Professor ved New School for Social Research i New York, Nancy Fraser holdt Vilhelm Auberts minneforelesningen i Oslo for en tid tilbake. Den politiske filosofen Fraser prøver å begrepsfeste hva rettferdighet er og hva kamper for rettferdighet handler om. Hun er en av de mest kjente feministiske filosofene i vår tid. Den kritiske kjønnsforskningen har alltid hatt rettferdighet som et mål. KILDEN ville snakke med Fraser om hva rettferdighet er og hvordan vi skal få forstå kamper for rettferdighet.
Sammen med den tyske filosofen Axel Honneth har hun skrevet boka «Redistribution or recognition?», som er en samtalebok om å forstå kamper for rettferdighet i dag. Der tar hun til orde for at kamper for rettferdighet kan forstås langs to dimensjoner, kamp for økonomisk fordeling og kamp for anerkjennelse av kulturell forskjell. Ifølge Fraser handler det om to ulike kamper som ikke kan reduseres til hverandre. Det vil si at man ikke kan si at årsaken til urettferdighet skyldes økonomi alene, eller at man ikke respekterer alle. En av hennes mange poenger er at kjønnsrettferdighet ikke kan oppnås uten å utfordre den mannlige normen, kulturell kamp og jobbe for økte lønninger i kvinnedominerte yrker, økonomisk kamp. Teorien hennes har høstet honnør og kritikk, og hennes neste bok med arbeidstittel «Reframing justice» handler om videreutvikling av teorien, hvor hun nettopp tar hensyn til noe av kritikken hun har blitt møtt med.
– Mitt rammeverket var ikke godt nok utviklet. Det manglet en dimensjon som kunne behandle global ulikhet og hvem som har muligheten til å stille krav om økt anerkjennelse eller økonomisk fordeling, sier Fraser .
– Men la oss ta det fra begynnelsen, hva er rettferdighet?
– Jeg forstår rettferdighet gjennom hva det ikke er. Det er først i møte med urettferdighet at man kan si hvordan noe skulle vært annerledes. Jeg har forsøkt å begrepsfeste hva de ulike formene for urettferdighet har til felles. Og det handler om at de blokkerer muligheten mennesker har til å delta på like fot med andre, enten det handler om anerkjennelse, økonomiske begrensning eller at man ikke er representert, sier hun.
Fra to til tre dimensjoner
Fraser har tideligere tatt til orde for at kamper for økonomisk omfordeling, som for eksempel lønn og arbeidsforhold, og kamper for kulturell anerkjennelse, som for eksempel homofiles rett til å adoptere, må kjempes samtidig. Men Fraser har måttet videreutvikle sitt teoretiske rammeverk.
– Jeg fikk mange spørsmål som «hva med politisk representasjon?» og «hva med den politiske makten?». Mitt svar var at alle kamper for rettferdighet handlet om politikk og makt, men etter hvert så jeg at svaret ikke holdt. Jeg trengte en dimensjon som handlet om politisk representasjon. Den siste dimensjonen, representasjon fungerer på to plan. Den ene planet handler det om kvoteringsregler og om hvilke lover som finnes for stemmegivning, det statsvitere mener med en politisk representasjon. Det andre planet handler om representasjon på et metateoretisk plan, sier hun og klargjør at med det metateoretiske planet menes hvilken ramme som vi skal forstå rettferdighet innenfor.
– Hvilken mulighet har et fattig afrikansk land til å stille krav til multinasjonale selskaper eller til Verdens handelsorganisasjon (WTO)? Denne formen for fravær av representasjon, handler også om urettferdighet, sier hun. Hun legger til at representasjonsdimensjonen utfordrer de nasjonale grensene. I et essay om hvilke rammer vi skal forstå rettferdighet innenfor, skriver hun: "Hvor mye økonomisk ulikhet kan et rettferdig samfunn tillate, hvor mye omfordeling er nødvendig, og ifølge hvilke rettferdighets prinsipper skal omfordeling foregå? Hva konstituerer lik respekt, hvilke former for forskjeller mellom folk skal anerkjennes og i hvilken utstrekning?" Fraser mener at i dag er det også et spørsmål om innenfor hvilken ramme disse spørsmålene skal gjelde og fortsetter: "Hvem er de relevante subjektene som har rett til rettferdig fordeling og gjensidig anerkjennelse i et gitt tilfelle? Det er altså ikke bare spørsmålet om hva som er rettferdighet, men også rammen, som er under debatt" Fraser mener kampen for global rettferdighet som globaliseringsbevegelsen fører i dag nettopp stiller spørsmål omkring hvem som skal få være subjektene som fortjener rettferdighet.
En teori for tiden vi lever i
Nancy Fraser vokste opp på sekstiutallet i Baltimore, og ble politisk aktiv i arbeid mot rasesegregering. Senere var hun del av antikrigsbevegelsen mot Vietnam og deretter ble hun del av den feministisk bevegelsen. I en stigende akademisk karriere, så tok hun så fem års pause, hvor hun jobbet i ulike sosiale bevegelser, blant annet med boligaksjoner. Min teoretisering over rettferdighet tar utgangspunkt i en samfunnsdiagnose av hvilke spørsmål som er på dagsorden, sier hun, og modellen om økonomisk fordeling og kulturell anerkjennelse gjør også det.
– Den radikale bevegelsen var på bryllupsreise med den kulturelle vendingen og glemte de økonomiske spørsmålene. Den ble for intern og fokuset handlet om hvordan bevegelsen ikke skulle bli et uttrykk for den hvite manns interesser. Den postkoloniale kritikken av «hvithet» og den feministiske, poststrukturalistiske kritikken av en enhetlig forståelse av «kvinnen» er eksempler på de sosiale bevegelsenes interne identitetspolitikk. Problemet var at kamper for økonomisk omfordeling kom i skyggen av de kulturelle kampene. Det «nye» sosialdemokratiet med Tony Blair i spissen var gode på identitetspolitikk, men økonomisk omfordeling var ikke del av deres program. I dag ser bildet annerledes ut, sier hun og viser til at det i dag er det først og fremst høyresiden som har en identitetspolitisk agenda. Fraser nevner ulike former for religiøs fundamentalisme og sjåvinistisk politikk i forhold til rase, kjønn og seksualitet som eksempler på det.
– Den gangen sa jeg ingen kamp for anerkjennelse av forskjell uten kamp for økonomisk omfordeling. Nå vil jeg si ingen kamp for anerkjennelse av forskjell og økonomisk omfordeling, uten kamp for representasjon, sier Fraser. Hun utviklet teorien med utgangspunkt i hva som skjedde i de sosiale bevegelsene, og særlig den feministiske. Feminister har alltid måttet kjempe mot en mannlig norm og økonomisk rettferdighet, siden kvinners underordning handler om begge deler, sier professoren.
Verdens sosiale håp
Den amerikanske sosiologen Thomas Frank har skrevet en bestselger som heter «What`s the matter with America?», en politisk bok som handler om hvorfor arbeiderklassen har blitt republikanere med Bush som en forkjemper for «folkelige» verdier. Han mener det er fordi demokratene fokuserer på å vinne middelklassen med en liberal identitetspolitikk. Samtidig som de gjennomfører reformer som fører til større sosiale forskjeller og er like flinke til å privatisere som republikanerene. På mange måter minner kritikken til Frank på Frasers kritikk av en venstreside som ikke er nok opptatt av økonomisk omfordeling. Fraser er likevel skeptisk til Frank: - Han forstår ikke at kamp mot den hvite heteroseksuelle mannen som norm og anerkjennelse av forskjeller faktisk er avgjørende. Løsningen hans er å gå tilbake til brødkrav og bare snakke om klasse. Utfordringen ligger i hvordan man skal føre kamper samtidig. Det virker ikke som han forstår den kulturelle dimensjonen, sier Fraser og sier hun ønsker seg en venstreside som klarer å fremme alle de tre dimensjonene i sin kamp for rettferdighet.
– Jeg vil ikke idyllisere globaliseringsbevegelsen, men organiseringen av World Social forum er i gang med å adressere de tre dimensjonene. Der møtes ulike bevegelser som kjemper for anerkjennelse av forskjell, økonomisk rettferdighet og utfordrer de nasjonale grensene gjennom en global organisering. I tillegg er de med på å videreutvikle det representative demokratiet, sier Fraser. Hun forteller at mens studentene for ti år siden var opptatt av identitetspolitikk, så er de i dag opptatt av global rettferdighet. Det ser ut som om de har lært av forrige generasjon og fører kamper for rettferdighet langs flere dimensjoner, avslutter en håpefull Fraser.
