Feministisk porno

Anne Sæbø er vanligvis å finne som førsteamanuensis ved St.Olaf college i Minnesota, USA, hvor hun underviser i norsk litteratur. Men det siste året har hun holdt til ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Forskningsprosjektet hun jobber med har tittelen: "Sex, porn and censorship: what`s in it for women? Investegating the potential of new feminist pornographies in at post-modern context".

–  Pornografien har som regel blitt betraktet som nedverdigende og kvinnefiendtlig, fastslår Anne Sæbø.

–  Jeg hadde også i utgangspunktet en relativt negativ oppfatning av pornografi. Men gjennom studier av blant annet Kristinia-bohemen, ble jeg opptatt av hvordan pornografi også kan virke frigjørende. Flere forfattere er blitt anklaget for å ha skrevet pornografi, men prosjektet deres har i mange tilfeller vært å frigjøre seksualiteten fra puritanske skyld- og skamoppfatninger.

Sæbø bruker Agnar Mykle og hans Sangen om den røde rubin (1956) og Jens Bjørneboes Uten en tråd (1966) som eksempler.

– Mykle ble jo til sist frikjent for å ha skrevet pornografisk, mens Bjørneboe ikke var like "heldig". Begrunnelsen var at de erotiske skildringene i Mykles roman ble ansett for å inngå i en kunstnerisk helhet, mens Bjørneboes roman ikke ble oppfattet slik. Dette provoserer meg, for etter min mening har Bjørneboes roman langt mer potensiale til å frigjøre kvinners seksualitet og fremme en demokratisering av seksualiteten mellom kjønnene, enn det Mykles har.

Sæbø mener sensuren favoriserer det høykulturelle versus det som blir betraktet som lavkulturelt, uten å vurdere spørsmålet om hvorvidt skildringene virker objektiviserende og diskriminerende eller om de tvert imot er frigjørende og demokratiserende.

Ikke all porno gjør kvinner til objekter

– Det jeg vil kalle tradisjonell, vanlig porno, er rettet mot det mannlige blikket. Her poserer kvinner som objekter for menn selv når de fremstilles som ytterst aktivt begjærende, noe som blant annet kommer til uttrykk ved at kvinnene ser inn i kamera og poserer, mens mennene ikke gjør det samme. Og selv om pornofilmer helt fra 1970-tallet har vært opptatt av å legitimere sexen ved å gi den en viss kontekst og rammefortelling, er denne vanligvis svært tynn. Man går som regel rett på "pumpingen", uten å vise overbevisende nytelse og begjær. Men ikke all pornografi er slik, sier Sæbø.

Hun mener det også eksisterer alternative fortellinger og forståelser som tilbyr kvinner muligheten til å bli posisjonert som aktive og nytende seksuelle subjekter. Sæbø utforsker det hun kaller nyere feministisk pornografisk materiale, først og fremst film. Hun undersøker hvordan denne pornografien bryter med tradisjonelle kjønnsroller og om den fremmer seksuelt demokrati.

–  Når mulighetsrommet for kvinner til å etablere sin seksuelle identitet og praksis utvides, så skjer det samme for menn. Poenget er ikke bare at kvinnen skal gå fra å være objekt til subjekt, men at hun også skal kunne være mer enn bare superkåt "berte" eller uerfaren ungpike. I den feministiske pornoen "slipper" mannen å hele tiden være "stud," det blir større rom for rotasjon av initiativet, eller makten om du vil, poengterer Sæbø.

–  Jeg undersøker hvilke fortellinger som har potensiale til å fremme demokratisering av seksualiteten mellom kjønnene, og hvordan disse fortellingene er laget, sier hun.

Leker med forestillinger om makt og forskjeller

Blant dem Sæbø mener produserer pornofilm på en annen måte enn den tradisjonelle, er amerikanske Candida Royalles Femme Productions, danske Zentropa Productions Puzzy Power og engelske Anna Span.

–  Royalle har bakgrunn som pornoskuespiller, med til sammen 25 filmer bak seg. Men på 1980-tallet sluttet hun som skuespiller, og startet sitt eget produksjonsselskap for å lage erotiske filmer fra et kvinneperspektiv, forteller Sæbø. Hittil er det blitt femten filmer fra den selverklærte feministen Royalle, som var misfornøyd med hvordan den tradisjonelle pornoindustrien opererte og med dens produksjoner.

Zentropa Productions ble grunnlagt i 1992 av Lars von Trier og Peter Aalbæk Jensen, og har flere anerkjente spillefilmer bak seg, som "Dancer in the dark" og "Breaking the Waves". Fra dette produksjonsselskapet kommer også de såkalte dogmefilmene, og altså porno.

–  Zentropa mente pornofilm stort sett var av elendig kvalitet, og satte seg som mål å lage kvalitetsporno som også appellerte til kvinner, forteller Sæbø. For å finne ut hva kvinner liker, samlet de en gruppe kvinner, bl.a. to filmprodusenter, en sexolog, en magasinredaktør, en modell og en journalist.

– De laget et manifest om hva kvinner ville like å se, og hva de absolutt ikke vil se i erotisk og pornografisk film, forteller Sæbø. Hittil er det blitt tre filmer fra det danske produksjonsselskapet.

– Både Femme Productions og Puzzy Power leker med forestillinger om makt og forskjeller, og med subjekt-objekt og aktiv-passiv relasjoner uten å knytte dette fast til kjønnsroller, sier Sæbø.

Stereotype oppfatninger av hva kvinner liker

Til tross for at filmer fra de nevnte produksjonsselskapene bryter med tradisjonell porno, omfavner ikke Sæbø alt de lager. – Når man bestemmer seg for å lage pornofilm som appellerer til kvinner, er det en risiko for at det utvikles stereotype oppfatninger av hva kvinner liker, påpeker hun.

– Særlig er risikoen stor når man, som Puzzy Power har gjort, lager et manifest som fastslår hva som appellerer til kvinner.

– Filmene må benytte et språk som portretterer kvinners seksualitet på en måte kvinner gjenkjenner, spørsmålet er om de også klarer å flytte grenser og si noe som kan virke frigjørende, sier Anne Sæbø.

Anna Span er britisk, og Sæbø har nylig "oppdaget" hennes filmer. Sæbø gjengir en av filmene slik:

– Det starter med en kvinnelig forsker som jobber med stamceller. Hun befinner seg i et laboratorium. En mann kommer inn for å moppe gulvet, og det ender med at hun forfører han. Så kan man innvende at det finnes kvinner som forfører menn i vanlig pornofilm også. Men da vil jeg spørre om det i slike filmer framstår som overbevisende at hun virkelig har lyst på sex? Jeg har etter hvert sett en del vanlig pornofilm, og jeg er slett ikke overbevist om kvinnenes lyst, selv om det kan være mye høylydt stønning.

Filmer som de Anna Span lager bryter også med vanlige pornokonvensjoner, mener Sæbø.

– De er av bedre kvalitet rent bildemessig, mange av bildene er estetisk vakre, og innbyr til en feiring av kroppen.

I bevegelse

Etter norsk lov har film som viser kjønnsorganer i bevegelse vært forbudt. I loven defineres pornografi som "kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål." Framstillinger som seksualiserer barn er også ulovlige.

–  Med utgangspunkt i dette lovverket har norsk rett helt fram til for kort tid siden forbudt nærbilder av erigerte peniser og kjønnsorganer i bevegelse. I den grad dette har eksistert i film og bilder, har reglen vært at det skulle sladdes, forteller Sæbø. Men i vinter ble

Stein-Erik Mattsson frikjent av høyesterett for å ha distribuert usladdede bilder i bladet "Frie Aktuell Rapport".

– Noe som har åpent for at det kan bli lovlig med usladdete bilder i blader og i en del filmer, sier Anne Sæbø.

Selv mener hun politikere og domstoler er for opptatt av kjønnsorganer, og at de har lite fokus på hva som virker nedverdigende og forrående.

– Objektiviseringen av kvinner problematiseres sjelden. Faktisk er det slik at dersom en mann, i en pornofilm, tar en kvinne mot hennes vilje, men unnlater å bruke fysisk vold i særlig grad, ja da er det overveiende sannsynlig at filmen slipper gjennom i Medietilsynet, dersom den da ikke har vist kjønnsorganer i bevegelse, eller dette er blitt sladdet.

Porno er brukskunst

Et argument mot å fjerne sladden i porno som distribueres i Norge, har vært at det vil styrke pornoindustrien. Sæbø syns ikke det argumentet er overbevisende.

– I dag er det fullt lovlig å gjøre opptak til pornofilm som viser kjønnsorganer i bevegelse, på norsk jord. Men det har altså vært forbudt å distribuere denne pornoen. Jeg ser ikke helt det prinsipielle skillet. Kanskje man heller burde konsentrert seg om å lage et regelverk som ivaretar aktørene under filminnspillingen.

Sæbø mener det av og til argumenteres som om all porno er vold mot kvinner.

– Noen ganger høres det ut som sex er dømt til å være kvinnediskriminerende fordi mannen "tar" kvinnen. Og at den eneste sexen som ikke er diskriminerende ville være en ikke-penetrativ praksis. Jeg mener det blir for enkelt, understreker hun.

– Kanskje er det slik at vårt erotiske språk er "befengt" med en patriarkalsk arv. Vi kan velge å avskrive det erotiske språket, men mitt poeng er av vi, som kvinner, dermed også avskjærer oss fra det begjæret vi faktisk har. I stedet for å forkaste det erotiske språket, velger den feministiske pornografien å gå inn i det og leke med det, og slik åpnes det for revisjon, sier Sæbø, og fortsetter;

– De feministiske filmene unngår det mannlige/falliske blikk. Mens jentene i mainstream-pornoen begjærer og poserer for et mannlig blikk og kåte stirrer inn i kamera, er aktørene i disse filmene fullstendig oppslukt av hverandre, mens vi blir en form for kikkere i kulissene.

Anne Sæbø mener porno er brukskunst.

– Noe som kan brukes til å få lyst på sex, masturbere, eller utvide sitt seksuelle repertoar. Men i kulturen finnes en nedarvet tro på at kvinner ikke liker å se på sex eller lese seksuelle skildringer. Jeg mener dette dreier seg om fordommer og kultur, og at det ikke finnes noe som tilsier at pornografi skulle være mer naturlig for menn å like enn for kvinner. Jeg synes ikke menn skal ha enerett på å nyte og se på sex.

– Hvorfor være mot porno, dersom den kan skildre min seksualitet slik jeg vil se den, sier Sæbø, og fortsetter;

– Det betyr imidlertid ikke at jeg synes det er kjekt å se nakne mennesker og referanser til pornografi overalt. Pornografiske skildringer er noe man bør oppsøke frivillig, ikke noe du bør få pådyttet overalt i reklame og på superboards. Jeg mener det er all mulig grunn til å kritisere en slik pornografisering av det offentlig rom.