Marte Synnøve Hanche-Dalseth har skrevet masteroppgave om likestillingsarbeidet i Møre og Romsdal, og har blant annet intervjuet politikere og administrativt ansatte.
Kasteball
– Det som var gjennomgående tema blant de administrative, var at likestillingsarbeid er en kasteball som ingen vil ha på sitt bord. Nå ligger det til Kulturavdelingen – og de som har likestilling som arbeidsoppgave føler at det er langt til toppen, forteller Hanche-Dalseth.
– Jeg er selv fra Ålesund, og har lagt merke til at Møre og Romsdal i år etter år har kommet dårlig ut på SSBs likestillingsindeks, sier Hanche-Dalseth. Hun så en overvekt av individorienterte forklaringer på dette, som at kvinner velger å bli hjemme med barn fordi de ønsker det, eller at ledere diskriminerer kvinnelige ansatte. Som masterstudent i samfunnsplanlegging og ledelse ved Høgskolen i Volda bestemte hun seg for å undersøke om det kanskje også kan ligge noen forklaringer på politisk systemnivå i fylket.
Hun har sammenlignet hjemfylket med Hedmark fylke, som med sin 8. plass kommer langt bedre ut på likestillingsindeksen. De to fylkene har mange likheter, men en viktig forskjell er at Hedmark har en parlamentarisk styringsmodell, mens Møre og Romsdal styres etter formannskapsmodellen (se faktaboks).
Satsing i Hedmark
– En følge av dette er at likestillingsarbeidet er helt ulikt plassert i organisasjonen, forteller Hanche-Dalseth. Møre og Romsdal har et likestillingsutvalg langt nede i hierarkiet, mens ansvaret for likestillingsarbeid i Hedmark ligger i øverste politiske organ.
– I fylker med formannskapsmodell er det naturlig at de som jobber med likestilling kun har en rådgivende rolle, mens modellen i Hedmark har vært å bevisst løfte opp og satse på likestilling der hvor makten ligger, sier Hanche-Dalseth, som mener at dette er helt avgjørende for å få makt, legitimitet og penger inn i arbeidet for likestilling.
Interessant er det også at selv om administrasjonen i Møre og Romsdal klagde over at budsjettet var lite, fant Hanche-Dalseth at politikerne ikke engang hadde brukt opp de midlene som var til rådighet.
Forkaster indeksen
– Politikerne jeg snakket med i Møre og Romsdal godtar ikke SSBs likestillingsindeks, de mener at den ikke måler reell likestilling. Det som måles i indeksen er ting som menns og kvinners bosetting, arbeidsplasser og barnehagedekning, og politikerne mener at enkelte tettsteder har en gratiseffekt av at de for eksempel har typiske kvinnearbeidsplasser som høgskoler og sykehus, forteller Hanche-Dalseth. Hun mener at dette er en lite hensiktsmessig holdning.
– Man kan være uenig i hva som skal måles, men man kommer ikke utenom at det SSB måler viser en del klare samfunnstrender som lønn og fraflytting. Som regional utviklingsaktør har fylkeskommunen i aller høyeste grad ansvar for disse faktorene i samfunnsutviklingen, og det blir feil å avvise indeksen uten å komme med et alternativ, sier hun.
– I Hedmark fylke er de heller ikke så opptatt av SSBs likestillingsindeks, men de har utviklet en likestillingssaldo for fylket, etter mønster av den som lages av Likestillings- og diskrimineringsombudet, sier Hanche-Dalseth. De har altså valgt å ta pulsen på hvor problemene ligger i deres fylke, i stedet for å bare forkaste problemstillingen.
En kvinnegreie
Siden 1995 har den statlige strategien for å oppnå likestilling mellom menn og kvinner handlet om at kjønns- og likestillingsperspektiver skal integreres i den ordinære virksomheten (gender mainstreaming).
– I tillegg til at likestillingsarbeid skal integreres i det daglige arbeidet i alle sektorer, er en viktig del av fokuset her at likestilling dreier seg om både kvinner og menn. Verken Møre og Romsdal eller Hedmark hadde tatt til seg ideen om gender mainstreaming eller fokus på menn, forteller Hanche-Dalseth.
– Likestillingsarbeid er kvinnepolitikk i begge fylkene. De administrativt ansatte var mer oppdatert enn politikerne på ideen om at likestilling også dreier seg om menn, men så godt som alle tiltak er rettet mot jenter og kvinner. Likestillingsutvalget i Møre og Romsdal har lav status, og på grunn av kravet om kjønnsbalanse tok det et halvt år å konstituere det sittende utvalget: ingen menn ville sitte i det.
Vaktbikkje
Hanche-Dalseth fant at Hedmark gjennomgående var bedre rustet for arbeidet med likestilling.
– Det største problemet for Møre og Romsdal var at de på intervjutidspunktet ikke hadde noen gyldig fylkesdelplan, ingen definisjon av hva likestilling er, og ingen styrende målsetting. Likestillingsutvalget fungerer som en vaktbikkje som kommenterer enkeltsaker, men som i liten grad har noen pådriverfunksjon, fordi man mangler en klar plan styrt av regionale utfordringer, understreker Hanche-Dalseth.
Til sammenligning har Hedmark fylke både en handlingsplan for fylket og en tilhørende kommunikasjonsplan for å gjøre likestillingsarbeidet enklere for regionale partnere.
– Her er man i ferd med å etablerere regionale partnerskap i tråd med Ansvarsreformen fra 2003. Rollen som regional utviklingsaktør er tatt på alvor, og partnerskap er inngått med kommuner gjennom representanter fra Hedmarks fire regionråd, Høgskolen i Hedmark og fylkesmannen Innovasjon Norge og Kvinneuniversitetet på Hamar. Det jobbes altså for å få mer kraft i likestillingspolitikken, sier hun. I Møre og Romsdal finnes det noe samarbeid og informasjonsutveksling med kommuner eller andre fylker, men dette blir ganske vilkårlig.
Er regionale likestillingssentre svaret?
Hanche-Dalseth konkluderer i oppgaven sin at fylkeskommunen ikke mangler handlingsrom, men kunnskap og kompetanse til å utnytte det handlingsrommet de har. Og hun syns ikke svaret ligger i å opprette regionale likestillingssentre, slik det nå gjøres som pilotprosjekter i noen fylker.
– Når de regionale sentrene blir prosessleder, er jeg redd ansvaret som skal ligge hos de regionale styringsorganene undergraves. De regionale likestillingssentrene har blitt gitt rollen som «eksperten», som den ledende og styrende aktøren for partnerskapet, og rokker slik ved grunnleggende vilkår for et velfungerende partnerskap. Det er viktig at partnere gis nok gjensidig avhengighet, tillit og forhandlingsevne til at det oppleves som fruktbart for de ulike regionale aktørene å delta. Samtidig må myndighetenes regionalpolitiske mål oppfylles. Når ikke fylket er styrende får vi et demokratiproblem, mener Hanche-Dalseth.
Hanche-Dalseth, Marte Synnøve: Det glemte kjønn. Regional kapabilitet i likestillingspolitikken i Møre og Romsdal, belyst komparativt ved Hedmark. Levert ved Institutt for planlegging, administrasjon og samfunnsfag, Høgskulen i Volda mai 2008.
Hanche-Dalseth har valgt å sammenligne Møre og Romsdal med Hedmark fordi fylkene har mange likheter. De har noenlunde samme størrelse, og begge er enhetsfylker, det vil si at fylkesmannens og fylkeskommunens administrasjoner er slått sammen. Videre har begge fylker et ensidig næringsliv, selv om typen næringsvirksomhet er forskjellig.
Formannskapsmodellen kjennetegnes ved at de øverste politiske organene som ikke er direkte folkevalgte, blir valgt ved forholdstallsvalg, det vil si at de politiske partiene blir representert etter sin oppslutning i fylkesting/kommunestyre. Dessuten er det politiske systemet bygget opp slik at politikerne er representert i styrer og utvalg på alle nivå i fylkeskommunen/ kommunen.
Kjernen i et parlamentarisk styringssystem er at administrasjonen i fylkeskommunen blir ledet av et politisk valgt kollegialt organ i stedet for en ansatt administrasjonssjef, og at dette organet er parlamentarisk ansvarlig overfor fylkestinget. I en slik modell velges det således ikke fylkesutvalg og det ansettes ingen administrasjonssjef i tradisjonell forstand. I stedet overtar et politisk organ, fylkesrådet, den øverste ledelse for fylkeskommunens samlede administrasjon. Rådet overtar også de oppgavene fylkesutvalget er pålagt gjennom lov.
(Kilde: regjeringen.no)
En stor omlegging av midler til distriktspolitikk og regional utvikling, gjeldene fra 1. januar 2003. Ansvarsreformen innebærer at penger som tidligere ble bevilget direkte fra Kommunal- og regionaldepartementet til ulike distrikts- og regionalpolitiske tiltak rundt om i landet, nå bevilges til fylkeskommunene.