Forskersenter skal skape likestilling på Sørlandet

– Jeg har veldig stor tro på at et senter for likestilling på Sørlandet kan bli realisert. Dette skal vi klare uansett, på et eller annet vis, sier prosjektleder May-Linda Magnussen. Hun leder forprosjektet som skal utrede mulighetene for et slikt senter.

– Foreløpig er det uklart akkurat hva et slikt senter skal romme, men det er slike planer forprosjektet skal munne ut i. Vi skal lage et forslag, som deretter behandles av de ulike aktørene i prosjektet, forteller Magnussen. Hun er sosiolog og forsker i Agderforskning, og har flere studier innen kjønn bak seg. Hennes arbeidsgiver Agderforskning er en av samarbeidspartnerne i det planlagte senteret, og i tillegg er det nye Universitetet i Agder (UiA) med, sammen med Agderrådet. Initiativet til et senter for likestilling på Agder kom i utgangspunktet fra Agderrådet, som er et samarbeidsorgan for kommunene, fylkeskommunene, NHO og LO i Agder. 

– Likestillingsrådet på Agder, som er organisert gjennom Agderrådet, tok kontakt for å få utredet mulighetene for dette. Etter at universitetet og Agderforskning koblet seg på, har vi startet et forprosjekt, og nå er det stor vilje til å realisere dette, forteller Magnussen.

Ressurs for næringslivet

Prosjektlederen ser for seg at senteret kan ha ulike funksjoner. Hun tror det kan bli aktuelt at ansatte eller personer tilknyttet senteret administrerer likestillingskonferanser, setter mediene i kontakt med relevante forskere og bistår bedrifter med hjelp når de skal i gang med likestillingstiltak. Selv om det i flere år har vært jobbet bevisst for å utjevne forskjellene mellom kvinner og menn i Agder-fylkene, er det fortsatt slik at Sørlandet skårer dårligst av alle landsdeler når det gjelder likestilling. Barnehagedekning, andelen kvinner i kommunestyrene, utdanningsnivå, sosiale problemer og ikke minst kvinners representasjon i arbeidslivet viser at Sørlandet ligger bak andre regioner i Norge. Selv har May-Linda Magnussen forsket på hvorfor kvinner på Agder velger å være hjemme med barn eller å jobbe deltid, og har funnet elementer i den sørlandske kulturen som krever at en kvinne må jobbe mindre enn fulltid for å anses som en god mor.

– Etter at jeg hadde forsket på dette, ble det satt i gang utviklingsprosjekter i flere kommuner på Agder. Ønsket om å starte prosjektene har kommet etter at kommunene ble gjort kjent med funnene, og prosjektene er forankret i forskningen ved at utviklingstiltakene baseres på kunnskapen vi har tilegnet oss. Slik kan vi tenke oss at dette senteret også kan fungere, mener Magnussen. Hun forteller at flere virksomheter både i offentlig og privat sektor i regionen ønsker å jobbe med likestilling, og ser for seg at dette senteret kan være en ressurs for å hjelpe virksomhetene med likestillingsarbeid.

NHO er med

– På hvilken måte skal samarbeidet mellom forskerne i senteret og de ulike bedriftene foregå?

– Én mulig vei til samarbeid er at virksomhetene henvender seg til senteret med en aktuell problemstilling, og at senteret så setter virksomheten i kontakt med en forsker som kan noe om saken. En kan også tenke seg at forskerne utarbeider planer sammen med ulike virksomheter fra starten av, ser på mulighetene og hjelper med realisering. NHO er med i forprosjektet, og vi i akademia ser mange muligheter til samarbeid mellom både offentlig sektor og næringslivet, sier Magnussen. Hun ser også for seg at bedrifter kan drive holdningsskapende arbeid blant medarbeiderne ved å invitere forskere ved senteret til å komme og fortelle om sine funn og sin kunnskap.

Kompetanseforum

Bjarne Markussen er fagkoordinator for likestillingsstudiet ved UiA. Han er også med i arbeidet med forprosjektet, og håper på et senter som kan samle forskerkompetansen i landsdelen.

– Vi trenger en samarbeidsarena der fagkreftene kan samles. Det foregår kjønnsforskning ved flere av universitetets fakulteter, og i tillegg har Agderforskning sine kjønnsforskningsstudier. Disse forskerne sitter spredt, og treffer hverandre veldig tilfeldig. Hvis vi nå får et senter som samler alle, kan det forhåpentligvis skape synergieffekter, mener Markussen. Han er førsteamanuensis ved Fakultet for humaniora og pedagogikk ved UiA, og har blant annet forsket på framstillinger av familierelasjoner i lovgivning, litteratur og film.

– Skal dette senteret utføre forskning selv, eller bare være et nettverk for forskerne?

– Jeg tenker kanskje at forskere tilknyttet senteret kan utvikle prosjekter sammen, og søke om forskerstøtte gjennom senteret, for eksempel. Da vil det kanskje være lettere å få gjennomslag for søknader. I tillegg kan det være en styrke for forskere som søker alene, at de er tilknyttet et slikt senter, mener May-Linda Magnussen.

– Ja, også kan det tenkes at doktorgradsstipendiater kan være tilknyttet senteret, skyter Markussen inn.

– Men dette skal altså ikke være et rent akademisk forskningssenter. Det skal være en møteplass for forskere og praktikere, der kunnskap benyttes til å skape mer likestilling gjennom konkrete tiltak. Samarbeidet med næringslivet og det offentlige er helt sentralt her, og er grunnlaget for hele idéen, sier Magnussen.

Unik ide

– Finnes det andre forskningssentre som har et slikt formål?

– En del av dette forprosjektet vil dreie seg om å se på andre sentre for kjønnsforskning og få vite mer om deres formål. Foreløpig vet vi ikke nok om hva andre gjør, men vi kjenner ikke til at andre kjønnsforskere har organisert seg akkurat slik vi tenker oss at det skal gjøres her, sier Magnussen.

– Uansett hvordan dette organiseres, vil det være en styrke for forskerne å møtes og trekke veksler på hverandres fagkunnskap, få nye impulser og skape tverrfaglige relasjoner, sier Markussen. Han forteller at likestillingsstudiet ved UiA er et eksempel på et tverrfaglig samarbeid mellom fakultetene.

– Slike tilbud og tiltak skapes gjennom samarbeid, og da må forskerne og andre krefter møtes et sted. Da vil idéene komme, og vi kan bevege oss noen skritt nærmere en likestilt landsdel, mener de to.