Matpakker og børs: navigering i norsk kultur

Å studere utenlands krever en konstant navigering mellom rollen som bosatt og rollen som turist. Man føler seg delvis som en del av den underlige nye kulturen, samtidig ser man den alltid fra utsiden. Allerede min første dag på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo, ble jeg minnet om dette da kollegene mine samlet seg rundt det store bordet for sitt ukentlige lunsj-husmøte.

Matpakketabben

Som de andre satte jeg meg ned og begynte å pakke ut min medbrakte matpakke. Jeg ser på matpakker som noe av det mest særegne ved norsk kultur. De består stort sett alltid av en stabel papirinnpakkede smørbrød med mellompapir. Det høres kanskje ubetydelig ut, men norske matpakker er så konforme som noe kan bli i Norge. For eksempel inneholder de aldri doble smørbrød. Det er ikke mye av en overdrivelse å påstå, (som Brown Cheese, Please, den beryktede guideboka til alt som er norsk, gjør) at nordmenn ser med mistenksomhet på enhver som spiser et ”lukket” smørbrød.

Med små variasjoner i brød- og ostetyper, ser de fleste matpakker ut til å bestå av brød eller knekkebrød med smør, ost og enten reddiker eller paprika. Jeg understreker at jeg var forberedt på kravet om matpakke, men fant på min første lunsj ut at jeg ennå hadde mye å lære om nyansene i matpakkeprotokollen. Da jeg åpnet matpakken min, hørte jeg et forferdet gisp fra senterets leder. “My goodness, you are American, aren’t you?” utbrøt hun, idet hun kikket ned på matpakken min – som bestod av knekkebrød med peanøttsmør. Alle nordmennene brølte av latter. Jeg hadde uten å være klar over gått rett inn i stereotypien om amerikaneren som tar peanøttsmør på alt, til og med et åpent smørbrød.

Kvinner i styrerommene

Slik begynte mitt år i Norge. Jeg er her på et Fulbright-stipend, og skal forske på landets nyeste kjønnskvoteringslov, foreløpig verdens eneste lov av denne typen. Loven ble innført 1. januar 2006, og krever at alle allmennaksjeselskaper har minst 40 prosent kjønnsbalanse i styret innen 1. januar 2008. I motsatt fall vil de bli tvangsoppløst. I teorien er denne kvoteringen en utvidelse av kjønnskvoteringslovgivning som ble implementert i offentlig sektor på 1970-tallet.

Jeg planlegger å sammenligne den prosessen – særlig retorikken som ble brukt på 70- og 80-tallet for å få kvinner inn i den norske regjeringa – med argumenter som nå brukes for å få kvinner inn i styrerommene. Jeg er interessert i hva disse argumentene kan antyde om norske forståelser om kjønnslikestilling. For eksempel vektlegger 1970-tallets argumenter for å få kvinner inn i regjeringsposisjoner rettferdighetsspørsmålet: siden kvinner utgjør 50 prosent av befolkningen, burde de ha en tilsvarende representasjon i regjeringa.

Til forskjell har argumentene for å få kvinner inn i styrerommene fokusert på kvinners særegne evner og kvaliteter. Denne ideen om kjønnsforskjell støtter argumentet om at kvinner bør inn i forretningsvirksomhet fordi de er en uutnyttet ressurs. Forretningsverden bruker altså et ressurs-basert, heller enn et rettferdighets-basert rasjonale.[1]

Jeg er interessert i å utforske implikasjonene av disse ulike argumentene: Gjør det en forskjell å jobbe for kjønnslikestilling med begrunnelsen at det er lønnsomt, framfor at det er rettferdig? Har det å antyde at kvinner og menn har ulike forretningsevner utilsiktede konsekvenser? Jeg vil også se på om Norges erfaring med slike kvoter kan overføres til andre land, spesielt USA.

Kulturutveksling

Til tross for tidvise lunsjtabber, føler jeg meg heldig som fikk reise til Norge. Fulbright-programmet ble startet av den amerikanske senatoren J. William Fulbright etter andre verdenskrig. Han så programmet som en måte å skape fred og gjensidig forståelse gjennom kulturutveksling, både på institusjonelt og individuelt nivå.[2] Jeg liker å tenke at matpakkeopplevelsen min er av den typen kulturell læring som senator Fulbright så for seg!

En Fulbright-student har som regel en institusjonell vert, og jeg kunne ikke vært mer heldig med min. Jeg er takknemlig overfor Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) for å ha ønsket meg velkommen, gitt meg kontorplass og invitert meg med på seminarer og undervisning. Jeg er også takknemlig overfor Mari Teigen, min veileder på ISF, som har samarbeidet med meg og delt sine egen forskning med meg.

Ikke akkurat Wall Street

Mens utdanningsinstitusjoner har erfaring med nysgjerrige forskere, kan det til tider være vanskeligere å få innpass i private institusjoner. Jeg er overveldet over den tilgangen både utdannings- og private institusjoner har gitt meg i arbeidet med dette prosjektet. Som da jeg kontaktet Marit Hoel, leder for Corporate Diversity (CCD), en gruppe som jobber for å legge til rette for kvoteringen. Mitt håp var å få et intervju med henne i løpet av de kommende månedene. Jeg visste at hun hadde det veldig travelt, så jeg ble overrasket da hun svarte nesten omgående, med å invitere meg til å møte henne på Oslo Børs neste dag, på et seminar om kvoteringen.

Med bilder av Wall Street i hodet så jeg for meg et logistisk mareritt av adgangskort og sperringer og en labyrint av kontorer. I stedet ble jeg positivt overrasket over å finne at Oslo Børs holdt til i et pent lite hus, og ingen skyskraper, og at seminaret om kjønnskvotering var hovedhendelsen den dagen. Svært mange personer som jeg ellers ville brukt måneder for å få tak i til intervju, var samlet her denne dagen.

Politikk i aksjon

Det har vært en spesielt interessant periode å tilbringe i Norge, og iaktta hvordan noen firmaer haster, mens andre somler, med å rekke deadline 1. januar 2008. Seminaret på Oslo Børs var første gang internasjonal presse virkelig la merke til den nye norske loven, og kastet seg inn i debatten. Norge er med god grunn ansett som en pionér på området kjønnslikestilling, og det har vært både tankevekkende og spennende for meg å se denne progressive politikken i aksjon.

Jeg har planer om å formidle resultatet av forskningen min på flere måter. Mens jeg har vært i Norge har jeg fått muligheten til å drive med radiojournalistikk, da jeg har jobbet for UiOs internasjonale studenters radioprogram, ”Snakker ikke norsk”. Innen jeg reiser hjem til USA til sommeren, håper jeg å både få publisert en artikkel og å lage en kort radiodokumentar om forskningen min.

I mellomtiden ser jeg fram til de neste månedene i Norge, spesielt våren. Da vil jeg møte nye utfordringer, i sesongen for engangsgriller og den norske versjonen av hotdogs: pølse med lompe. Jeg gleder meg til å finne ut hvordan de smaker med peanøttsmør.