Den rettferdige friheten

Vi behøver områder som regnes som private og sosiale og kan derfor ikke ha en politikk som skal gripe inn på alle områder i samfunnet. Men hvilke områder som er private og hvilke som er politiske, kan vi ikke avgjøre på forhånd. Det må vi hele tiden diskutere, og forhandle om, sier filosof Kjersti Fjørtoft.

Hun disputerte i 2006 med doktoravhandlingen Rom for rettferdighet. Liberale utfordringer i grenselandet mellom basisstruktur og bakgrunnskultur, ved Institutt for filosofi ved universitetet i Tromsø.

"Rettferdighet", "grenseland", "basisstruktur" og "bakgrunnskultur". Fire sentrale begreper i avhandlingen, der Fjørtoft tar utgangspunkt i den amerikanske filosofen John Rawls teorier om et rettferdig samfunn.

- Rawls snakker om "rettferdighet som rimelighet", et begrep som kan tolkes på flere måter. Det kan handle om den type rettferdighet som faktisk er rimelig og mulig å oppnå, altså et pragmatisk rettferdighetsbegrep. Og det kan være basert på et gjensidighetsprinsipp som innebærer en velvillighet til å samarbeide. Med det menes ikke at vi behøver å være enige om alt, men at vi skal kunne henvise til allment aksepterte rettferdighetsoppfatninger når vi forklarer hverandre hva vi mener og ikke mener. Vi kan gjerne ha for eksempel ulike religiøse syn, men vi skal likevel kunne oppnå en enighet om hvordan mennesker skal behandles, selv om vi ikke er enige om grunnene til det, sier Fjørtoft.

I A Theory of Justice (1971) tegner Rawls et bilde av et rettferdig samfunn. Utgangspunktet er "naturtilstanden" eller "urposisjonen", der en gruppe individer - som alle er uvitende om sine framtidige posisjoner i samfunnet - blir satt til å velge rettferdighetsprinsipper som skal regulere basisstrukturen i samfunnet.

Rawls mener at disse personene vil ønske å maksimere egen velstand og minimere risikoen, og derfor vil ordne samfunnet i etter følgende prinsipper:

• Frihetsprinsippet, som innebærer at alle mennesker har rett til et så vidtrekkende system av frihet som mulig, så lenge disse frihetene ikke begrenser andres frihet.
• Rettferdighetsprinsippet, som innebærer at alle skal ha en lik pakke med like grunnleggende friheter og sjanselikhet. Ulik fordeling skal komme de svakeste til gode.

Rettferdighet i familien

I avhandlingen diskuterer Fjørtoft Rawls' teorier i et feministisk perspektiv. En av innvendingene mot Rawls har vært at teorien hans ikke holder mål når det kommer til spørsmål som har å gjøre med likestilling mellom kjønnene. Til det er han for uklar i diskusjonen rundt hvordan rettferdighet som rimelighet skal regulere bakgrunnskulturen og institusjoner som familien. Rettferdighetsbegrepet er ifølge Rawls bare gyldig i forhold til politiske institusjoner, og spørsmålet er da om familien er en politisk institusjon, en såkalt basisinstitusjon, eller om det er en del av den såkalte bakgrunnskulturen.

- Rawls mener at det er viktig å få på plass en rettferdighetsoppfatning som kan regulere det som vi alle sammen har en felles interesse av at blir regulert, nemlig alle de insititusjonene vi ikke har noe valg om vi vil være medlem av eller ikke. Det gjelder helsevesenet, den offentlige skolen, skattevesenet osv. Familien regner han derimot som noe man frivillig er medlem av, og som derfor ikke skal omfattes av rettferdighetsprinsippene. De fleste er nok enige i at det er og skal være frivillig å gifte seg, og at det derfor finnes grenser for hva man kan regulere. Kan man for eksempel gå inn med politiske virkemidler og bestemme hvem som skal vaske opp hjemme? Samtidig er det et faktum at familien alltid har vært omfattet av offentlige reguleringer, gjennom blant annet ekteskaps- og arvelovgivning.

"Alt er politisk", heter det i en parole. "Det personlige er politisk" er en annen parole. Den har blitt stående som symbol på kvinnekampen som vokste fram på 70-tallet. Fjørtoft er imidlertid ikke enig i at "alt er politisk".

- Det er helt åpenbart at det går en grense mellom hva som er politisk og hva som ikke er det. Men det skillet kan vi altså ikke trekke på forhånd. Og ser vi på feminismens historie, har den handlet veldig mye om å reforhandle nettopp denne typen grensetrekking, påpeker Kjersti Fjørtoft.

Rettferdighetsskolen

Spørsmålet om frivillighet er én side ved diskusjonen rundt familien som politisk eller ikke-politisk. En annet spørsmål er familiens rolle som "rettferdighetsskole", der en av dens viktigste oppgaver er å utvikle framtidige borgeres rettferdighetssans.

Ifølge filosofen og forfatteren Susan Moller Okin skriver Rawls sine teorier ut fra et mannlig perspektiv, der han forutsetter at familien som institusjon er rettferdig. Okin derimot, mener at familieinstitusjonen sementerer kjønnsurettferdigheter, og at barna - ved at de tilegner seg de tankene og verdiene som kommer til uttrykk i familiens kjønnsdiskriminerende forhold - siden viderefører disse tankene og verdiene som voksne.

- Rawls har i A Theory of Justice en veldig fin analyse av barnets moralske utvikling og betydningen av "rettferdighetsskolen". Men som Okin påpeker: Hvis vi vokser opp i en kjønnsurettferdig familie, og dermed læres opp til at det finnes en naturlig rangordning mellom kvinner og menn, så kan vi jo ikke snakke om familien som en "rettferdighetsskole". For å motvirke denne rangordningen, må rettferdighetsprinsippene også anvendes på familien, slik de anvendes overfor politiske institusjoner for øvrig. Okins argument blir da å inkludere familien som en basisinstitusjon.

Kjersti Fjørtoft mener imidlertid at det viktige ikke blir å avgjøre en gang for alle om familien er det ene eller det andre.

- Familien er både politisk og ikke-politisk, slik for eksempel religiøse fellesskap er, som Rawls unntar rettferdighetsbetrakningen, kanskje i enda større grad enn familien. Problemet blir, slik jeg ser det, at selv om Rawls ikke går med på at han legitimerer undertrykking i familien eller i religiøse fellesskap, gjør han det implisitt. Han blir av og til mer opptatt av stabilitet og toleranse enn rettferdighet, mer opptatt av å argumentere for enighet enn av å se hva rettferdighet krever. Jeg mener vi må ha en diskusjon og et begrep om offentlig fornuftsbruk som er mer inkluderende, og som i større grad tillater tematiseringer rundt det Rawls kaller "bakgrunnskulturer", som religiøse fellesskap og familien, sier hun.

Hun mener likevel at Rawls' teorier har mye å tilføre den kjønnspolitiske debatten:

- Da jeg begynte arbeidet med avhandlingen var jeg veldig kritisk til liberalistisk rettferdighetsteori, men jeg endte opp med å være positivt innstilt. Tanken var å kritisere Rawls, noe jeg jo også gjør. Men jeg oppdaget altså underveis at jeg hadde mye mindre grunn til å kritisere ham enn det jeg først hadde trodd. Rawls viser at det også innenfor en liberal rettferdighetsmodell gis rom for omsorg, ansvar og behovstilfredsstillelse, forhold som feminister ofte har argumentert for at liberalismen ikke tar på alvor.