Blant spanske menn

"Vi reiser til Irak. Nå er det avgjort. Vær klar til avreise i morgen tidlig." Stemmen i telefonen var vennlig, men bestemt. José visste denne oppringningen ville komme før eller siden. Denne gangen passet det imidlertid ekstra dårlig. Det var vinteren 2003 og José skulle i krig for Spania og USA i Irak.

Jeg treffer José og vennene hans på en bar i Sør-Spania. Han er yrkesbefal, drøyt 35 år og med mer enn 15 år i bak seg i den spanske marinen. Han forteller meg om søndagskvelden da hans overordnede ringte og ga beskjed om at kontingenten hans skulle til Irak dagen etter:

– Jeg satt i sofaen og så film med dama i armkroken. Vi skulle gifte oss om fem måneder, og hadde booket både kirke og festlokale. Da José dro til Irak ante han ikke om han skulle bli der i to, fire eller enda flere måneder. Sånn er kontrakten mellom han og arbeidsgiver.

– Så det er ingen bombe at forholdet tok slutt. Jeg forstår henne godt. Hun var lei av at jeg plutselig dro ut på oppdrag til Bosnia, Haiti, USA eller hvor som helst, sukker han.

Jeg spør José om ikke sjefene hans vurderte hans sivilsituasjon som relevant, når de ringte. Han skulle tross alt gifte seg. Svaret hans er et kontant "nei". Historien til José er ikke uvanlig. Militært personell har alltid vært mye på vandring. Men historien forteller også noe om det spanske arbeidslivet mer generelt. Det er ikke bare militæret som gir mindre rom for individet og dets eventuelle familiære behov, enn det jeg er vant til fra Norge.

Pliktoppfyllende menn

Carlos, en av mine medstudenter, er snaut tretti år og jobber i et multinasjonalt legemiddelselskap i Madrid. Arbeidsgiveren sponser mastergraden. Han er en priviligert arbeidstaker. Foruten jobb og heltidsstudier er han småbarnsfar og venter sitt andre barn i løpet våren. Mastergraden undervises tre kvelder i uka. De dagene han har undervisning kommer han hjem i 22-tida, på vanlige arbeidsdager er han hjemme et sted mellom 19 og 21. Carlos ser dermed sin fire-årige sønn lite i løpet av uka.

Jfr. tidsklemmedebatt i Norge har jeg stusset litt over hvordan det er mulig å ha et slikt tempo, og fremdeles ha tid og overskudd til å være pappa. Derfor spurte jeg forleden en medstudent om det går det an å takke nei til en gratis mastergrad hvis sjefen tilbyr det?

– Nei, det gjør en rett og slett ikke. Arbeidsgiveren forventer at du skal gi jernet, i hvert fall i et multinasjonalt selskap. Da spiller det mindre rolle at du skal bli pappa for andre gang, svarte han.

Romvesen på tur

Å være utlending er en god øvelse for økt selvinnsikt og politisk bevisstgjøring. For å si det litt annerledes; jeg er mer i kontakt med egne følelser her i Madrid enn i Oslo. Det låter kanskje klisjé, men det handler simpelthen om at det å være "innvandrer" i et annet land øker bevisstheten om at alt en har lært å ta for gitt, har en svært begrenset gyldighet.

Da jeg for noen dager siden ruslet ut fra en kollokvie med et par medstudenter, nevnte jeg at jeg skulle skrive litt om hvorvidt det finnes mannlige stemmer i den spanske offentlige debatt som uttaler seg om kjønn, mannsroller, maskulinitet og liknende. En av dem, Antonio, så ut som om han fordøyde ordene mine mens jeg snakket. Han rynket pannen, gned seg på haka og ba meg utbrodere litt. Det var da jeg merket den umiskjennelige marsboer-følelsen komme snikende. Jeg har den ganske ofte her i Madrid. Jeg ga det et nytt forsøk:

– Jo, altså, forskere eller andre som er opptatt av at arbeidsgivere bør legge til rette for at mor og far kan jobbe mindre i enkelte perioder, eller om dagens yngre menn er like opptatt av å nå de samme målene som eldre menn, forsøkte jeg. Jeg så tvilen i øynene hans. Grønne marsboer-antenner begynte å vokse ut på hodet mitt.

Nytt forsøk.

– For eksempel er de fleste bedriftsledere menn i 40-50-årene. De har betydelig innflytelse over hvordan vi organiserer hverdagen vår, fortsatte jeg. Antonio studerte ansiktet mitt mens jeg snakket. Jeg merket at jo mer jeg forsøkte å spesifisere det jeg hadde på hjertet, desto mer framsto jeg som et underlig vesen. På mitt hode var det nå digre antenner, og en ubekvem grønn drakt dekket hele kroppen. Antonio tenkte seg om en gang til og svarte:

– Det vet jeg nok ikke så mye om, nei. 

Brytningstid også for menn?

Den nåværende regjeringen forsøker å gjøre noe med at særlig fedre ser lite til familiene sine i hverdagen. I år markerte regjeringen derfor 8. mars med å legge på bordet en flunkende ny likestillingslov og tilbud om åtte dagers pappaperm for mannlige, offentlige ansatte. Det private næringslivet må finne ut av ting selv.

Spanias største avis El País intervjuet arbeidsministeren Jésus Caldera i anledning dagen, og spurte hvorfor regjeringen satser på likestilling.

– Vi er i ferd med å starte en sosial revolusjon i Spania. Dagens unge skal få helt andre muligheter enn tidligere generasjoner. Kvinner og menn skal ha like muligheter til å realisere seg selv. Dette bygger vi steg for steg, det vil ta tid, men vi er på rett spor, hevdet han.

Arbeidsministerens motivasjon for å gjøre noe med dagens situasjon stammer fra hans egen tid som småbarnsfar noen år tilbake. Da arbeidet han i sosialistenes partiorganisasjon, PSOE. Sjefen hans den gang var den nåværende, spanske statsministeren, José Luis Rodriquez Zapatero. Caldera skulle bli far og ba Zapatero om to uker permisjon fra jobben, for å være pappa på heltid. I spansk arbeidsliv er ikke et slikt spørsmål hverdagskost, men Zapatero innvilget permisjonen.

Politisk maskulinitet

For meg som likestillingstilhenger framstår Spanias nåværende statsminister Zapatero som annerledes enn de fleste mannlige politikere i landet. Med sin dialogpregede, åpne og lyttende lederstil har han på kort tid skapt resultater innen politikken som få hadde forestilt seg. Det siste året har han blant annet skapt tverrpolitisk enighet om at Katalonia, Spanias rikeste region, skal få økt selvstyre. I slutten av mars kom nyheten om at terroristorganisasjonen ETA for første gang lover en permanent våpenhvile. 1000 spanjoler er blitt drept siden organisasjonen så dagens lys på slutten av 60-tallet. Sinnet og bitterheten stikker dypt hos mange her til lands og det er ingen lett sak å få politisk eller folkelig støtte til å tilgi ETA. Statsministerens folk har i det stille bygget opp en gjensidig tillit overfor ETAs folk, og lagt til rette for en fredsprosess. Det er meget uvisst om prosessen vil lykkes, men det er såvisst nye takter. Oppe i alt dette framstår Zapatero med en selvsikker ydmykhet, som slår bedre an enn arrogansen og selvrettferdigheten hos hans politiske motstandere.

De konservative framstår som stivnede macho-figurer som ikke har fått med seg at det er nye tider. Partido Popular (PP), landets konservative parti, og dets mannlige ledere, har ikke manglet ord for å beskrive hvor tafatt og pinglete statsministeren framstår i møtet med katalonerne i øst og terroristene i nord. De siste månedene har munnhuggeriet tilspisset seg. Da ETA offentliggjorde avgjørelsen om å legge ned våpnene, utspant det seg en rørende seanse i kongressen: statsministeren ba om ordet, reiste seg og talte i flere minutter om hvordan han og hovedmotstanderen, PP-lederen Mariano Rajoy, de siste månedene hadde blitt mer og mer aggresive i tonen overfor hverandre. Statsministeren ønsket fra nå av å invitere Rajoy til å ny dialog. Jeg så sekvensen på kveldsnyhetene og jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til nestekjærlighet i praksis: vend det andre kinnet til. PP-lederen Rajoy ble sittende stum og lytte og var tydelig i villrede om hvordan han skulle reagere på tilbudet.

Kanskje Zapateros evne til stadig å overraske motstanderne sine med en åpen hånd viser seg mer fruktbar enn killer-instinkt? Eller har han rett og slett bare lyttet ekstra godt til rådgiverne sine?