Hva er best for barna?

- Utviklingspsykologiske "sannheter", som det slett ikke er full enighet om i fagmiljøene, får legge premissene i mange debatter om familiepolitikk, sier Agnes Andenæs, førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. I en artikkel i siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning problematiserer Andenæs psykologiens rolle som premissleverandør i den moderne velferdsstaten.

- Uttrykk som "barns beste" og "barns behov" kan lett gi et inntrykk av at det finnes udiskutable svar på hva barn bør ha og hvordan kvinner og menn bør innrette seg. Så enkelt er det ikke. Utviklingspsykologien har flere svar på spørsmålet om hva som er best for barn, sier Andenæs.

Beskyttelsestanken

Andenæs trekker fram argumentasjonen for kontantstøtten som eksempel på at en bestemt forståelse av "barns beste" får stå uproblematisert.

- Tidsklemma, det travle livet i småbarnsfamilier med to utearbeidende foreldre, ble framstilt som den store trusselen mot barns velferd i moderne samfunn. Kontantstøtten skulle gi barna det som var best for dem: en rolig start på livet hjemme sammen med en av foreldrene.

Denne argumentasjonen hviler på en bestemt måte å tenke utvikling på, der beskyttelse fra omverdenen er avgjørende, hevder Andenæs.

- Man forestiller seg utvikling som en naturlig, tidløs prosess, knyttet til universelle tidløse behov. Utviklingen forstås som et slags indre program som folder seg ut av seg selv, forutsatt at barnet skjermes fra omgivelsene og tas vare på av en person som er følsom for dets behov og setter alle andre hensyn til side for å innfri dem. Når denne tenkningen trekkes for langt, betyr det ikke bare at vi stiller helt urimelige krav til de som skal ta vare på barna, men også at barna selv blir plassert på utsiden av den virkeligheten de etter hvert skal fungere i.

Hva trenger et barn?

Men hva trenger egentlig barn? Finnes det et universelt svar på hva barns behov er? Andenæs står i en faglig tradisjon der man er opptatt av å forstå barnet som et sosialt individ, som utvikler seg gjennom å delta i det livet som noen legger opp for dem.

- Kanskje er det bedre å snakke om hva barn trenger for å leve et ålreit liv her og nå og for å bli i stand til å ta vare på både seg selv og andre? Da blir det tydeligere at hva barn trenger er knyttet til den sammenhengen de lever i og skal fungere innenfor, sier Andenæs.

- Hva barn lærer på de ulike alderstrinnene er knyttet til kulturen barnet vokser opp i, og det forandrer seg med tid og rom. For å ta et veldig enkelt og hverdagslig eksempel: For tretti år siden var de fleste foreldre opptatt av å lære barna sine å knytte skolissene sine selv før de begynte på skolen. I dag har de fleste barn borrelås på skoene, mens det å kunne klokka er viktigere enn noen gang.

Barneomsorg er arbeid

Utviklingspsykologiske tradisjoner har stort sett oversett og usynliggjort den innsatsen som ligger bak barns utvikling.

- Innen psykologien har det vært mye fokus på følelser og personlige relasjoner. Men det er nyttig å se på omsorg for barn også som arbeid. Om vi utforsker dette arbeidet, ser vi at det er foreldres tilrettelegging og oppfølging, som er preget av detaljert kunnskap om det individuelle barnet , sier Andenæs.

- Det trengs inngående kunnskaper om hvilke konkrete ferdigheter, væremåter og forståelser som skal til for at barnet skal framstå som et kompetent medlem av sine sosiale omgivelser. Dette er en undervurdert side ved foreldreoppgaven, mener Andenæs. Omsorgsarbeidet handler ikke minst om det som skjer utenfor stuedøra, som å sørge for at barnet har med seg pølser på skolen på tirsdag når klassen skal på tur i skogen, og at en passe fin gave er innkjøpt og pentøyet vasket til bursdagsselskapet på onsdag. At slike tilsynelatende trivielle detaljer er på plass, er helt avgjørende for at barnet skal leve det som i vår kultur blir betraktet som et passende og tilfredsstillende liv.

Vanskelig å dele

Å sørge for barnet sitt på denne måten, krever ikke bare detaljkunnskap, men også oversikt over helheten i barnets liv, ifølge Andenæs.

- I vanlige, velfungerende familier er det minst en som følger barnet i tankene gjennom dagen og døgnet. Det er ikke til å komme bort fra at denne personen gjerne er mor, selv om fedre er stadig mer involvert i barna sine, ikke minst følelsesmessig. Selvfølgelig er det fullt mulig at begge foreldrene kan utvikle en slik kontinuerlig ansvarlighet, det er bare ikke så vanlig ennå, sier Andenæs.

Hun advarer mot troen på at barneomsorg uten videre kan deles på midten, i to uavhengige biter, slik diskusjoner om delt bosted etter samlivsbrudd kan gi inntrykk av. Hvem skal da hjelpe barnet med å lage kontinuitet og sammenheng i eget liv?

Andenæs er også skeptisk til måten "barns beste" brukes på i denne debatten.

- Om en argumenterer med at det er viktig for barn å ha kontakt med begge foreldrene og at fedre er like glad i barna sine som mødre, kan omsorg for barn bli redusert til en slags konkurranse om følelser. Forståelsen av omsorg som et arbeid med bestemte kjennetegn er fraværende, og det er også lett å miste av syne barnet selv.

Et anstendig liv

Andenæs mener beskyttelsestanken og den sterke vektleggingen av følelsesmessige behov kan gi et uheldig fokus i debatten om barns velferd.

- Samtalen om oppvekst og bekymringen for dagens barn konsentrerer seg om yrkesaktive foreldre og tidsklemma. Men selv om det kan gå litt fort i svingene i disse familiene, er det nok større grunn til å bekymre seg for barn som har foreldre med en svak forbindelse til arbeidslivet, som er ekskludert fra dette travle livet, sier Andenæs.

- Disse barnelivene er ofte preget av materielle og sosiale mangler, slik vi for eksempel møter i barnevernets familier. Jeg tror vi skal være forsiktig med å idyllisere et rolig liv hjemme med foreldrene, om det samtidig er avsondret fra annet sosialt liv og varierte erfaringer for barna.

Vil skape refleksjon

Andenæs understreker at utviklingspsykologien kan fortelle oss viktig ting om barn og barns utvikling.

- Jeg ønsker ikke å erstatte ett svar på hvordan barn bør ha det med et annet, og slett ikke å neglisjere barns interesser. Heller en oppfordring til at vi tenker gjennom hvilket innhold "barns beste" får i forskjellige sammenhenger, og hvilke konsekvenser det kan få, både for barna selv og for de som tar vare på dem, sier Andenæs med adresse til forskerkollegaer.

- Psykologisk kjønnsforskning har et særlig ansvar her, men det er også en utfordring for kjønnsforskningen for øvrig.