Spor i kroppen

– Muskelsmerter er like utbredt blant menn og kvinner, men smerten setter seg på ulike steder i kroppen, mener Sissel Steihaug, lege og seniorforsker ved SINTEF. 17. september var hun en av foredragsholderne på kvinnehelsekonferansen arrangert av Norske kvinners sanitetsforening og Norges forskningsråd.

– I vestlig medisin har vi en oppfatning om at smerten skal synes ved spor i kroppen. Muskelsmerter setter ofte ikke slike spor, og kalles derfor ubestemte. Avgrensede smerter som setter spor har høyere status, og dette er typisk menns plager. Kvinner med ubestemte muskelsmerter opplever avmakt og problemer med å bli trodd, påpekte Steihaug.

Følelsen av å ha et dårlig behandlingstilbud til pasienter med muskellidelser inspirert henne og kollega Birgitte Ahlsen i 1992 til å starte en grupperettet behandling for disse pasientene. Behandlingen er basert på en oppfatning om at disse kvinnene hadde dårligere kondis enn normalbefolkningen – ideen var «tren deg frisk». Treningsopplegget ble kombinert med undervisning om muskel- og skjelettlidelser. Målet var smertereduksjon.

Fornøyde pasienter

– Når vi intervjuet kvinnene som gjennomførte opplegget, rapporterte noen at de var blitt bedre, andre at de var blitt verre. Det pussige var imidlertid at alle var fornøyde! De hadde mer overskudd og kunnskap som hjalp dem å håndtere smertene, og ikke minst var de fornøyde med å ha funnet noen som var interessert i å hjelpe dem, fortalte seniorforskeren.

– Smertereduksjon er altså kanskje ikke målet, kanskje er det viktigere å hjelpe pasientene til å finne redskaper til å håndtere smertene.

Steihaug og Ahlsen ble etter hvert oppmerksomme på at kvinnene hadde holdningsforstyrrelser, de holdt pusten, var stive i rygg og nakke eller hadde muskelspenninger i mage, bryst eller strupe. Slike ting gjør smertene forståelige også i biomedisinsk forstand – og de betyr at de ikke bare kan «trenes bort», det trengs spesielt tilrettelagte opplegg.

– Det handler om at erfaringer nedfeller seg i kroppen. Det er selvsagt normalt å bli stresset og spenne seg, problemet kommer når man forblir anspent. Det handler om at kroppen fortolker sin situasjon og handler deretter, og muskelsmertene er et målrettet uttrykk for kroppens situasjon. Gjennom treningsopplegget oppdaget pasientene hvordan kroppen deres reagerte.

Hvorfor kvinner?

Hvorfor er det kvinner som får nakke- og muskelsmerter?

Steihaug trekker både fram kvinners rolle og oppgaver på hjemmefronten og fokuset på kvinners kropper som årsaker.

– Svensk forskning viser at hjemmearbeid kan deles i tre: husholdsarbeid, konsumarbeid og relasjonsarbeid. Likestillingen fungerer best i det første, så synker det. Relasjonsarbeidet er det kvinnene som tar seg av, de holder kontakten med familie og venner og husker bursdager. Det er vanskelig å slå av planleggingskarusellen, sier Steihaug.

– Kroppen, spesielt kvinnekroppen, er gjenstand for mye oppmerksomhet i vår kultur, men det er vanskelig å få øye på egne kulturs kroppsdisiplinering, og det er lite rom for å se på dette i medisinen, påpekte hun.

Treningsopplegget Steihaug og Ahlsen utviklet består av enkle bevegelser som gir kroppskunnskap og mulighet til å endre sperringer i kroppen. Gjennom arbeidet med opplegget har de altså kommet fram til at oppfatningen om at kvinner med kroniske muskelsmerter bare trenger å trene, ikke stemmer. Tanken er at langvarig bedring bare kan oppnås når man har blitt kjent med egen kropp, gjennom teori og de enkle øvelsene.

Smerten gis ny mening

I intervju forteller mange av kvinnene at det viktigste var følelsen av anerkjennelse de opplevde i behandlingen. Pasienter med ubestemte muskelsmerter føler ofte at de ikke blir trodd eller respektert i møte med helsevesenet.

– De fortalte også om hvordan smerten får en ny mening gjennom nye forståelsesmodeller. Det er godt for dem å skjønne at smerten er en naturlig konsekvens av kroppsbruken, og ikke har en psykisk årsak eller er tegn på alvorlig sykdom, forklarte forskeren.

Mange forteller også at de har mindre smerter, noe som kan skyldes at de har utviklet bedre kroppsvaner, og har fått større bevissthet om hva smertene kommer av.

– De har lært seg å si nei til ting, og å be om hjelp. De kan også føle at møtet med legen går bedre, fordi de har utviklet et språk for å snakke om det som skjer i kroppen deres.

Er små forandringer nok?

Steihaug understreker imidlertid at ikke alt løser seg for kvinnene som har gjennomgått behandlingen.

– Vi etterspør de små forandringene. Men utenfor gruppa gjør man ikke det. I møtet familien, leger og NAV holder ikke alltid språket fra gruppa. Helsevesenet råder over retten til å definere hva som er sykdom, og selv om det er allment akseptert at sykdom er sosialt og historisk definert, råder ikke dette perspektivet i legers møter med pasienter.

– Helsevesenet må anerkjenne pasienters kunnskap for å kunne være til hjelp, avsluttet Sissel Steihaug.

Les også vårt portrett med Kirsti Malterud I front for et mer inkluderende helsevesen