Kjønnsteoretisk nybrottsarbeid

Den stråler gult og forlokkende og kom i og for seg beleilig ut til årets julegavesalg. Men forfatterne bak den nye boken Kjønnsteori håper på lengre levetid enn som så for resultatet av fire års iherdig nybrottsarbeid.

– Behovet for en slik bok sprang ut av bachelorundervisningen vår her på sentret, som i sin tid ble igangsatt av professor Vigdis Songe-Møller og meg, forteller Ellen Mortensen, professor og faglig leder ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen. En tilsvarende bok fantes nemlig ikke i Skandinavia. Så da var det egentlig bare å skrive den selv.

Men at det ble just Bergensmiljøet som skrev den, mener Mortensen likevel ikke er tilfeldig.

– Nettopp kjønnsteori er noe vi har spesialisert oss på her som en vedvarende satsing, og det var her tyngdepunktet av denne ekspertisen lå. Alle som har bidratt i boken har da også tilknytning til Universitetet i Bergen, eller hadde det i det minste da vi satte i gang.

Innføring og oversikt

Boken har som ambisjon å gi en oversikt over og en innføring i moderne kjønnsteori med hovedvekt på de viktigste teoretiske bevegelsene i Europa og USA etter 1980.

– Selv om et flertall av redaktørene av boken har bakgrunn i humaniora, er dette en tverrfaglig satsing, med bidrag fra blant annet medievitenskap, sosialantropologi, historie, sosiologi og zoologi. Forsøkene våre på å innlemme også flere bidrag fra naturvitenskapen, viste seg imidlertid å by på problemer rent praktisk. Det var rett og slett vanskelig å finne folk som har dekket dette feltet, sier Randi Gressgård, forsker ved SKOK.

Ved siden av Mortensen og Gressgård favner redaktørstaben for bokprosjektet Cathrine Egeland, Cathrine Holst, Kari Jegerstedt, Sissel Rosland og Kristin Sampson. Egeland og Jegerstedt tok i sluttfasen av arbeidet et ekstra ansvar for å få prosjektet vel i havn.

Det kollektive arbeidet har bidratt til å sikre kvaliteten, mener Mortensen og Gressgård. Alle tekster har vært lest og kommentert av alle i redaksjonsgruppen.

Mange lange diskusjoner måtte imidlertid til, både om strukturen i boken og hvilke teoretikere som skulle med. Redaktørene ønsket å gjenspeile kjønnsteori både som eget fagfelt, og som noe fagoverskridende. Løsningen ble å dele boken i to hoveddeler: Først en som omhandler kjønnsteorien som et eget felt med sine egne distinkte problemstillinger, der feltet presenteres gjennom fem ulike tilnærmingsmåter til det grunnleggende spørsmålet ”hva er kjønn”. Hver tilnærmingsmåte – psykoanalytisk, eksistensialistisk/fenomenologisk, ontologisk, diskursiv og dekonstruktiv – har blitt konkretisert ved hjelp av en utvalgt teoretiker.

I andre halvdel tar forfatterne så utgangspunkt i de mer etablerte fagdisiplinene og viser hvordan kjønnsteorien har utspilt seg innenfor disse disiplinene.

 – Vi ville plassere kjønnsteori i et større landskap. Samtidig hadde vi en oppfatning av at det er rimelig å skille mellom tilnærmingsmåter og felt, men uten å ha noen modell å gå ut fra. Derfor var det en lang vei å gå før vi fant den endelige formen, men den er vi til gjengjeld veldig fornøyde med, sier Gressgård.

Kun originaltekster

Alle bidragene er nyskrevet for boken. Ellen Mortensen tror at noe av det som vil overraske mange lesere positivt, er hvordan også noen av de vanskeligst tilgjengelige teoretikerne er formidlet på en klar måte, for eksempel Judith Butler.

– Det vi ikke ville, var å lage en gulasj og sende den ut. Stoffet skulle være skikkelig bearbeidet og framstilt på en pedagogisk måte. Ambisjonene har vært å skape god sakprosa, understreker Mortensen.  

Men det er ikke dermed sagt at boken ikke krever noe av leseren, påpeker Randi Gressgård.

– Selv om vi har lagt vekt på pedagogisk formidling, har vi ikke ønsket å overforenkle teoretikerne. Det har vært et mål for oss å legge oss nært opp til de originale tekstene, uten å tilstrebe forenkling eller at alle katter skal være grå. Det skal være forskjell i stil og språkføring, for slik å la forfatterskapenes særpreg komme fram. Som foreleser er akkurat det noe jeg ofte har å utsette på lærebøker, dette at alle tekster omtales i samme stil. Heldigvis var forlagsredaktør Vibeke Høegh-Omdal i Gyldendal Akademisk helt med på våre ønsker.

Trettifem navn i alt

Fem teoretikere – Julia Kristeva, Simone de Beauvoir, Luce Irigaray, Judith Butler og Gayatri Chakravorty Spivak – får stå som representanter for hver av de fem ulike tilnærmingsmåtene til spørsmålet ”hva er kjønn”. I tillegg presenteres tretti teoretikere fordelt på åtte ulike fagdisipliner, det være seg Helen E. Longino, Susan Bordo, bell hooks, Shoshana Felman, Joan Copjec, George L. Mosse eller Rosi Braidotti. Toril Moi er med som den eneste skandinaven.

– Noen teoretikere gir seg selv. Men utvalget er også et uttrykk for våre egne interesser forskningsmessig, og hvem vi mener er de mest toneangivende. Samtidig har det ikke vært vårt mål å skape noen kanon. Dette er jo et felt der forskyvninger skjer veldig fort, og vi er alltid åpne for å diskutere utvalg og utelatelser, sier Ellen Mortensen.

I den grad teoretikerne kommenteres og diskuteres i boken, er dette i lys av etablerte kritikker, understreker Randi Gressgård.

– Vi har ikke ønsket å fremme verken våre egne kritikker eller idiosynkrasier, eller andre ikke-etablerte kritikker. Sånn sett er boken nødvendigvis litt konservativ.

Hvem som kan defineres som teoretiker har også vært noe som har vært diskutert i redaktørkollegiet.

– Skal man ha måtte kommet med et originalt teoretisk bidrag, eller holder det at vedkommende har gjort seg gjeldende i internasjonale debatter? Akkurat dette har vært en vanskelig diskusjon. For hva da med for eksempel historikere? Hva med fag som hovedsakelig ikke har levert teorier, men empiriske bidrag til kjønnsforskningsfeltet? Til syvende og sist valgte vi likevel å holde oss til de som har levert teoretiske bidrag, nettopp fordi dette er en teoribok og ikke en kjønnsforskningsbok som sådan, presiserer Gressgård.

Derfor er Kjønnsteori ikke en konkurrent, men heller et supplement til Kjønnsforskning. En grunnbok som kom i 2006, redigert av Wencke Mühleisen og Jørgen Lorentzen, understreker Mortensen og Gressgård.

Økt bevissthet

Arbeidet med boken har foregått innimellom alt annet, uten ekstra betaling. Prosjektet har imidlertid gjort alle de involverte mer bevisste på hva det er de driver med til daglig, tror Mortensen og Gressgård.

– Og så har prosjektet skapt en helhetsforståelse i forhold til undervisningen. For selv om hver enkelt av oss bare er inne i noen timer og underviser, har vi nå en ganske god oversikt over helheten og kan relatere vår egen undervisning enda bedre til andre teoretikere som også er på pensumlisten, mener Randi Gressgård.