Far er tilbake

Mannsforsker og litteraturviter Jørgen Lorentzen mener vår forståelse av fars tilknytning til hjemmet i tidligere tider har vært mangelfull og preget av myter. Han har lest seg igjennom 116 bøker om oppdragelse, ekteskap og familie utgitt i Norge i perioden 1850-1920, det vil si så godt som alt som ble utgitt om temaet.

– Jeg fant en mer synlig tilstedeværende far i tekstene enn det jeg hadde forventet, forteller han.

– Det første materialet jeg gikk igjennom fortalte blant annet om hvordan det var vanlig at fedre var med på fødsler. Kvinnene fødte hjemme på gården, og mange lå til sengs i barsel et par uker etter fødselen. Da var også faren med på å ta seg av mor og barn.

Like viktige

Lorentzen argumenterer for at far er nesten like viktig som mor i tekstene han har studert. Han har bare andre oppgaver og spiller en annen rolle enn henne.

– Jeg har ikke funnet noen bok fra perioden som utelukkende tar for seg farskap. Men i bøkene om barn og familie er det lite differensiert mellom foreldrene. Far og mor blir begge beskrevet som viktige for barnas oppvekst, sier forskeren.

Han vil ikke underslå at fokuseringen på mor er viktigst i materialet, men mener dette ikke står i motsetning til at far spiller en sentral rolle.

– Bøkene idealiserer hjemmet, men ikke spesielt båndene mellom mor og barn. Det er familien som står i sentrum.

Være tilstede

Den britiske historikeren John Tosh beskriver at dyrkingen av hjemmet og hjemmesfæren sto sentralt i perioden mellom 1830 og 1880, og mener dette i høyeste grad også angikk menn. Aldri før eller etter har hjemmesfæren vært så viktig for maskuliniteten, er hans oppsummering. Lorentzen mener dette sammenfaller godt med hans materiale, som beskriver idealene for den borgelige familien i Norge.

– En god far skulle først og fremst være hjemme. Han skulle være tilstede og nær overfor barna sine. Og han skulle gi både kone og barn en god kristen oppdragelse.

Far var autoritetspersonen i familien, han var sjefen i husholdet og bestemte over økonomien. Dette fikk innvirkning på båndene mellom fedre og barn. Det var blant annet far som fulgte barna til dåp og til konfirmasjon, forteller Lorentzen.

Men selv om far skulle være en autoritetsperson i familien er det få beskrivelser av den autoritære faren i tekstene, og Lorentzen mener ikke rollen som familieoverhode sto i veien for at fedrene kunne være intime.

– Jeg har blant annet funnet nærmest kjærlighetsbrev fra menn som beskriver hvordan de savner barna sine, og hvordan barna er deres nærmeste, forteller han.

Kritisk

Ideen om at kvinner og menn historisk har tilhørt to separate sfærer, «hjemmesfæren» og «offentlighetsfæren» har stått sentralt innenfor blant annet kvinnehistorisk forskning. Lorentzen mener forskningen på farsskapet utfordrer denne tankegangen.

– Jeg har sett på materialet med utgangspunkt i et mannsperspektiv. Da passer ikke denne tosfæremodellen. Mannen var tilstede i begge sfærene, han var både en del av offentligheten og av hjemmet.

Lorentzen beskriver at far både eksisterte for familien, og i familien. Med dette mener han at selv om fedrene begynte å arbeide ute, så var deres arbeid knyttet til å forsørge familien. Selv om rollen i familien skulle komme til å svekkes utover 1900-tallet.

At fedrene forlot hjemmesfæren med framveksten av det moderne arbeidslivet sto heller ikke ukommentert i samtiden.

– I materialet er det tydelig at dette vakte bekymring. Det var en redsel for at offentligheten skulle sluke far, og trekke ham bort fra den viktigste oppgaven hans – å ta vare på familien. Nå ble det lagt stadig mer vekt på hans emosjonelle og moralske forpliktelser i familien, og farsrollen ble intimisert og privatisert, sier Lorentzen.

Men etter hvert som rollene ble tydeligere fordelt mellom den utearbeidende faren og den hjemmearbeidende moren, minsket trykket på betydningen av far i hjemmet.

– Jeg har satt et skille ved den nye ekteskapsloven i 1927, der mor og far likestilles i familien. Med den ble også rollefordelingen i hjemmet tydeliggjort med far ute og mor hjemme. En fordeling som ble sterkere i løpet av nittenhundretallet til den sto som sterkest i 1950- og 60-årene.

– Men dette gikk gradvis. Vi må huske at førti prosent av den norske befolkningen fremdeles bodde i primærhusholdninger på 1930-tallet.

Grep sjansen

Kvinnebevegelsen på 1970-tallet utfordret familieidealene fra husmorårene i etterkrigstiden, og la grunnen for store endringer i familielivet. Men det var ikke bare kvinnene som skulle endre sin rolle i familien.

– Det skjedde en revolusjon i familien, og far grep tak i denne muligheten til å komme hjem igjen, mener Lorentzen. – Bare tenk på hvor raskt det gikk før så godt som alle fedre i Norge var med på fødslene, og begynte å trille rundt på barna sine.

Men selv om dagens fedre kan følge en historisk tråd til fedrene på 1800-tallet er familiemodellen helt ny.  

– Dagens fedre er intime samtidig som mor og far er likestilte i familien, altså uten at far er i rollen som patriarken slik han var på 1800-tallet. Dette er en helt ny historisk situasjon, sier forskeren.

Han mener den historiske forskningen på farskap har et budskap å komme med i dagens likestillingsdebatt.

– I debatten om foreldreskap blir det ofte referert til familien slik den var på 1950- og 60-årene. Men mitt materiale viser at fedre historisk har vært mye mer intime og tilstedeværende enn det de var i disse årene, sier Lorentzen.

Han mener dette blant annet viser problemet med å bruke argumenter knyttet til hva som er «naturlig».

– Det er en del som tror litt for mye på sine egne teorier om en riktig oppvekst. Men det finnes ingen forutbestemt måte for hvordan vi skal organisere menneskenes eksistens på, det er vi selv som bestemmer, sier han.