- Mindre matematikk - mer morsrolle

– Kvinner må kjempe for retten til å være mødre! At motstandere av feminismen bruker barn og biologi mot oss, har gjort disse temaene til tabu. Men vi risikerer å gjøre stor urett ved ikke å forholde oss til dem.

Torild Skard har mange meninger om feministisk politikk og strategi. Hun uttaler seg ikke uten tyngde. 70-åringen har mange tiårs fartstid som feministisk aktivist, og politiker. Også som forsker har hun lagt vekt på kvinneperspektiv, de siste årene som bistands- og utviklingsforsker på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

– Det begynte vel da jeg var 12, og fikk beskjed om at jeg ikke kunne bli tillitsmann i klassen fordi jeg var jente.

Men egentlig begynte det tidligere enn det. Skard var tredje generasjon feminist. Mormoren, Karen Grude Koht, var sentral i stemmerettsbevegelsen. Også mora, Åse Gruda Skard, var kjent feminist, landets første kvinnelige magister i psykologi og vår fremste barnepsykolog i årene etter krigen. Skard mener både faglig og personlig bakgrunn gir henne et spesielt blikk for de store linjene i kvinnekampens historie. 

Hjelpeløse feminister

Historiske linjer og lærdommer er også tema for seminarrekken Milepæler, arrangert av Norsk Kvinnesaksforening, som Skard er leder for, i samarbeid med KILDEN. Skards 70-årsdag 29. november er anledningen, men jubilanten selv er mest opptatt av å markere bevegelsen som har rammet inn hennes feministiske virke, 70-tallets kvinnebevegelse.

– Hva er vel en feminist alene? Et par veldig individfokuserte jubileer jeg var med på fikk meg på tanken å lage et seminar der mange sentrale stemmer fra 70-tallet fortalte sin historie, og der ulike generasjoner kunne møtes.
Kontakten med nye generasjoner feminister er viktig for Skard. Da hun kom tilbake til Norge i 1999 etter mange år i utlandet som FN-ansatt, opplevde hun at mange av de feministiske redskapene og innsiktene fra 70-tallet var borte fra debatten. Hun mener det vil styrke saken å finne dem fram igjen.

– En del av dagens feminister er mer hjelpeløse enn de trenger å være. De har for svake analyser av patriarkalske samfunnsordninger. Det gjør at de ikke helt skjønner hva vi står opp imot.

Mangelen på tidsperspektiv gjør dessuten feministene for utålmodige, ifølge Skard.

– De har for store forventninger om raske resultater. Men historien har lært oss at kvinnekamp tar tid. Mormor fortalte meg at allerede da stemmerettskampen ble vunnet i 1913, var det noen som trodde at nå er det gjort. Blant annet gjennom henne har jeg sett hva som har forandret seg og hva som er ved det samme. Jeg har skjønt at vi trenger tid. Vi må være pågående, ellers skjer det ikke forandringer, men også utholdende. Uten denne innsikten er det lett å bli forvirret over at kvinnekampen «ikke går» og gi opp for fort.

Kvinnekultur, barn og biologi

Skard var sterkt profilert både som feminist og sosialist på 70-tallet. Fra 1973 til 1977 var hun stortingsrepresentant for SV og første kvinnelige president for Lagtinget. Halve 80-tallet og hele 90-tallet tilbrakte hun i utenrikstjenesten og utenlands. Men så fort hun var tilbake og ute av Utenriksdepartementet, «meldte hun seg til aktiv samfunnstjeneste igjen», som hun selv sier. I 2005 ble hun leder i Norsk Kvinnesaksforening ved siden av forskerjobben.

Skard er dessuten aktiv debattant. Hun har blant annet vært opptatt av å kritisere norsk likestillingspolitikk, fordi hun mener det legges for stor vekt på mekanisk likebehandling av kvinner og menn. Og det er her de to b-ene, barn og biologi, kommer inn.

– Det blir for mye mekanikk, for ensidig vekt på likhet. Like rettigheter er viktig, men skal kvinner og menn bli helt like? Jeg skulle ønske vi kunne diskutere «frigjøring» og «kvinnekultur» mer igjen.

– God gammeldags forskjellsfeminisme, altså?

– Jeg vil ikke velge mellom likhet og forskjell. Kan det ikke være begge deler? Likhet på for eksempel statsborgelige rettigheter, og forskjell når det kommer til konkrete roller og egenskaper? Menn og kvinner er ikke helt like, særlig ikke når det kommer til foreldreskap. Her setter biologien visse grenser.

– Men står man ikke i fare for essensialisere kjønnsforskjellene med dette standpunktet? Vet vi egentlig hva forskjellene består i?

– Nei, det vet vi ikke sikkert. Men vi kan ikke ignorere biologien heller, da risikerer vi å gjøre urett. Urett både mot kvinner, menn og barn. Mor og far har begge viktige, men ikke nødvendigvis like roller.

– Men hva er forskjellen?

– En forskjell ligger i ammesituasjonen. Den er grunnleggende. I Afrika har jeg sett hvor nært forholdet mellom spedbarn og mor kan være. Er det riktig å motarbeide dette?

Barna rammes

Da Skard selv var ung kampklar feminist, var det retten til yrkesarbeid for kvinner en av de mest presserende kampene. Nå er dette langt på vei på plass, mener hun. Nå må vi kreve at arbeidslivet tilpasses kvinners liv og gir rom for både menns og kvinners omsorgsroller, og ikke minst barns behov.

– Radikale kvinnesakskvinner må stille spørsmålet «hva er en god mor?». Vi trenger nye viklinger på temaene. Vi må spørre oss ikke bare hva barn trenger, men hva slags barn vi vil ha, hva ønsker vi for dem? Likestillingsdebatten om barneomsorg har i altfor stor grad blitt en kamp mellom voksne, om deres rettigheter. Også barn rammes av et overdrevent fokus på matematiske og mekaniske omsorgsløsninger.

Likestillingsloven er problematisk, hevder Skard. Denne loven er også ett av temaene på det første seminaret i Milepæler-rekka onsdag 29. november. Skard har invitert blant andre likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås til debatt og håper «hun hører godt etter». Selv om Skard vedgår at hun ikke selv sitter på alle svarene.

– Jeg har aldri syntes kvinnespørsmål har vært enkle. De er ytterst innfløkte og en ender ofte opp med «damned if you do, damned if you don´t», det blir galt uansett hva en gjør. Men det å være en kvinne er en rikdom og jeg synes det gir god mening å kjempe for kvinners - og menns - frigjøring. Jeg har ikke tenkt å gi meg før jeg ligger med beina oppe, sier 70-åringen og ler hjertelig.