Foregangskvinne

Midt på 1980-tallet ledet hun den første svenske arbeidslivsundersøkelsen om det hun snakker om som innvandrede kvinner. Rapporten kom i 1986 og har tittelen «Invandrande kvinnor i lönearbete och fack».

Forskningen som inntil da var gjort om innvandring til Sverige, så på innvandreren som kjønnsløs.

– Når kvinner etter hvert dukket opp i den sosiologiske litteraturen var det som vedheng til mannen, som hustruer, mødre, økonomisk avhengige og uproduktive, ofte analfabeter, isolerte og uten kunnskap. Helt uavhengig av om de var gift eller ei, ble de tilskrevet rollen som hustru og mor. Kvinnen ble plassert i hjemmet, utenfor hadde hun ingen eksistens. Elendighetsforskning er et bra ord for hvordan kvinnene ble behandlet, forteller Knocke.

Tjue år er gått, og en del har skjedd i Sverige. Knocke er ikke lenger den eneste forskeren som er opptatt av innvandrede kvinner i arbeidslivet. Det er hun glad for. Men i 1986 var altså de kvinnelige flyktningene og arbeidssøkerne nærmest usynlige, også i den feministiske forskningen.

Knocke insisterte på å gjøre dem synlige. Og hun nektet å bruke begrepet innvandrerkvinner, for det hun så var ikke en ensartet gruppe, men kvinner med svært forskjellige erfaringer, og forskjellig sosioøkonomisk og sosiokulturell bakgrunn. Wuokko Knocke mente at både kjønn, etnisitet og klassebakgrunn var viktig for å forstå kvinnenes posisjon i arbeidslivet. Slik ble hun den første svenske forskeren som gjennomførte en undersøkelse basert på det som i dag kalles interseksjonalitet. – Jeg bruker riktignok ikke begrepet interseksjonalitet, for tjue år siden fantes det ikke. Men jeg snakker om arbeidstakerne som kvinner, som innvandrere og med klassetilhørighet, presiserer Wuokko Knocke.

Aller nederst

Forskningsprosjektet omfattet kvinner med opprinnelse i fire ulike land: Finland, Jugoslavia, Hellas og Chile.

– Den finske gruppen har alltid vært størst i den innvandrede befolkningen til Sverige. Jugoslaver og grekere var også store grupper midt på 1980-tallet. Og chilenerne var etter hvert også blitt mange. De kom som politiske flyktninger, forteller Knocke.

Kvinnene var organiserte i Fabrikarbetarförbundet og Kommunalarbetarförbundet. De arbeidet ved fire ulike fabrikker og på to ulike sykehus. Forskerne dro på arbeidsplassbesøk, studerte forholdene, knyttet til seg kontaktkvinner og laget spørreskjema som ble sendt de aktuelle kvinnelige arbeidstakerne som ledd i undersøkelsen.

– Hva slags posisjon hadde så disse kvinnene på fabrikkene og sykehusene?

– De var lengst nede i stillingshierarkiene, fastslår Knocke. – De utførte monotone arbeidsoppgaver i stillinger som rengjørere, kjøkkenassistenter og akkordarbeidere ved samlebånd. Mange av kvinnene kunne ha utført andre typer oppgaver, og flere av dem, særlig chilenske flyktninger med utdanning, hadde søkt seg til andre jobber. Men det var altså disse jobbene de fikk. Noe som gjorde at de innvandrede kvinnene ofte hadde andre med tilsvarende bakgrunn som sine nærmeste arbeidskamerater. På fabrikkene utgjorde dette nærmest en slags kvinne-enklaver.

Knocke blar i rapporten fra 1986 og viser fram en illustrasjon. Tegningen er fra en fabrikk som laget bildekk. En kvinne iført forklekjole og tresko står ved en valse som fester en type materiale til dekkene. Hun har begge armene løftet for å legge materialet på plass, mens hun samtidig har venstre fot på en pedal i gulvhøyde.

– Hun måtte trampe på pedalen for å få valsen til å gå rundt. I praksis sto hun på ett bein med armene løftet nesten hele arbeidsdagen, forteller Knocke.

Ubekvemme arbeidsstillinger kombinert med akkordarbeid var ganske typisk for de innvandrede kvinnene som jobbet på fabrikk.

– Men enkelte steder hadde de fått til endringer. Der hadde kvinnene månedslønn framfor akkordarbeid. Og på en fabrikk var det mer moderne maskiner, som gjorde at arbeidstakerne slapp å stå i ubekvemme stillinger hele dagen. Pedalen i gulvhøyde var fjernet. I stedet kunne man trykke på en knapp i armhøyde for å få valsen i gang. Så det fantes andre maskiner og andre muligheter, understreker Knocke, og legger til:

– Kvinnene var veldig klar over at jobbene de hadde var skadelige. Mange hadde også fysiske mén og helseproblemer, selv om det varierte fabrikkene og sykehusene imellom.

Den såkalte Sydfabrikken var verst. Der oppga nesten halvparten av kvinnene konstant verk i kroppen og andre fysiske besvær. Likevel var det få som sa i fra og forsøkte å få til endringer. I den grad noen gjorde det, var det de finske kvinnene. Men heller ikke de så mange utveier eller alternativer. Arbeidsmarkedet var stramt midt på 1980-tallet, og som innvandrede kvinner visste de at de stilte bakerst i køen.

En av de greske kvinnene sier: «Jag brukar undvika att säga nej. Jag är främling, om jag vägrar vet man inte vad som kan hända. Inte för att jag tror at de kan säga upp mig, men man vet inte. Jag vill inte envisas med dem eller bråka.»

– Kvinnene forble i de samme rutinepregede tunge jobbene. Ble de forflyttet, skjedde det horisontalt til liknende typer arbeid. Det var ekstremt sjelden at de ble flyttet opp i hierarkiet til bedre jobber, forteller Knocke.

Inntekt og sosial kontakt

En utbredt oppfatning i Sverige midt på 1980-tallet var at mange kvinner med innvandrerbakgrunn ikke ville ha lønnsarbeid. Dette avviser Knocke.

– Da vi undersøkte i statistikken viste det seg at innvandrede kvinner var tidligere ute og at de i større grad enn svenske kvinner, søkte seg til lønnsarbeid. Og de arbeidet heltid i større grad enn svenske kvinner. Når de i perioder var uten arbeid, var det fordi deres arbeidskraft var mindre etterspurt enn den svenske. Tross dette finnes fortsatt bildet av det man kaller innvandrerkvinner som undertrykket og bundet til hjemmet. Den oppfatningen er utrolig seiglivet, og det er seriøse forskere som enda i dag hevder at når innvandrede kvinner ikke arbeider, så er det fordi det ikke er vanlig at kvinner har lønnsarbeid i landene de kommer fra. Sjablongbildet av innvandrerkvinnen som ikke vil være yrkesaktiv, kryper inn både her og der, mener Knocke.

Ønsket om lønnsarbeid handlet om inntekt og forsørgerevne. Men ikke bare det. – Selv om flere av kvinnene vi intervjuet var gift og hadde en mann med lønnsinntekt, ville de arbeide. Det var ikke bare ønsket om egen inntekt som drev dem. Kameratskapet på arbeidsplassen var også viktig. Flere understreket at de aldri ville gjøre arbeidet de utførte dersom det bare handlet om penger. Og at det var arbeidskameratene som fikk dem til å trives; den sosiale kontakten, samtalene og at de kunne spøke og le i kaffepausene.

Det var imidlertid stor forskjell arbeidsplassene imellom. Noe som også hadde sammenheng med hvordan arbeidet var organisert.

– Dette er noe arbeidslivsforskning ofte overser, mener Knocke. – Arbeidets organisering er ofte avgjørende for om arbeidstakere skal holde ut i jobber som er tøffe og fysisk krevende.

Hun illustrerer dette med forskjeller i hvordan rengjøringen var organisert på de to sykehusene som inngår i undersøkelsen fra 1986. På det ene sykehuset vasket rengjørerne bare trapper og lange korridorer, mens det var pleiere som besørget rengjøring på avdelingene der pasientene oppholdt seg. På det andre sykehuset vasket rengjørerne over alt, også der pasientene var.

– De som bare vasket korridorer og trapper hadde ingen kontakt med andre arbeidskamerater under selve arbeidet. Tomheten i vaskejobben gjorde at de fikk raskere arbeidsskader, og at de hadde mindre mulighet til å bli kjent med andre arbeidstakere. I kaffepausene traff de bare andre kvinner med innvandrerbakgrunn. Det var vanskelig å få kontakt med andre arbeidstakere. Men på det andre sykehuset ble jobbene opplevd som varierte og mindre tunge, kvinnene traff hverandre over etniske grenser på kafferommet, og helseskadene var færre. Hvordan arbeidet er organisert er svært viktig, både for hvordan kroppen klarer seg i arbeidslivet, men også for de sosiale behovene, understreker Wuokko Knocke.

Fra individ til struktur

Spør du norske politikere hva som er det viktigste tiltaket for å få ned arbeidsledigheten og øke antallet sysselsatte med innvandrerbakgrunn, svarer de ganske sikkert: språk. Dersom han eller hun bare kan norsk ordner det seg. I tillegg bør vedkommende ha kunnskap om Norge, norsk kultur og hvordan vi omgås her, det som ofte kalles sosial kompetanse.

– Mangel på sosial kompetanse seilte opp som en viktig forklaring på høy arbeidsledighet blant innvandrede kvinner og menn midt på 1990-tallet, samtidig med at arbeidsledigheten økte i Sverige, forteller Knocke, og legger til:

– Men det var ingen som definerte hva man mente med sosial kompetanse. Kanskje finnes det noe som heter sosial kompetanse, men da bør dette knyttes til bestemte yrker og spesifiseres. Det bør ikke brukes som noe ubestemt og diffust, slik tilfellet er når det snakkes om forskjeller mellom «vi og de andre».

Så er det språket. Knocke er enig i at språk er viktig, men at det også fungerer som en unnskyldning for ekskludering.

– Det finnes mange ungdommer som er oppvokste i og har hele sin skolegang fra Sverige, og som snakker svensk helt perfekt. Likevel opplever mange med navn som «lyder fremmed» å ikke få jobb, påpeker hun. Statistikken forteller at akademikere med innvandrerbakgrunn, også de som har sin utdannelse fra Sverige, sliter mer med å få jobb enn svenske akademikere.

– Når det stilles krav om språk er det igjen snakk om generaliseringer. Man angir aldri hvilket nivå språkkunnskapene må ligge på for å kunne gjennomføre en viss type arbeid. Hvor mye svensk eller norsk må en rengjører kunne, hvor mye må en arkitekt kunne? spør Knocke.

Hun ønsker mindre vekt på forklaringer som individualiserer ansvaret for integrasjon, og gjør dette til et spørsmål om hver enkelts vilje til å lære om samfunn og språk. Mens hun vil ha mer oppmerksomhet omkring det hun kaller strukturell rasisme.

– Til grunn for den strukturelle rasismen ligger en oppdeling av samfunnet i vi og dem. Slik skapes en strukturell underordning, der vi tilriver oss retten til å definere og plassere dem. Den strukturelle underordningen aktiveres og skapes hver gang man legger til grunn en vi og dem-måte å tenke på, hver gang vi snakkes om som «de normale», mens de er «de avvikende». I dag skjer dette gjerne på svært subtile måter, mens rasismen var mye åpnere før.

– Men åpen rasist er det ikke legitimt å være?

– Nei, det er ikke lov, og derfor gripes det til mer finurlige og forsiktige måter, som at de ikke har den nødvendige sosiale kompetanse og at de ikke kan språket.

– Hva er det som bestemmer hvem som blir «de andre»?

– Inndelingen i vi og dem finnes der som en selvfølgelighet, skapt av den svenske majoriteten, av vi. «Det svenske» gjøres til normen. Det er ikke politikere og politikken som har skylden, men ofte gjennomsyrer en slik tenkning også politikken og måten stat og kommuner organiseres. I Sverige har vi for eksempel et Integrasjonsverk. Nå snakkes det om å i stedet kalle dette et Introduksjonsverk, noe som er mer fornuftig. Så er spørsmålet om skifte av navn gjør noe med tenkningen som er grunnlaget for det meste av integrasjonspolitikken, nemlig at det er de andre som skal integreres i det normale, det vil si i det svenske.

– Når det svenske brukes som norm, har man da et klart bilde av hva det svenske er?

– Man mener at man har det, men i realiteten finnes ikke dette. For når det er snakk om en svensk kultur, mener man da urban kultur, eller bygdekultur, mener man arbeiderklasse-, middelklasse- eller overklassekultur? Snakker man om normer som gjelder for kvinner eller de som gjelder for menn? Alle slike forskjeller forsvinner plutselig, når man snakker om den svenske kulturen, som i realiteten bare er en forestilling om noe.

– Denne forestillingen om det svenske, finnes den blant de som har innvandrerbakgrunn også? Forstår de hva som forlanges når forventningen er at de tilpasser seg det svenske?

– I de tilfellene hvor det stilles spesifikke krav, forstår de hva som forventes. Og så ser de jo hvordan andre opptrer. Men heller ikke de har noe klart bilde av hva svensk kultur er.

– En klar oppfatning av hva som er svensk kultur finnes altså ikke hos noen.

– Nei, likevel er det mange som er redde for at svensk kultur skal forsvinne. Jeg mener at Sverige kommer til å forbli Sverige, men at det blir et Sverige som er annerledes, nytt og som hele tiden vil endre seg på mange måter, men ikke dramatisk. Det finnes andre normaliteter i dag enn det som var svensk, eller norsk, normalitet for noen tiår siden. I dag er det å være svensk-kurdisk eller norsk-pakistansk, en del av svensk og norsk normalitet. Europa er ikke lenger et hvitt kontinent, og de nordiske landene er ikke lenger etnisk homogene. Om de noen gang har vært det.

Wuokko Knocke er opptatt av å avdekke maktforhold og maktforskjeller. Noen har liten mulighet til å definere og forme samfunnet, andre har makt til å gjøre det, også til å bestemme hvordan de andres kultur skal oppfattes.

– Deres kultur beskrives gjerne som et problem, som eksempel på noe som ikke passer inn og som derfor bør endres. Men i starten av 2000-tallet var det mangel på arbeidskraft i omsorgssektoren her til lands, og da begynte man plutselig å snakke om deres kultur i positive termer. Vi behøver jo deres kultur, mente en del da. Og da siktet man særlig til at de har respekt for og tar seg av sine eldre. Så kan vi igjen spørre; hvem er de i denne sammenhengen? Og er det slik at hvem som helst innenfor deres kultur kan bidra med dette, uavhengig av hvem vedkommende er og hvor man kommer fra?

Hierarkisering

Knocke forteller hvordan Sverige etter andre verdenskrig var et av de første landene i Europa som tok initiativ til arbeidsinnvandring. Rett og slett fordi man manglet svensk arbeidskraft. De nye arbeidstakerne utførte det minst ettertraktede arbeidet.

– Og vi har fortsatt et segregert arbeidsmarked, fastslår hun. Dette til tross for at det etter hvert er kommet flyktninger med høy utdanning og en annen sosiokulturell bakgrunn enn de første som gjorde svenske arbeidstakere av seg. Også de høyt utdannede flyktningene har problemer med å komme inn i arbeidsmarkedet i jobber som svarer til deres kvalifikasjoner.

Men også i den innvandrede befolkningen finnes et hierarki. Selv er Knocke født og oppvokst i Finland. Hun tilhører med andre ord den største innvandrede gruppen i Sverige. Og den som har vært der lengst.

– I mange år ble finner oppfattet som del av innvandrerbefolkningen. Men dette begynte å endre seg på 60- og 70-tallet forteller hun.

– På den tiden spurte jeg av og til folk hvem de regnet som innvandrere. Da listet de opp jugoslaver, chilenere, grekere, tyrkere. Så kunne jeg spørre: Men de fra Finland da? Og da var svaret: neei, de er som vi, det er bare språket som skiller oss.

– Annen forskning enn min har vist at det finnes en skala i arbeidslivet over hvem som har hvilke jobber. Og når finnene ble akseptert på stadig flere områder, var det fordi det kom tyrkere, jugoslaver og grekere som gradvis tok over jobbene nederst i hierarkiene. Finske arbeidere styrket etter dette sin anseelse. De var, mente folk, tross alt nesten svenske. I dag er det folk fra Afrika og Midtøsten som befinner seg nederst i hierarkiet. Holdningene til blant annet jugoslaver og grekere har bedret seg. Mens holdningen til tyrkere fortsatt er nokså negativ, sier Wuokko Knocke.

Hun opererer med ulike typer rasisme: kulturell rasisme og biologisk rasisme.

– Kulturell rasisme handler om å presentere de andres kultur som noe rart, merkverdig og mindre verdt, som svært problematisk. Mens den biologiske rasismen baserer seg på utseende, som hudfarge og hårfarge. Ofte blandes kulturell og biologisk rasisme, fastslår forskeren.

Og den som rammes av begge, kommer dårligere ut enn de som tross alt ser ut som de er nesten svenske.

Kvotering og segregering

Noen foreslår kvotering av arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn. Det argumenteres med at dette kan være en effektiv måte å bekjempe diskriminering i arbeidslivet. Knocke er ingen kvoteringsentusiast.

– Det bør være siste utvei, fastslår hun.

– Jeg mener mennesker bør tas i arbeid på grunn av hva de kan, hva de vil, hva de er utdannet og kvalifisert for, framfor å bli ansatt fordi de tilhører gruppen de andre. Kvotering vitner om at man må være forsiktig og sjekke ut om det er noe galt med dem. I stedet burde utgangspunktet være positivt. Det burde være den enkeltes utdanning, erfaringer og ambisjoner.

– Men hva når arbeidstakere ikke likebehandles?

– Jeg vet jo at arbeidstakere ikke likebehandles, sier Knocke.

– Men mitt ønske er at kvotering ikke skal behøves for å få arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn i jobb, like lite som å få kvinner inn.

Knocke viser til nyere undersøkelser om hvordan ungdom med innvandrerbakgrunn klarer seg i arbeidslivet.

– De har det tøffere enn svensk ungdom, men de har bestemt seg for å klare seg, fastslår hun.

– Selv de som har foreldre med lite utdanning, tar utdanning, og mange får mye støtte hjemme fra foreldre som vil at de skal klare seg bra. Så det er mange positive tendenser også.

– I forsteder til Paris var det ungdomsopptøyer og i norske medier kan man lese om bydeler i Sverige der de sosiale problemene er store. Ja, der de som bor utenfor knapt våger seg inn på besøk.

– Jeg vil tro at dette for Sveriges, og også for Norges del, er ganske kraftig overdrevet. Det finnes ungdomsuro. Slik er det. Men dette handler stort sett om enkelthendelser, det er ikke et generelt bilde. Her i Stockholm har vi Rinkeby, Tensta, Skärholmen og vi har Rosengård i Malmö. Men jeg ville ikke nøle med å besøke noen av disse bydelene. Det som bør kritiseres er at det har vokst fram etnisk segregerte områder. For det betyr at arbeidsløsheten blir konsentrert i enkelte bydeler og nabolag.

– Hvorfor er det blitt en slik segregering?

– Det handler i stor grad om økonomi, om jobber som gir liten inntekt og om at innvandrere og flyktninger er blitt henvist til å bo i disse bydelen, blant annet i de såkalte miljonprogramområden, sier Knocke. Sistnevnte er områder med en type boliger som ble bygget på 60- og 70-tallet for å løse en akutt boligkrise. Hun fortsetter:

– De som gjør det bedre økonomisk har tendens til å søke seg vekk. Det er uheldig at separat bosetting skaper liten kontakt mellom minoriteter og majoritetssamfunnet. Her er avstanden stor. For noen år siden så jeg et TV-program der daværende statsminister Göran Persson var på besøk i Rinkeby. Han gikk rundt, klappet på barna, var i Folkets Hus med innvandrede kvinner som laget mat. Og jeg tenkte; det ser ut som han er på utenlandsk statsbesøk. Slik avstand er en ulempe for alle.

Nye perspektiver

– I de første årene jeg jobbet med innvandrede kvinner, viste man ofte til at det fantes vel 500 organiserte rasister i Sverige. For øvrig var den dominerende holdningen at rasisme og diskriminering var noe vi ikke hadde her til lands. Man overså den mer subtile formen for underordning som har utgangspunkt i kjønn, klasse og etnisk bakgrunn, sier Wuokko Knocke.

Hun er ikke lenger en ensom pioner i forskning som kombinerer kjønn, etnisitet og klasse. I dag finnes en rekke bøker, rapporter og svenske offentlige utredninger. Sist ut er en offentlig utredning om makt, integrasjon og strukturell diskriminering. «På tröskeln till lönearbete. Diskriminering, exkludering och underordning av personer med utländsk bakgrund» (SOU 2006:60). Og til tross for at Wuokko Knocke nå er pensjonist, har hun bidratt med kapitlet: «Den strukturella diskrimineringens försåtlighet. Ett historisk och nutida perspektiv».

Innledningsvis slås det fast at rapporten bidrar til å avsløre falskheten i forestillingen om at diskriminering er et resultat av handlingene til noen «onde» individer. Diskriminering i arbeidsmarkedet er generelt, og innen rekruttering spesielt, noe systematisk som er innbygget i arbeidsmarkedes måte å fungere på. Denne normaliteten eksisterer imidlertid ikke uten samfunnets institusjonelle reproduksjon og «portvokternes» opptreden. «Portvoktere» er personer med institusjonell makt, som for eksempel personalsjefer i private og offentlige selskaper. De spiller en sentral rolle i diskrimineringen av personer med innvandrerbakgrunn. Samtidig agerer disse aktørene i et institusjonelt miljø der etablerte regler, rutiner og normer gir individene mulighet til å diskriminere og ekskludere visse «uønskete» grupper. Knocke mener rapportene i denne utredningen legger et viktig grunnlag for det videre arbeidet med disse spørsmålene i Sverige.

Samtidig mener hun at det i den svenske feministiske forskningen fortsatt eksisterer en hegemonisk svensk hvithet, men at dette ikke lenger er et entydig bilde:

– Jeg har gudskjelov mange dyktige, yngre kolleger. Noen av dem har tatt opp den postkoloniale kritikken, og nå foregår det en del forskning med et interseksjonelt perspektiv. Dette er perspektiver og begreper som særlig er introdusert av forskere med bakgrunn fra andre steder i verden som Diana Mulinari, Paulina de los Reyes og Irene Molina.

– Hva er det viktigste med interseksjonalitet?

– Interseksjonalitet er ikke alltid lett håndterbart som begrep. Men for meg betyr det at man erkjenner og ser at innvandrere ikke kun er innvandrere. De er også kvinner og menn. At de ikke bare er arbeidere, men at de har ulik sosiokulturell og sosioøkonomisk bakgrunn. Man må se etter variasjoner, og hvordan de ulike sosialt organiserte og interagerende prinsippene går inn i og påvirker hverandre. Men dersom man skal få noe ut av dette, må en interseksjonalitet planlegges inn i forskningsprosjekter fra starten av. Det går ikke an å legge dette til ved avslutningen av prosjektet. Slik den akademiske forskningen tidligere bare la inn kvinner, sånn helt mot slutten.

– Hvordan mener du diskriminering og ekskludering best kan bekjempes?

– Det handler om å være sta og jobbe videre med å kartlegge skjevheter, feil og mangler og om å finne ut hva disse skyldes. Det handler om å avsløre sjablonger og fordommer. I Sverige finnes det i den offentlige samtalen politisk vilje til å bekjempe diskriminering. Jeg undervurderer ikke dette. Samtidig er jeg opptatt av at den politiske viljen må føre til konkrete forslag. Her mangler det fortsatt mye. Når det er sagt, er den svenske politikken, om vi for eksempel sammenligner med Danmark, med visse unntak, ganske anstendig. Det er en anstendighet som er veldig viktig for å komme videre.