Rammet av kjærlighet

For å få tilgang til 12-åringers kunnskap om kjærlighet, ga Marit Haldar 99 skoleelever stiloppgaver. Halvparten skulle skrive en romantisk historie om seg selv og kjæresten, hvor de forestilte seg at de var omtrent 18 år. Den andre gruppa skulle tenke seg at de var 35 år, og skrive om seg selv og familien. Elevene jobbet også med et oppgavehefte som Haldar hadde utarbeidet, og noen av dem ble valgt ut til en intervjusamtale.

Mange heteronormativer

Etter at stiloppgavene var skrevet, ble Haldar klar over at hun i oppgaven hadde tatt for gitt heteroseksuelle kjærlighets- og familierelasjoner, altså et svært heteronomativt script. Først bekymret hun seg for dette, men etter å ha jobbet med tekstene en periode innså hun at det ikke nødvendigvis var et problem. – Dersom jeg hadde tenkt over dette på forhånd, ville jeg kanskje aktivt forsøkt å få informantene til å bryte med det heteronormative. Det kunne gitt helt andre historier. Det materialet jeg nå fikk, gir et mer rikholdig bilde av det heteronormative, og viser at det finnes mange ulike romantiske script og familietyper også innenfor dette sekkebegrepet, sier forskeren.

Kjønn og kjærlighet

– Jeg kom sent til kjønnsforskningen, understreker Haldar, men under arbeidet med 12-åringenes fortellinger ble hun opptatt av koblingen mellom kjønn og kjærlighet.

– Kjærligheten er et område hvor alle synes egne opplevelser er unike, men som er veldig institusjonalisert. Det finnes mye vold og underordning i kjærligheten, men vår idé om kjærligheten er annerledes, påpeker hun.

I feministisk teori har kjærligheten gjerne blitt analysert i lys av disse undertrykkende aspektene, mens idéhistorikere og sosiologer ellers har sett mye på når kjærligheten oppsto.

– Jeg har ønsket å se på hva den sosiale konstruksjonen av kjærlighet kan sies å være, sier Haldar, og fortsetter: – Ideen om kjærlighet blir trukket vekk fra det hverdagslige, men det er jo i hverdagen at vi gjør kjærligheten. Så hvordan gjøres den, sånn rent alminnelig? Sosiologen har verken hatt det kvinneundertrykkende eller det poetiske som utgangspunkt, men har forsøkt å finne hvilke subjektposisjoner (den aktivt handlende i fortellingen om kjærlighet) som tilbys som script i kjærligheten. Og da er altså kjønn relevant.

Haldar mener klisjeer og det stereotype også forteller noe. Og ikke alle informantene holdt seg til det heteronormative, blant annet forteller en av stilene en innsiktsfull historie om en 35-åring som kommer ut som homofil til sine foreldre. I en annen stil, forfattet av en jente, er jeg-personen mann. Disse historiene hjalp forskeren til å se sin egen posisjon som leser. Selv om hun hadde forsøkt å la forfatteren være «død», alt som skulle telle var fortellerstemmen i historien, innså hun at både forfatterens kjønn og hennes egen posisjon som heterofil kvinne påvirket analysen av teksten. Dette skapte i sin tur ny innsikt i hva historiene fortalte om kjønn og kjærlighet.

– Kjønnet ligger mellom tekst og leser, og også leseren av avhandlingen vil lese fra sin kjønnede subjektposisjon, mener Marit Haldar.

Rekvisitter

De 12-årige forfatterne hadde ulik sosiokulturell bakgrunn, noen gikk på skoler fra et bygdesamfunn, andre befant seg i en økonomisk ressurssterk del av storbyen, mens en tredje gruppe var fra et lokalsamfunn rett utenfor storbyen. Og ulik bakgrunn er gjenkjennelig i en rekke av fortellingene. For 12-åringer fra bygda er det naturlig å tenke inn pendling i en framtidig jobb, og noen av byboerne presenterte en bonderomantisk framtidsvisjon.

– Men det viktigste dette ga meg var oppmerksomheten om at kjønn er til på et sted og gjennom gjenstander. Kjønn er svært fattig uten rekvisitter, påpeker Haldar.

Rekvisittene er også viktig på andre steder i fortellingene. Spesielt er gaven et tilbakevendende tema – da spesielt gaver gitt til kvinnen i fortellingen, enten det er jeg-personen eller jeg-personens kjæreste. Å få den perfekte gaven av kjæresten på 18-årsdagen synes spesielt viktig for jentene – og ofte er det en ring som gis.

Lykken er å glede seg

Man ville kanskje trodd at 12-åringer som får fantasere om framtiden ville lage idealfortellinger, men overraskende mange skrev sosialrealistiske historier. Mange av de 35-årige jeg-skikkelsene har trang økonomi og sparer til Syden-turer de ikke har råd til hvert år. De framtidige barna deres kan ikke vente å få alt de peker på.

– Jeg tror det forfatterne beskriver her, uten at de har tenkt grundig gjennom det, er det de oppfatter som en voksen måte å være på: gleden ved å ikke ha alt, men å ønske seg ting, mener forskeren.

Men for en del forfattere går den store drømmen i oppfyllelse: lottogevinsten. En slik gevinst er for mange det som gir god økonomi, heller enn utsikten til en godt betalt jobb. Og selv om man vinner i lotto, er det viktig å ikke sløse med pengene.

Gode mødre og dårlige ektemenn

Haldars informanter var anonymiserte i stiloppgavene, men hun visste hvilket kjønn forfatteren hadde.

– Jeg vurderte å «stokke bunken», men så at det ville være lite fruktbart. Fortellingene var så tydelig kjønnet, sier hun. Og de kjønnede subjektposisjonene som trer fram er gjerne stereotype og tradisjonelle. Mødrene har ofte en god jobb, både i guttenes og jentenes fortellinger, men det vektlegges at de også er mye hjemme hos familien. Dette legges det mindre vekt på i forhold til de framtidige ektemennene. Det finnes omsorgsfulle fedre blant jeg-skikkelsene, men en del av guttene omgikk oppgaven de fikk ved å skrive en actionhelt-historie; Kjæresten må reddes fra en farlig situasjon, eller familien finnes i første og siste setning, tålmodig ventende på ham som er ute på farlige eventyr. I motsetning til mødrene trenger ikke disse fedrene å si noe om dårlig samvittighet for at de er mye borte fra hjemmet.

I jentenes fortellinger derimot, finnes dårlige kjærester og ektemenn.

– Men å forbedre en dårlig mann er et tegn på stor kjærlighetsevne og egen godhet. En kvinneskikkelse som opptrer i noen av historiene er henne jeg har kalt Frøken Makeløs. Hun insisterer på sin egen godhet; jo dårligere omgivelsene er, jo bedre er hun selv, sier Haldar. Noen ganger forlates også den dårlige mannen, men tilgivelse av kjærester og ektemenn som har gjort seg skyldig i større eller mindre forseelser, er for mange en viktig ingrediens. Informantene fikk mulighet til å skrive om hva som helst, så hvorfor skiver mange av jentene om så elendige omstendigheter?

– Det sier noe om et kjønnsscript: de skaper dårlige omstendigheter for selv å bli den som kan håndtere relasjonelle vanskeligheter, mener Haldar.

Det finnes derimot ingen dårlige mødre, og å forlate barna sine når ting er vanskelig er ikke en mulighet. Kun én av guttene beskriver en dårlig kone, hun er utro, og dette må hun bøte med livet for, når jeg-skikkelsen skyter henne og elskeren med en AG3.

Hvorfor spørre 12-åringer om kjærlighet?

Men hvorfor bruke 12-åringer som informanter til noe så voksent som romantisk kjærlighet?

– 12-åringer står midt i en av de siste tydelige overgangsfasene i vår kultur, den mellom barn og ungdom, påpeker Haldar, og fortsetter:

– Overgangen mellom ungdom og voksen alder blir strukket mer og mer ut, mens det å parkere barndommen er en mer bevisst overgang.

I tillegg mener Haldar det er en fordel å bruke barn til å beskrive familieliv fordi de går inn og ut av mange hjem uten at de voksne nødvendigvis stopper opp med sitt og setter på kaffen. Det gjøres ikke noe stort nummer ut av at barn kommer på besøk, familielivet går sin vante gang.

– Jeg mener ikke at de er mer gjennomskuende enn andre, men 12-åringer erfarer mer, og fortolker mindre. De har ikke like mye forforståelse av hvordan en familie skal være som det voksne har, mener Haldar.

Hva mener så Marit Haldar å ha oppnådd ved å bruke 12-åringer som beskrivere av virkeligheten?

– Dersom man hadde stilt lignende spørsmål til for eksempel 19-åringer, ville nok svarene vært mer refleksive og normative. 12-åringene reproduserer i større grad det de ser, heller enn å vurdere hvilken normativ standard man skal leve etter. Når jeg i intervju spurte om de visste hva likestilling er, var det mange som gjorde det, og med barns rettferdighetssans er det selvsagt noe de er for. Men de forbandt likestilling med noe som handler om voksne, husarbeid og lønn, forteller sosiologen. Det er ikke noe 12-åringene mener angår deres egen hverdag, og er heller ikke tydelig i et framtidig liv, slik det framstår i fortellingene.

Kunnskap gir avmakt

Nå er det ikke partneren en del av de kvinnelige subjektposisjonene underordner seg - det er kjærligheten.

– Hvis en partner vet å utnytte dette, underkaster kvinnen seg i praksis, men det er altså kjærligheten, ikke mannen hun underordner seg. Når man rammes av kjærlighet har man truffet den rette, og da må man gi avkall på noe, sier Haldar som en oppsummering av logikken i mange av fortellingene.

Mannsskikkelser rammet av kjærlighet skal på sin side vinne sin utvalgte og når han først har gjort det, skrives det lite om forsakelse.

– Det er fortellingene som helhet som skaper denne over-/underordningen, ikke enkeltpersonene, understreker forskeren, og legger til:

– Kunnskap er makt, sies det, og jentene har mye mer kjærlighetskunnskap enn guttene. Men i dette tilfellet kan kunnskap gi avmakt: jentene har lært scriptet om at man skal underkaste seg kjærligheten, mens guttene ikke har det.