Solkysten full av kontraster

I august 2008 fikk jeg mulighet til å dra som gjesteforsker til University of Sydney i seks måneder. Jeg skulle jobbe med mitt doktorgradsprosjekt som omhandler kvinner i ledelse i filmer, og så med spenning fram til å møte nye kontakter der nede og bli kjent med et nytt universitet. 

Australia rundt – prosjekt på turné       

Jeg hadde kontor ved The Faculty of Education and Social Work, og ble veldig godt mottatt da jeg kom dit. Særlig ble jeg imponert over hvor bra det praktiske ble lagt til rette; kontor, PC og brukerrettigheter var ordnet på et blunk. Fakultetet var ikke et selvsagt valg for noen som jobber med filmanalyse og kjønnsforskning, men hovedgrunnen til at jeg ville jobbe der var kontakten med professor R.W. Connell. Det var et privilegium å få jobbe med Connell. Hun har mye kompetanse fra kjønnsforskning og forskning på arbeidsliv, og jobber akkurat nå med et prosjekt som omhandler maskulinitet i ledelse. Hun fungerte som inngang til forskningsmiljøer i Sydney og var min nærmeste kontakt under oppholdet. 

Jeg fikk også besøk fra Norge. Prosjektdeltakere fra Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, og Norsk senter for bygdeforskning kom til Sydney i slutten av november. I løpet av to meget innholdsrike og faglig berikende uker ”turnerte” jeg og prosjektgruppa Australia. Vi arrangerte egne workshops på konferanser i Sydney og Melbourne, henholdsvis ved University of Technology Sydney og The University of Melbourne. Prosjektgruppa og jeg knyttet kontakter under disse konferansene som kommer til å bli verdifulle i fremtidig arbeid og jeg opplevde å bli betraktelig mer selvsikker i muntlig engelsk etter to konferanseinnlegg. 

Et inkluderende og multikulturelt land? 

The University of Sydney er Australias eldste universitet, grunnlagt i 1850. Alderen gjenspeiler seg i et mangfold av bygningsstiler på universitetsområdet. Selv lærte jeg å sette enormt pris på biblioteket, ikke nødvendigvis for funkisstilen det var bygd i, men for innholdet. Det er det største akademiske biblioteket på den sørlige halvkule, og det var helt fantastisk å kunne finne nesten alt man lette etter av bøker og artikler.  

Den største forskjellen mellom universitetet i Sydney og hjemme var at ting var litt mer formelle og mindre sosiale. Så var da også forholdene større enn det jeg er vant med og da fremstår kanskje ting litt mer formelle.  Jeg savnet et felles lunsjrom. Der var det mye mer vanlig at hver enkelt hadde lunsjavtaler hver for seg. Heldigvis ble det etter hvert et sosialt miljø blant gjesteforskerne på fakultetet. I denne gruppa var det folk fra Brasil, Kina, USA og Tyskland. Denne variasjonen gjenspeilte det internasjonale mangfoldet i byen for øvrig.

Men bakenfor imaget som et inkluderende og multikulturelt land ligger også en del problemer. Jeg merket på flere måter rasistiske holdninger i Australia da jeg var der, og da særlig mot landets første befolkning; aboriginerne. Det eksisterte en segregering mellom dem og andre grupper i Sydney. Jeg så nesten aldri noen med aboriginsk avstamming på universitetet, verken som lærere eller studenter, eller i byens Central Business District (CBD).

Villsvinjegere og husholdningsgudinner

Når det gjelder kjønn er det jevnt over mange ting som er annerledes enn i Norge. Australia, som Norge, er et land med store ulikheter i arbeidslivet, men med færre konkrete tiltak for å endre på det. For å ta eksemplet med kvinnelige styremedlemmer som debatteres her i Norge, så gikk prosentandelen kvinner i styrerom i Australia ned fra 12 prosent i 2006 til 10.7 prosent i 2008. Noen eksempler på kjønnsdeling fra hverdagen er bildet av kvinnen på melpakken i butikken, der det under bildet het: ’Kate: Domestic Goddess’, og min overraskelse første gangen en bussjåfør kalte meg ”sweetie” i en nedlatende tone.

Massemedia er likevel kanskje det mest tydelige eksemplet på at tradisjonelle kjønnsroller fortsatt utgjør normen for mange i Australia. Gjennom media får man et klart inntrykk av at som kvinne er det spesifikke måter å gjøre kropp og utseende på som er mer riktige enn andre. I reklamene for eksempel, er det kun kvinner som ses i sammenheng med rengjøringsmidler, barn og husholdningsartikler. Det eksperimenteres ikke engang med bruken av hjelpeløse menn som prøver å ’stelle hjemme’, slik vi har sett i reklamer i Norge. Kjønnsrollene ble også tydelige når Sydney Morning Herald kjørte et spesialbilag i anledning farsdagen. Mellom diverse elektroniske duppeditter besto det meste av bilaget av en seks siders artikkel om villsvinjakt som foregikk med ”crossmoped” og kniv.

Samtidig opplevde jeg en motsetning mellom mediale uttrykk og det som folk faktisk gjorde. Jeg opplevde aldri at noen ga sterkt uttrykk for at de mente kvinner ikke kunne bli det samme som menn, og jeg møtte aldri par der jeg følte at partene ikke ble sett som likeverdige. Jeg møtte menn som med største selvfølgelighet hadde vært hjemme i opp til et år etter at de hadde fått barn, slik at kona kunne fortsette å jobbe. Det var som om tradisjonelle kjønnsroller i stor grad ble utfordret av folk i det daglige og praktiske liv, men at stereotypier fikk lov å eksistere ved siden av dette.

Landsbyer med særpreg

Sydney kalles ”the town of villages” og jeg bodde i to av de mange små ”landsbyene i byen”. Først bodde jeg i den travle bydelen Paddington. Paddington går for å være et ’hipt’ shoppingdistrikt og selges til turister som en helhetlig storbyopplevelse. Denne forstaden har ikke bare veldig mange klesbutikker, men også flust av kafeer, puber og restauranter og store bokhandler og kunstgallerier. Paddington ble for meg et spennende område å besøke for en dag med shopping og kulturopplevelser, men å bo der ble litt for travelt for en landsens sjel. Det ble anmassende å måtte presse seg forbi et nokså rølpet natteliv når man kom hjem fra jobb eller annetsteds på kveldene, og jeg kunne bli litt stressa når jeg i en sliten joggedress på jakt etter brød til frokosten traff de mest stilfulle moteløvene i nærmeste matbutikk.

Jeg hadde hørt om en forstad omtrent 40 minutter fra Sydney’s CBD som het Manly, flankert av strender og et populært utfluktssted for de fastboende i helgene. Manly ligger nord for Sydney og er en del av forstaden Northern Beaches. Jeg fikk ofte høre ’it’s where all the tourists move’, så jeg flyttet dit. I Manly var det en helt annen stemning enn i Paddington. Bare på den første fergeturen over ble jeg kjent med flere enn jeg hadde på alle mine turer for å kjøpe brød der jeg bodde før.

Fraser med formål

Utveksling med utdanningsinstitusjoner i Europa og USA er et satsingsfelt for universiteter i Australia. Universitetene har tradisjonelt sett på seg selv som utposter, og fokus har vært på at australske universitetsansatte selv skulle reise ut. Denne situasjonen har endret seg mye de siste årene: selv om en stor del av strømmen fortsatt går ut av Australia så er landet også blitt et ettertraktet land å dra til.

Jeg har trivdes veldig godt alle de stedene jeg har bodd og reist i Australia. Jeg opplever det som enkelt å tilpasse seg levesett og kultur, samtidig som det byr på utrolig mye som er eksotisk og spennende i norsk sammenheng. Dette gjør Australia til et flott sted å dra i skole og jobbsammenheng over lengre perioder. Det byr på en god blanding av spenning og trygghet. Jeg har tenkt litt på hvorfor jeg som nordmann trives så godt i Australia, og i en diskusjon med en universitetsansatt der nede fikk jeg presentert en teori: Vi nordmenn, som australierne, er rent geografisk sett vant til å ha plass og albuerom. Vi har ikke tradisjonelt levd så tett innpå hverandre.

Overalt i Australia er det vanlig når man møter noen, det være seg kjente eller ukjente, å spørre hvordan den andre har det (How’s it going?). Og selv om dette selvfølgelig til tider er kun en høflighetsfrase, synes jeg det har den funksjonen at den slår an en god tone i ethvert møte. Er det noe spesifikt australsk jeg gjerne skulle innføre i Norge, er det denne måten å møtes på.