En kvinnelig kandidat

”Hvilke forskjeller er det mellom dere?” spør journalisten på den franske tv-kanalen Chaîne parlementaire de tre sosialistiske presidentkandidatene, Ségolène Royal, Laurant Fabius og Dominique Strauss-Kahn.

”Det er en som er synlig”, svarer Ségolène Royal. Hun er eneste kvinne.

En av begivenhetene i Frankrike i 2006 var at det franske sosialistpartiet fikk sin første kvinnelige presidentkandidat, Ségolène Royal. Hun vant en overlegen seier over sine mannlige motkandidater i kampen for å bli partiets presidentkandidat ved valget i 2007, og er blitt sosialistpartiets nye dronning.

Royal er den første kvinnelige presidentkandidaten i fransk historie som ser ut til å ha en reell mulighet til å kunne bli president. Skulle hun lykkes med å bli valgt, ville det være oppsiktsvekkende. Frankrike var det landet som var tidligst ute med å gi alle menn stemmerett, i 1848. Men det skulle gå nesten hundre år før denne retten ble utvidet til også å gjelde kvinner, først i 1944 fikk franske kvinner stemmerett, og fransk politikk er fremdeles tungt mannsdominert. I tillegg er presidentposten en svært viktig stilling i Frankrike, fremdeles sterkt preget av Charles de Gaulles presidentperiode fra 1958 til 1969.

Underdog og skitne triks

I mediene er Royale ofte blitt beskrevet som underdogen som sto mot de drevne politiske dinosaurene i sosialistpartiet, kvinnen som har blitt utsatt for skitne triks og mannsjåvinistiske kommentarer, men som likevel gikk av med seieren. Slik er hun blitt et feministisk symbol for mange. Men ikke for alle. For i Frankrike strides feministene om Ségolène. Det handler i høy grad om at Royal har gjort det faktum at hun er kvinne til en del av sin kampanje. Hun er opptatt av morsrollen, og understreker at hun som kvinne står for andre verdier enn menn. Strategien er ikke bare oppsiktsvekkende sett med norske øyne, det er også helt nytt i fransk sammenheng. Det har vært mer vanlig for kvinner som søker makt å nedtone betydningen av sitt kjønn. Både for å få innpass i en politisk elite dominert av menn, og fordi identitetspolitikk, og fokus på gruppeinteresser har hatt liten gjennomslagskraft i Frankrike, der vektleggingen av alle individenes likhet for Republikken har stått sterkt.

Noen feminister mener hun bruker kvinneligheten i stedet for politiske argumenter, mens flere politiske feminister mener Royal tilhører en borgelig politisk elite langt fra vanlige kvinners liv, og at politikken hennes derfor har lite å gi kvinner i Frankrike. Støttespillerne ser et nytt moderne nasjonalt symbol for Frankrike, et symbol for franske kvinner og en politiker som kommer med nye politiske løsninger.

Den heroiske forføreren

Forskerne Anne Krogstad og Aagoth E. Storvik ved Institutt for samfunnsforskning har gjort en interessant analyse av karismatisk politisk lederskap i Norge og Frankrike i artikkelen ‘Seductive heroes and ordinary human beings. Charismatic political leadership in France and Norway’. Her peker de på hvordan det heroiske lederidealet har stått sterkt i stormakten Frankrike, med Charles de Gaulle som det ytterste eksempelet. Mens norske politikere, ifølge Krogstad og Storvik, i stor grad bør understreke sin tilknytning til folket og vise seg som ”vanlige mennesker”, bør franske politikere vise seg som personer med autoritet, med personlige egenskaper hevet over folket, med storhet, gjerne pasjon og eleganse – men uten å miste kontakten med vanlige mennesker. De peker også på de seksuelle referansene i fransk politikk, politiske ledere skal gjerne også være oppfattet som sensuelle og forførende.

Dette lederskapsidealet har vært sterkt knyttet til mannlighet. Det er vanskeligere for kvinner å ikle seg rollen som den franske heroiske statslederen, enn det er for kvinner i Norge å gå inn i den mer folkelige tradisjonen. Og ikke minst er det vanskelig å gå inn i rollen som den potente og forførende statslederen. Krogstad og Storvik viser til den første og eneste kvinnelige statsministeren som Frankrike har hatt, Edith Cresson. Hun ble oppfattet som attraktiv og sexy, men dette fikk henne også til å miste status, og spekulasjonene på hvorfor Mitterand egentlig utnevnte henne til statsminister florerte i pressa. Slik ble seksualiteten kanskje et problem for Cresson.

Minister og mamma

Både Edith Cresson og andre kvinnelige politikere i Frankrike har valgt å nedtone betydningen av kjønn i sin politiske karriere. Mens Ségolène Royal har som nevnt valgt en annen strategi. Som Krogstad og Storvik også beskriver i sin artikkel har Royal valgt å ’skilte’ med sitt moderskap i media. Hun var den første sittende kvinnelige minister som fikk en baby, og da hun fødte sitt fjerde barn, valgte hun å gi intervjuer fra sykehussenga. Forskerne beskriver hvordan Royal har blandet fertilitet med kompetanse, og gjort kvinnelighet til en slags garanti for moralske kvaliteter. Royal beskriver kvinner som mer jordnære, omsorgsfulle og mer samfunnsorienterte enn menn, noe som ifølge henne fører til at kvinner gjør andre politiske prioriteringer. Der Cresson og andre kvinnelige politikeren har vært opptatt av å beskrive seg som ”like gode som menn” beskriver Royal seg som ”bedre” enn mennene. Moderskapet er ikke et handicap for Royal, det er en fordel.

Royals kampanje er et sjansespill på dette området, ifølge Krogstad og Storvik, fordi morsrollen kan få henne til å framstå som aseksuell. Det er uheldig i en kultur der den heteroseksuelle relasjonen og dynamikken mellom menn og kvinner verdsettes høyt. Royal forsøkt å møte dette med å snakke om forholdet til mannen sin, ”The two most important things in life are to be a mother and a loving wife”, siterer forskerne fra Femmeactuelle 27. februar 2006.

Den store forskjellen

Vektlegging av moderskapet og kvinneligheten i en kamp for politiske posisjon og makt kan synes paradoksalt i landet som fostret Simone de Beauvoir. Beauvoir beskrev i det enormt innflytelsesrike verket ”Det annet kjønn” kvinneligheten som kulturelt skapt, ”Man fødes ikke til kvinne – man blir det”. Og det er ikke minst i arven etter Beauvoir vi finner skepsisen til den kvinneligheten Ségolène markedsfører, kvinnen som mor og hustru. Men det finnes også helt andre stemmer i Frankrike. En av dem er filosofen Luce Irigaray, som er Director of Research in Philosophy ved Centre national de la recherche scientifique (CNRS) i Paris. I oktober 2006 fikk jeg høre henne på et doktorgradsseminar med tittelen ”Luce Irigarary and the future of sexual difference” i Paris arrangert av blant annet Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen (SKOK).

Mens den feministiske debatten i dag i stor grad diskuterer hvordan kjønn oppfattes og arter seg i kulturen, diskuterer Irigaray kjønnsforskjellene med utgangspunkt i naturen. Ifølge Irigaray er den seksuelle forskjellen, at mennesket enten fødes som menn eller kvinner, den mest grunnleggende og universelle forskjellen hos mennesker. Mens andre forskjeller, som etnisitet, kulturtilhørighet og seksuell orientering, kan endre seg historisk, har den seksuelle forskjellen alltid eksistert, og den vil alltid gjøre det. Vi kan ikke overkomme denne forskjellen, sier Irigaray, for den er utgangspunktet for selve livet.

Fallokratiet og kvinners borgerrettigheter

Irigaray mener den vestlige filosofien ikke har klart å ta innover seg at subjektet er kjønnet. I filosofien har det universelle mennesket blitt Mannen, mens kvinnene aldri har fått utvikle sin egen subjektivitet. I stedet har vi fått en fallokratisk kultur, der kvinner enten har blitt marginalisert, eller har måttet tilpasse seg mannens kultur og normer.

I artikkelen ”Civil Rights and Responsibilities for the Two Sexes” skriver Irigaray: “Så lenge kvinner ikke har noen egen identitet som borgere (civil identity of their own), er det forventet, dessverre, at de vil tilpasse seg til de eksisterende modellene, forutsatt som nøytrale, men egentlig mannlige. Her kommer behovet for å redefinere innholdet i borgerrettigheter så de vil passe til personer – menn og kvinner, ettersom det nøytrale individet ikke er noe annet en kulturell fiksjon – og slik forsøke å etablere den legale basisen for en mulig gjensidighet mellom de to kjønnene.”

Irigaray har liten tro på en politikk som har mål om at kvinner og menn skal bli like. Tvert imot er hun opptatt av at kvinner og menn må ta innover seg forskjellene. I den nevnte artikkelen skriver hun: ”Rettighetene som kvinner har vunnet de siste årene er i stor grad rettigheter som gjør det mulig for dem å ”slip into men’s skin”, å innta en såkalt mannlig identitet. Disse rettighetene løser ikke problemene knyttet til deres rettigheter og plikter som kvinner mot seg selv, sine barn, andre kvinner, menn og samfunnet. I tillegg plasserer disse rettighetene, som kvinner har vunnet, dem noen ganger i en konfliktsituasjon: De kan velge når de vil bli mødre, for eksempel, men de har ikke en kvinnelig identitet som gjør dem i stand til virkelig å velge.”

På det omtalte seminaret om og med Irigaray omtalte professor Elisabeth Grosz, gjesteforsker ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen, Luce Irigaray som en som destabiliserer hvordan vi ser på verden og en som tvinger oss til å ta tak i det ”ekte”.

Tilpasning eller protest?

Og det er her vi fanger tråden tilbake til fransk presidentvalgkamp og Ségolène Royal. Vi skal ikke forsøke å gjette hva Luce Irigaray måtte mene om Ségolène Royal, eller hennes kandidatur. Men Irigarays tanker representerer kanskje en utfordring til feminister som setter piggene ut i møte med alt som kan lukte av essensialisme.

For hvorfor er det så oppsiktsvekkende at Royal understreker sin kvinnelighet? Er det fordi hun sementerer kjønnsroller, og spiller på gamle reaksjonære kvinnebilder i sin valgkamp? Eller gjør hun kanskje det motsatte? Lanserer hun elementer som egentlig er litt uforskammede i det franske manndominerte politiske systemet – barn, moderskap og kvinnelige egenskaper? Er det litt uanstendig med en kvinne i politikken som vifter med sin kvinnelighet, og understreker den?

Enten man ser Royals kampanje som et tilbakeslag for likestillingskampen, eller som en modig politisk kampanje i et land der få kvinner har nådd politiske topposisjoner, så har kampanjen hennes skapt interesse og forvirring både i Frankrike og utenfor landet.