Kjønnsforskning: Getto eller kraftsentrum?

– Kjønnsforskningen har fått et labert omdømme blant andre universitetsfag, fordi man må tilhøre de troendes krets for å mene at man har nytte av den. Jeg skulle virkelig ønske at det kunne bli annerledes. Jeg sørger litt over at mange av mine beste studenter har forsvunnet inn i dette miljøet. Jeg skulle gjerne sett at de kom tilbake igjen, og at de utvidet sin aksjonsradius til å innbefatte mer enn kjønn.

Dette sa professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen under mandagens debatt på Litteraturhuset. Debatten hadde tittelen «Hvorfor provoserer kjønnsforskningen?», og ble arrangert av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo.

I panelet satt også kommunikasjonsrådgiver Anja Sletteland. Hun var ikke enig i Eriksens vurdering av norske kjønnsforskere.

– Jeg lurer på hvor denne ideen om et lukket miljø kommer fra. Det finnes jo kjønnsforskning innenfor mange forskningsinstitusjoner og fagfelt, ved alt fra de ulike fakultetene på universiteter, til høyskoler og anvendte forskningsinstitutter som NOVA og BI. Jeg tviler på at mange av disse forskerne i det hele tatt kjenner hverandre, sa hun.

I tillegg til de nevnte paneldeltakerne besto debattpanelet av rektor Ole Petter Ottersen og prorektor Inga Bostad ved Universitetet i Oslo, samt senterleder ved STK Jorunn Økland. Debattleder var Nina Kristiansen, redaktør i forskning.no.

Ottersen påpekte at universitetet var opptatt av å fremme tverrfaglige miljøer som STK.

– Tverrfaglige sentra som STK gjør at komplekse problemstillinger kan angripes fra mange forskjellige faglige ståsteder, og bidra til å bygge ned de faggrensene som gjør at man får lukkede miljøer. Å opprette tverrfaglige miljøer er derfor en viktig politikk fra universitetsledelsens side, og vi har nå sju slike sentre, sa Ottersen.

Kraftsentrum

Professor ved Teologisk fakultet Jone Salomonsen kommenterte fra salen at hun opplevde situasjonen helt annerledes enn Eriksen:

– Jeg er veldig glad for alle de flinke forskerne vi «mister» til STK, og som kommer tilbake etter et par år med nye innspill til vårt fagmiljø. Den kjønnsforskningen som gjøres rundt i de ulike fagmiljøene ville ikke vært like god hvis vi ikke hadde hatt et slikt kraftsentrum.

At forskere som sitter på STK også kommer tilbake til sine opprinnelige forskningsmiljøer ble bekreftet av Jorunn Økland.

– Jeg går ikke med på at vi er en getto. Forskere sitter hos oss et par år, og går så tilbake til sine forskningsmiljøer. Jeg har i min tid som forsker vært tilknyttet fire ulike institusjoner, og har aldri vært et sted med et så åpent miljø hvor så mange går inn og ut hele tiden. Så denne myten vil jeg avlive, sa hun.

Viktig å formidle bredt

Rektor Ottersen påpekte imidlertid at lukkede miljøer også kan oppstå ved at det dannes egne forskerspråk, og ved at det opprettes stadig nye spesialiserte tidsskrifter.

– Dersom fagmiljøer bare publiserer i sin egen krets kan resultatet lett bli subkulturer med et lukket miljø. Jeg vil derfor stille spørsmålet om dette kan være tilfelle her. Hvis det er det, bør man legge vekt på å eksponere sine resultater i en bredere kontekst, sa han.

Tidligere senterleder ved STK, Harriet Bjerrum Nielsen, kommenterte fra salen at kjønnsforskere på ingen måte bare publiserer i spesialiserte tidsskrifter.

– Tverrfagligheten gjør at kjønnsforskere publiserer i et langt bredere spekter av tidsskrifter enn de fleste fagmiljøer, fordi vi faktisk publiserer i de fleste tidsskrifter innenfor humaniora og samfunnsforskning. Når det gjelder synlighet, kan det sies at bare vårt senter i Oslo får omkring 300 medieoppslag i året, og jeg lurer på om det er andre institutter med bare 30 ansatte som får det. Allikevel møter vi stadig kritikken om at vi er lukket. Det er jo en selvfølge for en forsker at man er for åpne miljøer, men hva er det for eksempel Trond Berg Eriksen bygger på når han mener at kjønnsmiljøene er lukket og sekterisk? sa hun.

– Det er vanskelig å si. Kanskje er det sånn at kjønnsforskningen lett blir avvist av lesere og brukere fordi de har en følelse av at her griper man inn på et felt som alle føler at de allerede vet noe om, og at man føler det som en intervensjon i det private feltet. Jeg skal ta selvkritikk på det du sier, svarte Eriksen.

Anja Sletteland påpekte at den store mediesynligheten kan ha en uheldig bieffekt.

– Kanskje er det med på å gi inntrykk av at kjønnsforskning er dominerende og har mye makt. Det finnes en idé om at de som deltar i samfunnsdebatten styrer samfunnet. Men samfunnsutviklingen foregår ikke i media, den foregår i institusjoner som utdanningssystemet, helsevesenet, rettssystemet og så videre. Mens de som benytter media er de som ikke har innpass i disse institusjonene, sa hun.

Imageproblem?

–I tiden etter Hjernevask-serien har jeg sett mange innlegg i sosiale medier som tar utgangspunkt i at kjønnsforskningen nå har blitt strippet for troverdighet for all fremtid. Kjønnsforskningen har definitivt et imageproblem, sa Anja Sletteland, og fortsatte:

– Denne motstanden kommer spesielt fra sinte unge menn, og et ord går særlig igjen: «Endelig. Endelig er det noen som slår tilbake mot kjønnsforskningen». For disse sinte unge mennene har kjønnsforskningen blitt et symbol på en samfunnsutvikling som de ikke er komfortable med, en utvikling hvor de har færre muligheter og lavere status enn sine fedre.

Tatt med buksene nede?

I et kritisk innlegg fra salen påpekte Kyrre Wathne, master i evolusjonspsykologi, at det ikke bare var sinte unge menn som fikk et negativt bilde av kjønnsforskningen etter vårens programserie.

– Det de fleste tok med seg fra Hjernevask-debatten er at vi her har et forskningsmiljø med veldig alvorlige kvalitetsproblemer, og at mange forskere som opptrådte i programmet ble tatt med buksene nede. Jeg vil derfor spørre rektor Ottersen om det er utenfor universitetsledelsens mandat å gripe inn på bakgrunn av dette? Får Hjernevask noen konsekvenser for STK? sa han.

– Kvalitet opptar selvsagt universitetsledelsen, men det er ikke et tv-program på NRK som bestemmer hvor kvaliteten er høy eller lav på vårt universitet. Når det gjelder STK, så informeres vi om at det publiseres i gode journaler, og fagfellevurderinger er gode. Så det finnes ingen objektive grunner til å ta tak i dette fagmiljøet, svarte Ottersen.

– Hvis man skal vurdere kvaliteten til STK, så velger universitetsledelsen å se på de faglige evalueringene av senteret. Det er blitt gjort mange positive evalueringer av senteret, og dette er offentlig tilgjengelig informasjon, sa Inga Bostad.

Møteleder Nina Kristiansen stilte spørsmål ved om det allikevel var aktuelt for universitetsledelsen å ta tak i at et senter som skal være tverrfaglig helt mangler forskere innenfor felt som biologi og medisin.

– Det er helt naturlig at STK har satset spesielt på humaniora og samfunnsvitenskap, for alle fagmiljøene hos oss blir bedt om å spesialisere seg og satse på noen felt. Samtidig er det jo sånn at senteret skal være tverrfaglig, og vi er i løpende dialog med dem om at det kanskje kan utvides på visse måter, sa Bostad.

Fra STKs side ble det påpekt at de gjennom mange år har forsøkt å invitere inn forskere fra naturvitenskapene, og at dette dessverre har møtt liten interesse hos motparten. Dette jobbes det imidlertid videre med, og i løpet av høsten vil Det medisinsk fakultet utlyse en professor II-stilling tilknyttet STK.

Debatten fortsetter

Et annet tema som ble berørt under debatten var den sammenblandingen av roller som kan skje når forskere også er engasjerte i den politiske samfunnsutviklingen. Dette temaet vil bli diskutert videre på neste møte i den seminarrekken som senteret har kalt «Agenda kjønnsforskning». Det finner sted 26. oktober, under tittelen «Kunnskapsbasert politikkutvikling. Forskere reflekterer over sine roller».