Barrie Thorne: Ingen primadonna

For noen år siden oppdaget jeg, litt for seint, at jeg akkurat hadde gått glipp av en forelesning med den forskeren som fikk hovedoppgaven min til å falle på plass, nemlig Barrie Thorne. Hun hadde tilbrakt en måned ved mitt universitet, men var nå reist tilbake til University of California, Berkeley, hvor hun er professor i sosiologi og i kjønnsforskning. Jeg ergret meg over å ha gått glipp av en forsker jeg ikke forventet å få muligheten til å høre igjen.

Derfor ble jeg veldig glad da jeg oppdaget at Thorne skulle være professor II ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo 2009-11. Seks år etter forelesningen jeg gikk glipp av sitter jeg derfor på et nytt seminar, og lytter til en forelesning om det som er hennes hovedfokus nå: barn og klasse. Og det var absolutt verdt å vente på. Men hvorfor valgte denne berømte amerikanske forskeren å bli professor II i Oslo?

­– Skandinaviske og britiske forskere har virkelig tatt ledelsen i den formen for barneforskning som jeg liker, hvor man fokuserer på barndommens sosiale kontekst og ikke bare det individuelle barnet, sier Thorne.

– Og jeg elsker å komme hit, det er som mitt andre liv!

Og kollegene elsker visst å ha henne her:

– Vi kjenner Barrie som en utrolig viktig forsker innenfor feltet barn- og kjønnsforskning. Hun er dessuten veldig sjenerøs og engasjert. Og så langt fra en primadonna som du kan komme, sier professor Harriet Bjerrum Nielsen, som inntil nylig var senterleder ved STK.

Tanken om å reise til Norge noen ganger i året var ikke fremmed for Thorne: Det var en tur hun allerede hadde tatt mange ganger. Fra 1998 til 2008 var hun en av redaktørene for tidsskriftet Childhood, som gis ut av Norsk senter for barneforskning ved NTNU. Hun har også vært innleder på en rekke konferanser og seminarer både i Trondheim and Oslo opp gjennom årene.

Fra antikrigsbevegelsen til feminismen

Men for å starte med begynnelsen:

Som doktorgradsstudent ved Brandeis University på 1960-tallet startet Barrie Thorne sitt liv som aktivist, da hun tok del i motstanden mot Vietnamkrigen.

– Jeg fikk mitt første innblikk i kvinnesaken da jeg hørte en feminist snakke på en nasjonal antikrigs-konferanse i Illinois, og først var jeg skeptisk, forteller hun.

Skepsisen varte imidlertid ikke lenge. Feministen inviterte kvinnene som var til stede til å samles etterpå, og de ble sittende til langt på natt og diskutere kvinners underordning i antikrigsbevegelsen og i samfunnet som helhet. Tilbake i Boston var Thorne med på å starte en bevisstgjøringsgruppe for kvinner. Denne gruppa ble sammen med andre grupper etter hvert til den sosialistiske kvinneorganisasjonen Bread and Roses.

– Dette har vært utrolig viktig for resten av livet mitt. Vi begynte å stille spørsmålet «Hvor er kvinnene?» i fagene våre, og bevegelsen ga oss mot til å utfordre de mannlige professorene, sier Thorne. Doktoravhandlingen hennes var en etnografi om antikrigsbevegelsen, og hun inkluderte nå et kapittel om kvinnefrigjøring. Med det var feminismen blitt en integrert del av hennes akademiske karriere.

Feminismen en grille

– Da jeg hadde min første akademiske ansettelse ved Michigan State University, spurte jeg lederen for sosiologisk institutt om jeg kunne få lage et kurs om kjønnsroller. Svaret ble nei, for lederen mente denne «kvinnefrigjøringsgreia» bare var en grille, forteller Thorne.

Få år senere, da grillen ikke ga seg, holdt både Thorne og andre akademikere kurs om kvinnens stilling i samfunnet. Det tverrfaglige feltet kvinneforskning var født.

– Jeg elsker å undervise tverrfaglig, å jobbe med forskere på for eksempel poesi eller film, og lage kurs sammen med dem. Det er så frigjørende! Jeg elsker også å undervise introduksjonskurs i kjønnsforskning, og se studentene få øynene åpnet for første gang, sier Thorne, som fortsatt deler undervisningstiden sin mellom sosiologi og kjønnsstudier, og liker seg på begge felt.

Hvordan oppdra en feministisk mann?

Men hvordan kom Thorne fra antikrigsbevegelsen og over i barneforskning?

– Jeg fikk mitt første barn i 1973, og da han begynte i barnehagen, la jeg merke til hvordan jenter og gutter ofte delte seg i ulike grupper. Min mann og jeg var bestemte på å være feministiske foreldre, og vi lurte på hvordan vi skulle klare å oppdra en likestilt mann som var god mot kvinner, forteller hun.

Interessen for barns kjønnede lek fikk Thorne til å gjenta et spørsmål fra noen få år tidligere, men med en vri: Hvor er barna i sosiologisk forskning? Hun fant at på det historiske tidspunktet hvor barn ble tatt ut av arbeidsmarkedet og plassert i skolene, endret definisjonen av «barn» seg. Barn ble heretter sett som noe annet enn små voksne, og i akademia studerte man barnas utvikling mot voksen alder. Derimot manglet studiet av barnas sosiale verden.

– Jeg oppdaget at vi som sosiologer og antropologer ikke gjorde jobben vår, sier hun.

Professoren så at akkurat som synet på kvinner fram til 1970-årene var blitt skapt hovedsakelig av mannlige forfattere og teoretikere, er synet på barn skapt av voksne.

– Jeg ville prøve å se barnas tilværelse fra deres egen synsvinkel, og ikke slik de er definert av voksne, akkurat som vi forsøkte å komme forbi mannens definisjoner av kvinnen. Jeg forsøkte å finne barnas områder og få tilgang til deres verden, for å se hvordan de ser på og skaper kjønn, forteller Thorne.

I begynnelsen var hun påvirket av teorier som ser gutter og jenter som dikotome eller motsetninger. Hun fant imidlertid raskt ut at dette ikke passer særlig godt på barnas faktiske levde liv. Gutter og jenter på lekeplassen framstiller sin kjønnede identitet på stadig skiftende måter. Thorne gikk derfor vekk fra å ha dikotomisk forskjell som startposisjon i sin forskning.

– Du kan si jeg gjennomgikk et paradigmeskifte, og gikk over i en mer situasjonsavhengig og kompleks tilnærming til kjønn, forklarer hun.

– Og klarte du å oppdra en feministisk sønn?

– Ja, jeg tror det, ler Thorne.

– Han liker å erte meg med sexistiske uttalelser, men han har den rette ånden egentlig. Han jobbet for Verdens matvareprogram i åtte år, så han er absolutt en idealist. Kona hans jobber i Matvareprogrammets kjønn og utviklingsavdeling, så min svigerdatter og jeg har mye til felles.

Paret har gitt Thorne to barnebarn, og på ansattsida si på Berkeley har Thorne lagt ut et bilde av seg sammen med dem.

– Det er en politisk handling! For å vise hvem jeg er, arbeid og familie, enten du liker det eller ikke.

– Jeg lærte tidlig å ikke misjonere overfor barna mine, men gi dem autonomi. Som sosiologen Nancy Chodorow sa en gang: «Hvordan kjenner du igjen datteren til en feminist? Hun er den fireåringen som har mest neglelakk!» Datteren min gikk gjennom en sånn fase. Barna våre må finne seg selv, akkurat som vi gjorde. Hun jobber nå som byplanlegger med fokus på miljøvern, og er gift med en advokat som jobber med fattigdom, så vi er alle involvert i å forbedre samfunnet kan du si, sier Thorne.

Over til studiet av klasse og migrasjon

På 1980-tallet flyttet Thorne og mannen hennes til California, først for å undervise ved University of Southern California, deretter til Berkeley i 1995. Hun bodde en periode i California da hun studerte ved Stanford på 1960-tallet, og ble nå slått av den store økningen i immigrantbefolkningen. Økningen har fortsatt, og innen år 2000 snakket 40 prosent av barna i denne staten et annet språk enn engelsk hjemme.

– Dette fikk meg til å tenke på migrasjon og etnisitet i forhold til barndom, sier Thorne.

Hun ble invitert til å bli med i et forskningsnettverk med penger fra The McArthur Foundation, noe som ga henne både forskningspenger og et nettverk av barneforskere over hele USA. Hun brukte pengene til å gjøre feltarbeid på en skole med elleve ulike språkgrupper og stor variasjon i klassebakgrunn.

– Men jeg mistet ikke kjønnsperspektivet, selv om hovedfokuset var å lære mer om dynamikken mellom etnisitet, sosial klasse og migrasjon. Kjønn er del av den historien, understreker hun.

Moderskap og akademisk karriere

– I Norge hører vi ofte at det er mye vanskeligere å kombinere moderskap med en akademisk karriere i USA enn det er her, er du enig i det?

– Ja, det er veldig vanskelig. Jeg tror at mange i Norge tar for gitt all støtten dere får fra det noen kaller «den vennlige staten». I USA, og dette er helt forferdelig, har holdningen blitt «hold staten unna meg», som om det var et slags fremmedlegeme, når staten burde være oss.

- Men du ser ut til å ha klart det fint?

– Ja, jeg var så heldig å ha en partner som var en engasjert forelder, og vi bodde i et universitetssamfunn da barna var små. Der hadde vi tilgang på barnehager og studenter som satt barnevakt, forteller hun.

Også denne erfaringen fant sin vei inn i Thornes akademiske arbeid: Sammen med sosiolog Arlie Hochschild ledet hun Center for Working Families ved Berkeley. Et av målene for senteret var å arbeide for sosiale tiltak som kunne bedre balansen mellom arbeid og familieliv. Dette senteret er nå nedlagt, men ikke fordi det ikke lenger trengs, mener Thorne.

 – Situasjonen for unge familier i USA er like ille som den alltid har vært, om ikke verre, etter den økonomiske krisa. Vi hadde håpet på bedringer, ikke minst nå med Obama, men det ser dårlig ut. Det er et land med stadig økende forskjeller mellom klasser og minoriteter.

Tilbake til 60-tallsånden

Thorne nærmer seg pensjonsalderen, men er like engasjert i spørsmål om sosial rettferdighet som hun alltid har vært.

– Jeg har på nytt blitt involvert i en aktiv sosial bevegelse, det ligger i blodet mitt, sier hun og ler.

Den økonomiske krisa har fått store konsekvenser i California. Kutt i velferdstilbudene rammer også det offentlige utdanningssystemet. Siden 1960-tallet har alle som har fullført high school hatt et tilbud om høyere utdanning på offentlige universiteter. I høst kom det et hopp i studieavgiften som gjør at studentene må ut med inntil 10 000 dollar i året for noe som skal være tilgjengelig for alle.

– Høyere utdanning ses nå som en privat investering, ikke som et offentlig gode. Da vi ble klar over de dramatiske kuttene i offentlige bevilgninger i fjor sommer, gikk en gruppe av de universitetsansatte sammen med mange studenter. Jeg sitter nå i styret for «Save UC».

Denne gruppa har organisert utdanningsforum, forelesninger, en protestmarsj som samlet mer enn 5000 mennesker og en akademisk streik. Studenters okkupasjon av en universitetsbygning førte til arrestasjoner og vold fra politiet.

Midt i dette nyeste prosjektet for sosiale endringer fant Thorne allikevel tid til sitt planlagte besøk i Oslo sist november. Med typisk engasjement i alt hun gjør, spesielt i forhold til studentene sine, ba hun om å få bli med inn i felten til doktorgradsstudentene hun veileder i et norsk skoleprosjekt. For igjen å sitere Harriet Bjerrum Nielsen:

– Jeg vet ikke hvordan hun får tid til det hele!

– Er det vanskelig for deg å si nei?

– Ja! Det er vanskelig for meg å si nei. Jeg er en veldig sosial person. Men jeg har lært å si nei til å lese ting for andre, haugen av tekster blir lett for høy. Studentene er min førsteprioritet, mens min egen forskning har tapt altfor ofte.

– Men du sier åpenbart fortsatt ja til noe lesing for kolleger – Harriet Bjerrum Nielsen sier at du korrekturleser engelske papere for ansatte ved Senteret?

– Ja – det er min botsøvelse for å leve i språkimperiet! Jeg kan litt fransk og tysk, men har aldri vært tvunget til å lære et annet språk for å komme noen vei i jobben min. Så hvis jeg kan få deres engelsk til å flyte litt lettere, er jeg glad for det.

Ikke snev av primadonna-nykker.