Lagspilleren

1982: Kvinneforskningspioneren Harriet Holter er klar med boka fra sitt store prosjekt «Kvinner og fellesskap». På omslagsbildet er Holter flankert av sine medarbeidere og disipler. Flere av dem er eller skal bli kjente navn innenfor kvinne-, seinere kjønnsforskningen; Hanne Haavind, Hildur Ve, Bjørg Aase Sørensen. Litt bak rekken, et hode høyere enn sidekvinnene, står en 30 år gammel mann med et sjenert smil. Han heter Knut Holtan Sørensen og har bidratt med artikkelen Samværsfellesskap eller handlingsfellesskap? Her presenterer han funn fra sin undersøkelse av kvinnelig pleiepersonale på sykehjem og sykehus, og diskuterer om «slike fellesskap av kvinner har spesielle ’kvinnelige’ trekk, og hva sosialt kjønn betyr som fellesskapsgrunnlag sammenlignet med klasserelasjoner».

– Jeg var ung og naiv, og det slo meg aldri at det å være en av veldig få menn på kvinneforskningsfeltet skulle være noe problem. Jeg ble selvfølgelig veldig synlig, men det var ikke noen greie for meg, verken på godt eller vondt, forteller Sørensen.

– Siden den gangen har det tette miljøet gått i oppløsning og feltet blitt mye mer fragmentert, så nå er det i hvert fall ikke noe problem. Det er blitt færre steder å bekymre seg for om man hører til eller ikke, legger professoren til med et smil.

For få menn

Selv om Sørensen holder fast ved at det har vært uproblematisk for han personlig å være ensom mannlig svale gjennom 40 år, mener han kjønnsforskningsfeltet burde «interessert seg noe mer for å få med flere menn».  

– Det er uheldig at den typen kjønnsbasert arbeidsdeling som kjønnsforskningen kritiserer, preger vår egen virksomhet i så stor grad.

Av samme grunn er Sørensen kritisk til at så mange av mennene på feltet driver mannsforskning, mens kvinnene gjør resten.

– Det er noen overtoner der jeg misliker, av at man må være kvinne for å forstå kvinner, mens menn bare kan forstå menn. Tanken er mest artikulert i radikal standpunktteori, men jeg ser en type ureflektert understrøm av den samme tanken i mye annet som gjøres, sier han.

– Hva skal til for å få flere menn på feltet?

– Ja, si det. Det har vel aldri vært vurdert som veldig viktig å rekruttere menn til kvinne- og kjønnsforskning. Utfordringene er vel i stor grad de samme som ved rekruttering av kvinner til mannsdominerte fagområder – i første rekke kreves det en vilje til å gjøre noe med dem.

Kjønn + teknologi

30 år etter «Kvinner og fellesskap» er Sørensen professor ved Senter for teknologi og samfunn ved NTNU. Fortsatt med sterk interesse for kjønn. Og altså teknologi. For Sørensen var og er koblingen mellom disse to fagfeltene opplagt.

– Både da og nå finner man en utbredt tro på at teknologisk utvikling er frigjørende og samfunnsomdannende i seg selv. Vi som begynte å jobbe med disse spørsmålene på 1970-tallet, var opptatt av å vise at så enkelt er det ikke. Og på grunn av at kjønnsarbeidsdelingen gjennomsyrer også det moderne samfunnet og preger oppfatningene om hvem som skal bruke hvilke teknologier, er spranget fra studier av kjønn til studier av teknologisk utvikling ikke langt, sier Sørensen og forklarer:

– Ta for eksempel utviklingen av husholdningsteknologi. Lenge forventet man at når maskinene tok over det fysisk krevende arbeidet i hjemmet, ville kvinnenes arbeidskraft bli frigjort til nye oppgaver. Men tida som brukes på husarbeid er mye mindre redusert enn man opprinnelige trodde den ville bli. I stedet har vi fått mye høyere standarder, blant annet for hygiene og for kvaliteten på maten som lages. Den teknologiske arbeidsdelingen i hjemmet vedvarer dessuten, fremdeles er det i stor utstrekning menn som mekker og kvinner som vasker klær. Og «menns teknologi» har fremdeles høyere status enn kvinnenes, selv om dette er mindre tydelig enn det var.

Materien i kjønn

Men det er ikke lenger teknologiens rolle i kjønnsarbeidsdelingen som er Sørensens fremste faglige interesse. Andre spørsmål opptar han mer. For eksempel hvordan teknologien også kan brukes som et vindu til å studere kjønn på nye måter.

– Det er en tendens til å tenke at kjønn er kropp og sosiale relasjoner. Men kjønn kan ikke forstås uavhengig av det materielle, av tingene vi omgir oss med og bruker, sier Sørensen.

– Hvordan da?

– Klær er et opplagt eksempel. Men for å ta noe mindre selvsagt: Bil spiller en helt annen rolle for hvordan man gjør det å være kvinne i dag enn for 30 år siden. I Norge har omtrent like mange kvinner som menn sertifikat, og det er ikke uvanlig med kvinner som er meget interesserte i biler og kan mye om dette. Kvinners liv leves i stor utstrekning med og gjennom bil; forholdet til bilen er både praktisk og symbolsk viktig, men med store variasjoner. Derfor er slike sammenhenger komplekse og bør analyseres i henhold til dette. Det er ingen enkle årsakforhold mellom kjønn og teknologi. Ikke alle menn liker motorsag, for å si det sånn. Og selv om det kanskje ikke er så mange kvinner som liker motorsag, så finnes de også.

Tokjønnsmodellen og kjønnsforskningen

Den store variasjonen i hvordan virkelige menn og kvinner forholder seg til teknologi, gjør feltet til en inngang til å løse opp i dikotome forestillinger om kjønn, som Sørensen mener rir kjønnsforskningen.

– Tokjønnsmodellen avsverges av «alle» kjønnsforskere; den er åpenbart empirisk sett feilaktig. Likevel setter den sitt sterke preg på det som skrives og sies, hevder han.

Om det han mener er kjønnsforskningens uavklarte forhold til egen bruk av kjønnstereotypier har Sørensen mye å si.

– Min opplevelse er at mange kjønnsforskere undervurderer effekten av at man til stadighet snakker om «kvinner» og «menn». Det reproduserer mønstre vi i utgangspunktet ikke vil ha, og det gjør kjønn til et dominerende fortolkningsverktøy, også der det ikke burde være det. Kjønnsforskere bør være enda mer engasjert i å utfordre og framfor alt omgå stereotypiene. Her trengs det ikke minst en skjerpet språklig praksis, sier Sørensen. Kanskje burde vi oftere «glemme» kjønn?

–Hvordan er ditt personlige forhold til stereotypiene? Opplever du deg som en stereotyp mann?

– He, he – jeg fortjente vel det spørsmålet. Jeg tror ikke jeg personlig forholder meg til aktivt kjønnsstereotypier i den forstand at det er et poeng for meg å være verken typisk eller annerledes. I så fall ville jeg risikert å bidra til å opprettholde stereotypiene. Hva som regnes som «typisk» mannlig eller kvinnelig, er på mange måter situasjonsavhengig. Slik sett blir det vanskelig å svare på spørsmålet ditt.

– Regner du deg selv som kjønnsforsker?

– Ja, det gjør jeg. Men jeg skiller meg vel ut fra kjernegruppa ved at det ikke er den dominerende identiteten. Jeg er kjønnsforsker også, men ikke bare det.

Grubler eller gjennomfører?

Kritikken mot tokjønnsmodellen framførte Sørensen også da han for noen år tilbake var medlem av Kif-komiteen, regjeringens utvalg som skal fremme likestilling i akademia. Ikke overraskende møtte han adskillig motstand i komiteen da han blant annet hevdet at det meste av likestillingsarbeidet som gjøres på norske forskningsinstitusjoner er for dårlig fundert i forskningsbasert kunnskap, og dermed potensielt ineffektivt.

– Det blir sagt om deg at du er «ekstremt problematiserende». Er du en sånn type som graver deg ned i argumentasjonen?

– Nei, det vil jeg ikke si. Jeg er ingen grubler, og jeg liker godt å få ting gjort. Når jeg tar avstand fra en streng tokjønnsmodell, så er det ikke problematisering for problematiseringens skyld, men et forsøk på en mer konstruktiv tilnærming, som gir nye muligheter. Og jeg mener virkelig at vi vet for lite om kjønnede mekanismer i akademia til å utvikle en politikk vi vet vil være effektiv.

– Men kommer man unna å snakke om «kvinner» og «menn» når man jobber med konkret likestillingspolitikk?

– Jeg sier ikke at man ikke skal være opptatt av kjønnsubalanse, for eksempel. Og klart det finnes likestillingsproblemer som må få oppmerksomhet. Jeg er bare skeptisk til å håndtere disse problemene som om det er noen enkle forskjeller mellom kvinner og menn som bare må fikses på, så er det gjort. Vi må være ærlige om at den tradisjonelle likestillingspolitikken, tross sine seire, også har mange nederlag bak seg. Det forteller noe om begrensningene, sier Sørensen.

Inklusjon framfor eksklusjon

Sørensen selv er opptatt av inklusjon som innfallsvinkel, både i forskning og likestillingsarbeid.

– Mye av kjønnsforskningen har vært preget av eksklusjonsforståelser, det vil si at man har fokusert på hvordan kvinner har blitt ekskludert. Jeg er mer interessert i mekanismer som inkluderer kvinner. For eksempel: Hvorfor velger kvinner data? Hva synes de er fascinerende med det? For å endre handlingsmønstre må vi finne fram til en positiv motivering, tilby noe attraktivt, ikke være så opptatte av hva som støter bort.

Mye tyder på at Sørensen her vet meget godt hva han snakker om; hans evne og vilje til å heie fram stipendiater, ikke minst kvinnelige, trekkes fram av alle vi snakker med. Selv de som er gitt opp av andre, kommer gjerne i land med Sørensens kyndige veiledning. Og Senter for teknologi og samfunn har lykkes langt bedre med likestillingsarbeidet enn mange akademiske organisasjoner, noe Knut Sørensen personlig tilskrives mye av æren for. Hva er hemmeligheten?

– Det er ikke noe heroisk eller mystisk over det. Fagfeltet vårt, teknologi- og vitenskapsstudier, har vist seg anvendelig i mange sammenhenger. Det har bidratt til at senteret har fått mange stipendiater, og vi har fått en god kjønnsbalanse uten spesielt store anstrengelser.

– Men noe riktig må du jo ha gjort siden du har lykkes med det andre strever med?

– Det kan vel tenkes. Jeg har vært med på å veilede om lag 30 stipendiater fram til gjennomført disputas, så jeg har etter hvert fått en god del erfaring med dette. Hovedsaken er antakelig målrettet arbeid og tålmodighet, kombinert med interesse for og tro på det stipendiatene gjør. Veiledning handler mer om å forske sammen enn om kritisk lesning av utkast. Dette har vi de siste årene jobbet med på instituttet for å sikre en bedre og sterkere veiledningskultur.

Individ vs kollektiv

Sørensen vil ikke være med på at han har prioritert bort egen karriere til fordel for å bygge et kollektivt miljø, slik noen kolleger hevder.

– Å bygge miljø er jo også en karriere. Og det er jo ikke sånn at de som forfølger «egen karriere» nødvendigvis lykkes. Det jeg selv har lykkes med, har vært i fellesskap. Som alle andre er jeg en montasje.

– En montasje?

– Noe som blir til i samspill med andre mennesker og muligheter som dukker opp. Montasjen er et sentralt begrep i nyere handlingsteori, det beskriver hvordan vi lager tilknytninger til alt vi omgir oss med, maskiner og mennesker, og det er disse tilknytningen med aktive aktører som skaper individet.

Av kolleger blir Sørensen beskrevet som en typisk lagspiller, som misliker oppmerksomhet om egen person. Ifølge Sørensen handler denne holdningen om mer enn egen beskjedenhet.

– Det legges generelt altfor mye vekt på enkeltpersoners betydning, sier han bestemt. Ingen oppnår viktige ting alene, det står et større fellesskap bak enhver bragd. Forskning blir bare mer og mer kollektivt. Det vet jo alle, likevel deles det ut stadig flere priser til enkeltpersoner, sier Sørensen og konkluderer:

– Nobelprisen burde legges ned.