Den usynlige normen

«Datter: Kjære foreldre, jeg har noe å fortelle. Jeg er blitt forelsket. I en mann. Vi vil gifte oss.

Mor 1: Hva er det du sier? Gifte deg med en mann?? Jeg er målløs.

Mor 2: Herregud, er du sikker på dette? Hva med barn? Skal du liksom få barn med en mann? Et barn trenger en mor og en mor eller en far og en far. Ikke en av hver, ungen kommer jo til å bli mobba! Mor 1: Kjære deg, dette er nok bare en fase. Snart treffer du en fin jente du kan slå deg sammen med.»

Normen som styrer det meste

Slik ville kanskje den store «komme ut»-samtalen artet seg i en «homonormativ» verden. I vår verden framstår den lett absurd; det følger jo ikke noe forklaringsbehov med heteroseksualiteten. At man tenner på, vil leve med og reprodusere seg med noen av motsatt kjønn er en ren selvfølge for de fleste.

– Heteronormativiteten er faktisk så naturliggjort at vi ikke ser hvor mye den styrer og normerer våre liv og vårt samfunn, sier Trine Annfelt, Britt Andersen, Anges Bolsø og Kristin Spilker. Sammen med en rekke andre har disse NTNU-forskerne laget boka Når heteroseksualiteten må forklare seg.

– Tittelen sier i grunnen alt, sier Annfelt, som er en av tre redaktører.

– Vi har stilt spørsmålet: Hva betyr heteronormativiteten for våre forestillinger og praksiser? Og det viser seg at den har mye å si, enten man er homo eller hetero, sier medredaktør Agnes Bolsø.

– Heteronormen forteller oss ikke bare at vi må være heteroseksuelle, men også hva som er den riktige og normale måten å være hetero på, slår redaktør nummer tre, Britt Andersen, fast.

Kjønnspolitikeren Hamsun

Og hva som er riktig og normal heteroseksualitet analyseres i boka fra en rekke forskjellige perspektiver og faglige ståsteder. Første del er viet historiske perspektiver. Her tar for eksempel medredaktør og litteraturviter Britt Andersen for seg Hamsuns kjønnspolitiske program i nobelprisromanen Markens grøde og den mindre kjente satiren Konerne ved vandposten. Hamsuns heteronorm dreier seg ifølge Andersen i all hovedsak om reproduksjon.

– «Livet er til lutter avl» heter det i Markens grøde. Ved hjelp av heteronormativitetsbegrepet leser jeg boka som et kjønnspolitisk innlegg, mot datidas kvinnebevegelse. Hamsun hyller livet på landet, der rigide kjønnsroller henviser mannen til åkeren og kvinnen til endeløse barnefødsler. Hvor ideologisk betenkelig, for ikke å si farlig, Hamsuns budskap er, ble først tydelig for meg da jeg satte «heteronormativitetsbrillene» på nesa. Begrepet gjør at man får øynene opp for helt nye ting, sier Andersen.

Heteronormal reproduksjon

Reproduksjonen er også i våre dager strengt regulert av heteronormen, skal vi dømme etter bidraget fra antropolog Kristin Spilker, som skriver om lesbiske par som danner familie. For disse parene skaper heteronormativiteten noen vanskelige dilemmaer.  

– Ifølge normen skal et kjærestepar – og et foreldrepar – bestå av to personer. For heteroseksuelle par som vil ha barn, byr det som regel ikke på noen problemer. Men homofile par vil alltid trenge hjelp fra en tredje part, en donor av kjønnscellen de ikke har selv. Mange lesbiske par minimerer rollen til den tredje parten, gjennom for eksempel å reise til Danmark for å bli inseminert med anonym donorsæd. Andre er opptatt av barnets rett til å kjenne sitt genetiske opphav, og bruker en kjent sæddonor selv om dette kanskje føles mer truende for familiedannelsen, sier Spilker.

Fra heternorm til homofobi

I ett annet bidrag i boka, som er den første i bokserien Kjønnsstudier,et samarbeidsprosjekt mellom Tapir forlag og Senter for kjønnsforskning ved NTNU, viser den kjente svenske queerantropologen Don Kulick hvordan framveksten av homofil og lesbisk frigjøringskamp ser ut til å framprovosere homofobi. Argumentet er at når homofili blir synlig, går heterosexismen – antakelsen om at heteroseksualitet er den eneste naturlige eller moralske form for seksualitet – fra å være en ureflektert og uartikulert sannhet til å bli en uttalt norm som må beskyttes med moralsk fordømmelse og undertrykking av dem som bryter den. Kulick understreker at han ikke mener å si at kjempende homofile og lesbiske selv har skylda for homofobi. Hans poeng er at homofobi ikke er – som ordet antyder – en naturlig panikkreaksjon mot det som er avvikende, men en politisk og historisk prosess som bør studeres, gjerne av antropologer.

Tverrfaglig og politisk prosjekt

Når heteroseksualiteten må forklare seg er et særdeles tverrfaglig produkt. I tillegg til litteraturviteren og antropologene nevnt foran, bidrar sosiolog Agnes Bolsø med en analyse av seksuelle praksiser blant unge mennesker. Historiker Kari Melby tar for seg diskusjonen om kvinnefrigjøring og reproduksjon på begynnelsen av forrige århundre, og viser hvordan en ny normativ heteroseksualitet kombinerte en viss individuell frihet for kvinner med en sterk norm om å føde barn. Anvendt språkviter Janne Bromseth skriver om normer og forhandlinger om kjønn, seksualitet og identitet på en e-postliste for lesbiske kvinner. Til tross for variasjonen, mener redaktørene at boka har et klart samlet prosjekt.

– Den teoretiske utfordringen vi har satt oss har vært å studere seksualiteten som en del av kjønnet, sier Trine Annfelt.

– Men boka er helt klart uttrykk for et feministisk, politisk prosjekt også: Å synliggjøre heteronormativiteten for å bekjempe den, legger Britt Andersen til.

– Hva er alternativet til heteronormativitet?

– En mindre tvingende norm, kanskje, sier Trine Annfelt.

– Men flere av bidragene våre viser at den kanskje ikke er så tvingende likevel. Folks praksiser varierer en hel del, selv om normene er veldig klare, innvender Kristin Spilker.

– Ja, men det får man ikke øye på uten å være bevisst på heteronormativiteten som sosiokulturell ordning, repliserer Annfelt.

– Alternativet til heteronormativitet er neppe en forestilling om kjønn som ikke tar høyde for forskjeller. Utfordringene er vel heller å kritisere og bekjempe de hierarkiene som følger av heteronormativiteten, sier Bolsø.

«Milepæl»

«En milepæl» sa filmviter og kjønnsforsker Anne Marit Myrstad om boka da den ble lansert i Tapir Bokhandel på NTNU-campus denne uka. Det er en karakteristikk redaktørene er enige i.

– Dette er den første norske utgivelsen som vier seg til å undersøke heteroseksualieteten. Mange har skrevet om heteronormativitet, men dette er den første brede analysen av den som sosiokulturell ordning, sier Trine Annfelt.

– Men vi driver også teoretisk videreutvikling. Boka er ingen «hurratekst» for queerteorien, selv om mange av oss er inspirert av den. Snarere tar vi et skritt tilbake og ser kritisk på ting, sier Agnes Bolsø.

Kritikk

Redaktørene har sluppet til en av de skarpeste kritikerne av queerteorien og poststrukturalismen som queer bygger på, Toril Moi. Kritikk mot poststrukturalismen og særlig queerteoretikeren Judith Butler står også sentralt i bidraget fra den britiske forskeren Lynne Segal.

– Man kan nesten si at boka kritiserer seg selv, og dette er et helt bevisst grep, opplyser medredaktør Bolsø.

– Arbeidet med denne boka har dessuten vært veldig kollektivt, og hete diskusjoner om det teoretiske grunnlaget har fulgt oss hele veien. På ett tidspunkt ble vi enige om ikke å ha noen bestemt felles plattform. For meg som kom inn som stipendiat, og som ikke bekjenner meg til den mest språkorienterte poststrukturalismen, har den åpne holdningen vært veldig positiv, forteller Kristin Spilker.

Boka Når heteroseksualiteten må forklare seg er del av et større prosjekt med samme navn, finansiert av Norges forskningsråds kjønnsforskningsprogram Kunnskap, grenser, endring, som nå er i ferd med å avsluttes. Boka vil bli grundig presentert på Kjønnforskningsprogrammets avslutningsmesse på Det norske teateret i Oslo 15. april.