Anne Phillips holdt nylig en av hovedinnledningene på konferansen "Globalisation and the Political Theory of the Welfare State and Citizenship" ved Universitetet i Ålborg, Danmark.
– På 1990-tallet var det en noe ukritisk konsensus, i alle fall blant de som regner seg som progressive, i favør av multikulturalisme, sa Phillips.
Men mot et bakteppe av problemer med økonomisk og sosial integrasjon av etniske minoriteter, frykt for terror, en mislykket fredsprosess i Midtøsten, og invasjonen i Irak - er dette endret. Multikulturalisme er nærmest blitt synonymt med en misforstått oppfatning av kulturelt mangfold som for eksempel "tillater" at menn mishandler kone og barn, og som fører til at lokalsamfunn bryter ut i raseopptøyer og rasistisk motivert vold.
– Jeg mener multikulturalisme er havnet i miskreditt på grunn av en misforstått og statisk forståelse av kultur, fastslo hun.
– Derfor er det behov for å jobbe med en alternativ multikulturalisme, som ikke bygger på en forståelse av kultur som skaper rasisme og stereotypier. Men som samtidig setter fokus på urettferdighet kulturer imellom og tillater normative vurderinger av kulturelle praksiser.
"Styrt av kultur"
– Kulturer blir ofte forstått som enhetlige, fastlåste og atskilte fra hverandre, noe som aldri har vært tilfelle, understreket Phillips, og la til; Kultur er ikke noe som ligger der "ferdig" og "enhetlig". Folk benytter et vidt spekter av lokale, nasjonale og globale ressurser, når de etablerer og re-etablerer sin kultur. Kulturer er ikke fastlåste. Og det er alltid indre strid om verdier, praksiser og oppfatninger. Så kulturer er heller aldri homogene. Kulturer produseres av mennesker. En kultur er ikke en "ting" som kan forklare hvorfor mennesker handler som de gjør.
En annet kritisk punkt, etter Phillips mening, er tendensen til å forstå individer fra minoritetsgrupper og ikke-vestlige kulturer som "styrt av" sin kultur. Hun viste blant annet til antropologen Gerd Bauman, som beskriver en form for etnisk reduksjonisme: en måte å snakke om "asiater", "irer" eller "jøder" som gir det enkelte individ svært lite handlingsrom. Individer oppfattes som produkter av sin kultur, og kultur utgjør en altomfattende forklaring på hvorfor de handler som de gjør.
– Dette er oppfatninger som er utbredt i allmennheten, men som også finnes i politisk teori om multikulturalisme, sa Phillips.
– Multikulturalisme bygger på at kulturell identitet er svært viktig for folk. Dermed overdrives kulturens betydning og den gjøres mer eksotisk enn den er. For hvis kultur ikke er så avgjørende i folks liv, blir multikulturalismen sårbar for argumenter om at assimilasjon i den dominerende kulturen er en liten pris å betale for lettere adgang til arbeidsmarked og samfunnsinstitusjoner. Det multikulturelle prosjektet har i likeverdets og respektens navn oppmuntret til å betrakte mennesker og kulturer som mer systematisk forskjellige enn de i realiteten er.
Ikke kosmopolitt
Så hvorfor ikke forkaste ideer om multikulturalisme og i stedet bruke begreper som kosmopolitisk, spurte Phillips og svarte selv: – Fordi det kosmopolitiske tenderer mot en arrogant form for kulturell imperialisme, der et hierarki av kulturer etableres.
Phillips viste til at det kosmopolitiske har fokus på åpenhet for andres oppfatinger, og at det er vanskelig å tenke seg at man med et slik utgangspunkt unngår å rangere kulturer som mer eller mindre åpne.
Dessuten mener hun multikulturalisme er viktig i et Europa hvor det etter terrorhandlinger og integreringsproblemer er blitt mindre aksept og åpenhet for minoriteters forskjellighet. Muslimer oppmunters i dag til å demonstrere sin troskap til det "britiske", "hollandske" eller "danske" måten å leve på. Multikulturelle ideer som at å være britisk, hollandsk eller dansk - er forenlig med islam - truer med å forsvinne ut av syne, påpekte Phillips.
Fra teori til praksis
Hva vil så en multikulturalisme med et revidert syn på kultur innebære i praksis?
– Med et slik utgangspunkt blir man kritisk til en politikk som gir enkeltgrupper innenfor kulturene stor autoritet over sine såkalte medlemmer, mente Phillips.
– Da en slik praksis bygger på en enhetlig oppfatning av kulturer.
Det vil for eksempel si nei til shariadomstoler, som et tillegg til eller i stedet for, sivil rett.
Men, understreket hun, det er også saker hvor det er grunn til å argumentere for større grad av multikulturalisme, i betydningen større rom for mangfold
Phillips brukte to eksempler: Frankrikes forbud mot bruk av hijab i skolen, og det danske forbudet mot å gi ektefeller opphold i landet gjennom familiegjenforening dersom en av ektefellene er under 24 år og kommer fra et land utenfor Norden og EU.
– Argumentasjonen som brukes mot hijab er at enkelte jenter tvinges til dette av sine foreldre. Og at noen unge kvinner som søker om visa til sine ektemenn tvinges inn i ekteskapet. Man ønsker å beskytte individene mot slik tvang ved å gjøre det ulovlig for alle å bære skaut i skolen, og forby unge mennesker under 24 år å hente sin ektefelle til landet. Men en slik politikk begrenser også mange individer som ikke utsettes for tvang, og som kun forsøker å leve et liv i tråd med det de ønsker seg. Dessuten er en politikk basert på slike allmenne forbud svært lite målrettet, i stedet for å konsentrere seg om de som virkelig er utsatt for tvang, omfatter den alle i en bestemt gruppe, sa Phillips.
Når noe forbys er det som regel fordi det betraktes som skadelig eller uakseptabelt for alle.
– Det er uvanlig å forby noe bare for en gruppe, slik man gjør i tilfellet med ektefellene, eller la et forbud som bare angår noen få gjelde for en hel gruppe. Så hvorfor gjør man det i disse tilfellene? spurte professoren.
Phillips mente argumentene om å beskytte unge kvinner kan skjule et ønske om å gripe inn og endre praksiser.
– En annen årsak kan være at man ikke helt vet hvordan man skal utforme tiltak som kan hjelpe den enkelte jente, sa Phillips.
– Men bak slike forbud ligger også en forståelse av kultur som tvang. For dersom kultur forstås som tvang, blir det også lettere å generalisere fra at noen jenter og kvinner tvinges - til at dette nok gjelder alle, sa Phillips, før hun la til: Jeg mener ikke at samfunnet skal slutte å bekymre seg over tvang, eller at man alltid skal akseptere det når noen påstår at de har «valgt det selv». Men det burde være mulig å tillegge kultur vekt, uten å mene at den dikterer alle handlinger. Og det burde være mulig å erkjenne at noen individer utsettes for kulturelt og religiøst press, uten å konkludere med at alle gjør det. Det har vært mulig å skape rom for en slik nyansert forståelse når det gjelder klasse og kjønn. Da burde det også være mulig å forhold til kultur, avsluttet Anne Phillips.