Rapport fra et dynamisk forskningsmiljø

Klokken fire begynner auditoriet på sosiologisk institutt å fylles med master- og phd.-studenter, alminnelig interesserte og hele den vitenskapelige staben. Blant disse finnes blant annet Michael Burawoy, Louis Vaquant, Arlie Hochschild og vår egen Trond Petersen – alle utropt som A-kjendiser i de sosiologiske tidsskriftene og magasinene.

Sosiologisk institutt på Berkeley er rangert som et av verdens fremste sosiologiinstitutter. Mens sosiologer flest kanskje håper at forskningen deres har noen betydning utenfor det smale fagmiljøet, har sosiologisk institutt på Berkeley gjort popularisering til et uttalt mål. Siden 90-tallet har instituttet identifisert seg som et institutt for Public sociology (”offentlig sosiologi”). Public sociology har som mål å arbeide med dagens viktigste sosiale spørsmål, og ikke bare i en akademisk kontekst: ”Vi mener at vårt kall som samfunnsvitere er å anvende våre verktøy, metoder, konsepter og teorier, utviklet av og for spesialister, for å konstruere broer ut til et bredere publikum. Vi gjør dette med et håp om å utvikle og fordype debatten om sosiale trender og endringer” (sitert fra www.sociology.berkeley.edu). Sosiologene på Berkeley ønsker altså å engasjere seg i sentrale samfunnsspørsmål, og å være del av en bredere offentlig debatt om disse spørsmålene.

Temaene som blir tatt opp på torsdagsseminarene er derfor knyttet til viktige stridsspørsmål i samfunnsdebatten. Blant disse er klassiske sosiologiske temaer som kjønn, etnisitet og klasse. Denne torsdagens tema er betydningen av statistiske metoder og samfunnsforskning for påvisningen av kjønnsdiskriminering hos verdens største butikkjede, amerikanske WalMart. I 2004 fikk saken mot WalMart status som massesøksmål: På anklagersiden sto 1.6 millioner kvinner, mot dem sto WalMart-ledelsen. Tiltalen gjaldt kjønnsdiskriminering mot kvinner både i forhold til lønn og forfremmelse. Ved hjelp av statistiske metoder og et sosiologisk-teoretisk rammeverk kunne anklagerne avdekke store forskjeller mellom kvinner og menn på disse to feltene, til og med i samme jobb og med samme erfaring, og at forskjellene skyldtes systematisk diskriminering. Dagens foredragsholder er Jocelyn Larkin, advokat for The Impact Fund, organisasjonen som førte saken for WalMart-kvinnene.

 

Allerede før denne rettssaken var WalMart kjent for å ha dårlige arbeidsvilkår: lave lønninger og ingen fagforening for de ansatte. The Impact Fund er en frivillig organisasjon som jobber med diskriminering på det amerikanske arbeidsmarkedet. Organisasjonen fattet interesse for WalMart etter tips om kjønnsdiskriminering hos butikkgiganten. Etter nærmere undersøkelser kom det tydelig frem at kvinner hadde en helt annen posisjon hos WalMart enn menn. Av ansatte i basisyrker, dvs. kasserere, lagerarbeidere m.m., var 2/3 kvinner og 1/3 menn. I lederstillinger var 1/3 kvinner og 2/3 menn. Og på høyere ledernivå var 10 % kvinner.

 

Forskjellen mellom andelen kvinner på basisnivå og på ledernivå hos WalMart blir enda mer iøynefallende når vi får vite at alle lederne i bedriften har startet på bunnen av hierarkiet. Spørsmålet er da om den omvendte proporsjonaliteten mellom kvinner og menn på basisnivå og ledernivå skyldes at mennene som ansettes hos WalMart er bedre kvalifiserte enn kvinnene som ansettes. Dette fant forskerne hos The Impact Fund ingen tegn til. For å få jobb hos WalMart kreves ingen utdanning eller tidligere erfaring. I tillegg hadde det blitt gjort kvalitets- og effektivitetstester av de ansatte som viste at kvinnene i bedriften hadde høyere gjennomsnittsprestasjoner enn mennene. Videre undersøkelser viste at WalMart ikke hadde noen klare regler for forfremmelse. Et slikt system åpner lett for stereotypifisering og diskriminering. Menn velger ofte menn p.g.a. gjenkjennelse.

Men forskjellene mellom kvinner og menn hos WalMart gjaldt ikke bare stillingsdiskriminering. Ved studier av lønnsforskjeller viste det seg at i alle jobber og i alle butikker tjente kvinner dårligere enn menn. Det vil altså si at en mann og en kvinne med akkurat samme jobb tjente forskjellig. At det fantes slike store forskjeller er sannsynligvis noe som de fleste ansatte var uvitende om: WalMart ansatte hadde forbud mot å diskutere lønn (dette gjaldt ikke WalMarts butikker i California, hvor slik praksis er ulovlig).

 

I rettssalen blir WalMart-ledelsen konfrontert med lønnsforskjellene og stillingsforskjellene mellom kvinner og menn i bedriften, og anklager om at dette skyldes systematisk diskriminering. WalMart-ledelsen og dens advokater hevder at eventuell diskriminering ikke skyldes holdninger som kommer fra toppledelsens side, og at dersom diskriminering har funnet sted skyldes dette rent individuelle holdninger hos enkelte ledere og ”under”ledere. Kan WalMart-ledelsen klandres for enkelte lederes stereotypifisering og diskriminering?

 

Utfordringen for anklagerne ble da å forsøke å vise at WalMart er en svært sentralisert organisasjon, og at holdningene til kvinner er noe som kommer fra sentralt hold.

Anklagene mot WalMart-ledelsen var basert på tre sosiologiske teoretiske antakelser, utarbeidet av sosiologen William Bielby:

 

Også WalMart hyrte inn samfunnsvitere til forsvaret. Deres teoretiske motangrep var at betydningen av stereotyper er en utestet teori og at den ikke er universelt akseptert. I tillegg er det umulig å kvantifisere betydningen av stereotyper på avgjørelser om ansettelse og lønn.

 

6. februar i år falt dommen: WalMart ble dømt for diskriminering av kvinner både når det gjelder lønn og karrieremuligheter.

Et 45 minutter langt foredrag om saken ble etterfulgt av intens debatt. Hvilken betydning hadde sosiologisk teori hatt i rettssalen? Blir samfunnsvitere regnet som seriøse ekspertvitner i rettssaker? Hvordan hadde saken gått dersom man ikke hadde hatt en samfunnsvitenskapelig angrepsvinkel?

 

Etter seminaret møter jeg Michael Burawoy, professor i sosiologi og for tiden leder av The American Sociological Association. Burawoy var med å starte opp torsdagsseminarene i 1977. På spørsmålet mitt om torsdagsseminarene alltid har vært like populære, svarer han: – Nei, da vi begynte med seminarene i ’77 var motviljen mot dem på instituttet tydelig. Instituttet var delt politisk etter ’68-opprøret, og det var vanskelig å samle studenter og ansatte om et felles prosjekt. Først på 90-tallet ble seminarene en fast ukentlig affære. Situasjonen i dag er helt annerledes enn i syttiårene. Det er fremdeles store meningsforskjeller mellom de vitenskapelig ansatte – både metodologisk, teoretisk og politisk – men det som har endret seg er at vi diskuterer disse forskjellene i et forum.

 

Kanskje norsk sosiologisk forskning kan bli enda mer fremragende hvis vi snakker mer sammen?