn mennene. Det til tross for at det så ut til å være en større opphoping av levekårsproblemer blant kvinnelige ansatte. Men Friestad er usikker på hvor mye man kan legge i tallene.

– Vi har få kvinner med i undersøkelsen. Problemet er at antall deltakerne må være fryktelig stort for at vi skal kunne si at det er en reell forskjell og at det ikke er tallene som spiller oss et puss, sier hun.

Blant mennene hadde de som oppfylte flere av risikofaktorene også mindre tro på at de kom til å klare å avstå fra kriminalitet. Men blant kvinnene var det ingen sammenheng mellom risikofaktorer og troen på å lykkes.

– Det kan være et viktig funn, og betyr kanskje at det er helt andre forhold som er viktige for kvinners rehabilitering. Det har tradisjonelt vært få kvinner i fengsel i Norge og de har derfor ikke vært gjenstand for forskning i samme grad som menn, følgelig vet vi langt mindre om dem, sier Friestad.

Kvinnelig innsatte dårligere stilt

Internasjonal forskning som har sett konkret på kvinnelige innsatte, påpeker at deres situasjon er preget av en bakgrunnshistorie med omsorgssvikt, misbruksopplevelser og involvering i relasjoner med ulike typer overgrep. Både sosialt, økonomisk og helsemessig ser de ut til å være verre stilt enn mannlige innsatte.

– På Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst holder vi for tiden på med en undersøkelse som kun ser på situasjonen for kvinnelige innsatte. Vi er særlig opptatt av tre forhold: Kvinnenes erfaringer knyttet til misbruksopplevelser gjennom oppveksten, hvordan situasjonen oppleves for kvinnelige innsatte som har barn, og kvinnenes vurderinger av hvilken innvirkning deres parforhold har hatt på egen kriminalitet. Vi holder på med datainnsamlig, så ingen resultater foreligger, men når vi kommer så langt, kan vi si langt mer konkret om behovsområder for kvinner i fengsel, sier Friestad.