Forskningsprosjektet ledes av en gruppe med Ingrid Guldvik fra Østlandsforskning på Lillehammer i spissen. Forskerne har plukket ut 6 forsøkskommuner, 3 i Gudbrandsdalen: Dovre, Sel og Lom og tre på Sørlandet: Kristiansand, Arendal og Søgne. Lokalpolitikere fra disse seks kommunene skal samles tre ganger i løpet av ett års tid. Erfaringene fra disse samlingene, og det som skjer mellom dem, skal så benyttes for å se hva som bør gjøres for å skape bedre kjønnsbalanse i lokale maktposisjoner over hele landet. Nylig var de seks utvalgte kommunene samlet første gang. Sørlands-kommunene i Kristiansand og Gudbrandsdals-kommunene på Otta.
– Vi hadde invitert ordførerne, menn og kvinner som sitter i kommunestyrene i dag, ledere i politiske partier og representanter for nominasjonskomiteer lokalt samt kvinner som kan være potensielle kandidater til en kommunestyreliste ved valget høsten 2007, forteller Guldvik. Og de som kom var stort sett kvinner, alle sammen.
– Menn ser på likestilling som en kvinneoppgave, konstaterte Charlotte Antonsen, som er nestleder i Kristiansand Arbeiderparti. – Mennene som er på denne konferansen burde gå foran for å endre dette. De burde frivillig ta på seg oppgaver som har med likestilling å gjøre. Personlig syns jeg likestilling er veldig spennende, for hvorfor er det så skjevt? Hva kommer det av? Jeg har kommet på konferansen for å finne bedre svar enn at likestilling er kvinners ansvar å ordne, sa Antonsen.
Kari Henriksen, gruppeleder og leder i Kristiansand Arbeiderparti, fulgte opp.
– Det sies ofte at problemet er kvinnene, at vi må bli flinkere og tøffere. Men mennene må også endre seg. Skal kvinner få makt og posisjoner må mennene gi fra seg makt og posisjoner, mente hun.
På Otta var det ordføreren i Sel, Dag Erik Pryhn fra Arbeiderpartiet, som ønsket velkommen. Med et glimt i øyet reflekterte han over hvorfor disse tre kommunene i Gudbrandsdalen var valgt som forsøkskommuner. – Jeg og Simen Bjørgen, som er ordfører i Lom, har lurt på hvorfor akkurat våre kommuner ble valgt. Om det er fordi vi er helt håpløse. Men jeg håper jo at det er fordi dere ser det er muligheter for å få til noe her, sa han.
Hvorfor
Så startet arbeidet. Forskerne spurte, mens lokalpolitikerne jobbet i grupper og la fram sine synspunkter i plenum.
Vil ikke kvinner inn i kommunalpolitikken? Vi ser for oss at det er noen hindringer her - hvilke? spurte forskerne.
– Mange kvinner ser ikke seg selv i rollen som lokalpolitiker i en ledende posisjon, konkluderte en av gruppene på Otta. Flere var også inne på at å håndtere media lokalt, kan være krevende. Flere hadde opplevd litt surt mediefokus, der de følte seg mistolka. Guro Vollen, som er representant for SV i Sel kommune, fortalte om et selvopplevd eksempel.
– Vi hadde en sak om en helsestasjon som var foreslått nedlagt. Men jeg var av de som ville opprettholde den. Samtidig var jeg gravid akkurat da. Og det hadde sjølsagt journalisten fått med seg. Høygravide Guro Vollen vil opprettholde helsestasjonen, sto det i avisen. Dermed virket det som jeg var for å opprettholde den bare for min egen del, fordi jeg var gravid akkurat da, sa hun.
Et annet forhold flere var inne på, var måten arbeidet i kommunestyrene er lagt opp: Når på døgnet møtene holdes, hvor lang tid de tar, om det er taletid som begrenser møtelengden, hvor høy dokumenthaugen som skal leses på forhånd er. Arbeidspresset kan bli for stort, og konfliktene for mange, både i forhold til jobben og i forhold til familien, understreket flere.
– Du er avhengig av å ha støtte hjemme hos familien. Hvis det er en kamp hver gang du skal på møte, er det tungt, understreket ei.
Og så er det viktig å bli tatt alvorlig, vist respekt og ha gjennomslag.
– Jeg har sittet i kommunestyret i snart fire år, fortalte Anette Svastuen fra Senterpartiet i Sel.
– Men nå har jeg sagt nei til gjenvalg. Det skyldes flere ting, men særlig at jeg får gjort veldig lite i kommunestyret. Da jeg ble valgt inn, var jeg litt motivert. Men i kommunestyret hos oss er det et flertallssamarbeid som Senterpartiet ikke er del av og om vi har gode forslag, så når vi aldri fram likevel. Da spiller det jo heller ikke så stor rolle om jeg er der.
– Dette har med forventninger å gjøre, mente en av de andre Otta-deltakerne.
– For hvis man på forhånd vet at politikken handler om både å vinne og tape, så blir det også lettere å håndtere at man ikke når fram.
– Og så er det viktig at man blir respektert, understreket en tredje. – Man blir ofte nedstemt, men hvis man føler at man ble respektert, kan det bidra til at man likevel ikke mister motivasjonen.
Må noe endres?
Når deltakerne så skulle svare på hva som skaper lyst og motivasjon handlet det mye om å gjøre noe med barrierene de selv hadde beskrevet, for eksempel å organisere kommunale møter annerledes og på andre tidspunkter. Flere var opptatt av at det må være mulig å ha ledende verv i lokalpolitikken som en slags jobb. Men at dette begrenses av at økonomien i mange kommuner er dårlig.
Og så er det viktig at du får ansvar, understreket flere av gruppene på Otta. At du får mulighet til å lede arbeidet med en sak, føre den helt fram til en beslutning og at det er du som får æren for jobben som er gjort. Dessuten går det kanskje an å samarbeide mer over partiskillene? Og ikke diskvalifisere forslag bare fordi de kommer fra et opposisjonsparti. Flere var inne på at dette blir lettere dersom kommunestyrerepresentantene kjenner hverandre, også på det personlige plan. Derfor er muligheter til å bli kjent med hverandre sosialt viktig.
Hvordan sikre flere kvinner?
Hvordan kan dere jobbe i nominasjonsprosessen for å sikre flere kvinner i maktposisjoner, spurte forskerne politikerne på Otta.
– En ting som gjør at man kan få en maktposisjon på lista er at man er kumulert på valglista, understreket en av deltakerne.
– Men hvem er det som sitter i nominasjonskomiteen, og hvem er det de klarer å overtale til å bli med? Er det slik at karene snakker med karene, og at kvinnene kommer til slutt for å fylle opp på lista?
Det er med andre ord viktig hvem som sitter i nominasjonskomiteen. Og at en spør alle kvinner en kommer på, og ikke tenker at henne kan jeg ikke spørre, for hun har ikke tid.
Ordføreren i Sel, Dag Erik Pryhn, var særlig opptatt av dette. Han mente det gjaldt å merke seg kvinner som var aktive i flere sammenhenger lokalt, ikke bare i partipolitikken. Kanskje kan de rekrutteres?
– Og så være ærlig i informasjonen om hvor mye arbeid det egentlig medfører å være kommunestyrerepresentant, understreket han.
– Når det gjelder ordførerstillinga er det kanskje mye taktikk for å nå fram som det. Da må en bruke nettverket sitt. Og i løpet av perioden man er i politikken må en ikke gi bort de gode sakene til andre, men ta æren for dem selv, mente en av kvinnene som hadde lang erfaring i kommunepolitikken.
Kvalifisert?
Er det så noen særlige kvalifikasjoner som er nødvendig for å få et toppverv lokalt? Kvalifikasjonene som ble nevnt var mange. Svært mange. Alt fra formuleringsevne, karisma, politisk teft, diplomatiske evner og å være god til møteledelse, til lokalkunnskap og evne til å takle media. Simen Bjørgen fra Senterpartiet, som er ordfører i Lom, mente imidlertid det først og fremst var personlige egenskaper som telte. Selv hadde han kanskje mest nytte av at han en gang jobbet som selger, sa han.
Så er spørsmålet om disse egenskapene som etterspørres, enten de er personlige eller faglige, er mer knyttet til det ene kjønnet enn til det andre. Og om det reflekteres over dette når maktposisjoner skal bekles?
– Mange menn tror og sier at de gjør alt de kan for å slippe kvinnene til, men jeg tror det kan være lurt å spørre kvinnene i de samme bystyrene og fylkeslagene om de opplever det sånn, sa Turid Jacobsen som er fylkesleder i Aust-Agder Kristelig Folkeparti. – I løpet av denne konferansen har jeg tenkt på hvor vanskelig det er å tenke på kvinner spesielt. Det er så lett at vi begynner å snakke generelt om hvordan vi kan skape et bedre lokaldemokrati og medlemspleie og ikke om hvordan vi skal sørge for å få kvinner inn i maktposisjoner. Vi trenger noen visjoner og vi trenger et kvinneperspektiv!
Hva lærte forskerne?
Hva tar så forskerne med seg fra konferansene i Kristiansand og på Otta?
– Vi fikk bekreftet at arbeidsbetingelsene for lokalpolitikere er avgjørende for om kvinner ønsker å delta eller ikke, sier Ingrid Guldvik. – Når møtene er på tider som er lite forenlige med omsorgsarbeid, når møtene er lange og en ikke vet når de vil ta slutt, når de politiske representantene kan beholde ordet så lenge de ønsker og når dokumenthaugen er uoverkommelig, harmonerer det dårlig med travle kvinneliv – og travle manneliv for den del. Det som er interessant er at dette er betingelser som politikerne selv kan forandre, og de kan gjøre det raskt.
– Vi fikk også bekreftet at folks forestillinger om kvinner og menn, og hva som er passende for kvinner og menn, i stor grad styrer rekruttering til maktposisjonene i politikken, sier Janneke van der Ros, som er en av forskerne i gruppa som jobber med dette prosjektet.
– Det er lett å spørre menn om å ta de mest interessante og utfordrende oppgavene, og slik kvalifisere dem til posisjoner med makt. Mange kvinner opplever at de ikke når fram i det politiske hierarkiet. De får i liten grad synlige og spennende oppgaver. Og mange kvinner kvier seg for å ta tunge verv fordi det er så uvanlig at de skal innta slike posisjoner. Det er ikke lett å være kvinne og ordfører når alle som har gått før deg har vært menn og fylt rollen på «menns vis». Men vi fikk også bekreftet at kvinner ønsker makt i lokalpolitikken. De er opptatt av lokalsamfunnet og de ønsker å forme det på «sitt vis», sier van der Ros.
– Det var uventet at mange av deltakerne ikke snakket om kvinner spesielt, påpeker Guldvik.
– De sklir lett over i kjønnsnøytrale beskrivelser. Er det ikke stuerent å diskutere kvinners posisjoner og innflytelse i politikken?
– Til tross for at lovverk og retningslinjer gir de samme rettigheter til kvinner og menn, og til tross for kjønnskvotering i mange av de politiske partiene, kommer ikke kjønnsbalanse i politikken av seg selv. Det betyr imidlertid ikke at det er kvinner som skal sørge for likestilling. Menn leder i stor grad rekrutteringsprosessene til maktposisjoner, og det er de som må endre atferd for å oppnå likestilling. De uformelle mekanismene som virker, for eksempel i en nominasjonsprosess, favoriserer menn i diskusjonen om de viktigste posisjonene. Og det er menn som må tre til side for at kvinner skal få ordførerklubba eller posisjonen som leder av kommunal forretningsdrift. Derfor må vi rette søkelyset mot kjønnsspesifikke barrierer i politikken, understreker Ingrid Guldvik.
