De to granskerne, professor i statsvitenskap Jörgen Hermansson og professor i vitenskapsteori Margareta Hallberg, skriver:
– Det viser seg komplisert å utføre en granskning av boken som behandler rituelle overgrep mot barn, siden vi ikke har fått tilgang til materiale som ligger til grunn for intervjuene og heller ikke har noen mulighet til å kontrollere om disse beretningene bygger på virkelige hendelser eller ei.
– Samtidig tviler de ikke på at intervjuene har funnet sted, og at barna har sagt det de har sagt.
Marianne og Matilda
Bokas intervjudel innledes med «Marianne» på 6 år, som forteller hvordan far slår mor slik at hun blør «veldig, veldig, veldig» og at han låser seg inne på badet med mor «for å hjelpe henne å kle på seg». «Da er jeg på rommet mitt og blir borte», sier «Marianne». Selv blir hun holdt fast på fars fang, slik at hun nesten ikke får puste. Det liker hun ikke. Hun vil heller se barne-TV, være nesten usynlig eller være hos naboen.
Bokas intervjudel slutter med «Matilda» på 16 år. Hennes foreldre er dømt til henholdsvis ti og fem års fengsel, og til å betale henne erstatning. De er dømt for utukt mot barn og grov seksuell utnyttelse av mindreårige, samt for medvirkning til det samme gjennom kobleri. Fra hun var åtte år, er «Mathilda» blitt tvunget til barneprostitusjon med mange voksne menn. Det er slått fast i dommen. I intervjuene med Lundgren forteller «Matilda» om rituelle mord på barn som er smuglet inn til Sverige fra barnehjem i «øststatene», om nekrofili og kannibalisme. Handlinger hun selv har vært manipulert og tvunget til å være med på. Dette er beretninger hun ikke har fortalt til rettsapparatet, og hun sier: «Jeg kommer aldri til å bli regnet som troverdig om det rituelle, tror jeg. De vil ikke. Det kan ikke være slik. Det er ikke sant, for det må ikke være slik. Dette vil aldri komme fram». Det var i utgangspunktet farens trusler om å drepe hunden hennes, som gjorde at hun og søsteren rømte til en nabo, og at overgrepene foreldrene er dømt for, ble avdekket. Historien om hunden var mulig å fortelle til andre.
Kun i Norge
Boka kom ut i Norge i april 1994. Den er skrevet at Eva Lundgren, i samarbeid med Kerstin Alden, Agneta Lundström, Nea Mellberg og Maggi Wikström. Sjekker man Dagbladet denne måneden i 1994, finner man henvisninger til Bjugnsaken, som nylig var tilbakelagt. Her er avsløringer av et pedofilt skandinavisk nettverk og justisminister Grete Faremo gir KRIPOS sju nye stillinger til å bekjempe den økende barnepornografen i Norge. Rettsaken mot Greven, en svært kjent figur i det norske satanistmiljøet, starter. Han er tiltalt for mord, ildspåsettelse av kirker og for besittelse av sprengstoff. Her er også en annonse for Lundgrens bok. Cappelen forlag kunngjør at den er: «Aktuell og rystende om seksuelle og rituelle overgrep mot barn».
– Ble det mye diskusjon da boka kom i Norge?
– Nei, veldig lite, sier Lundgren. En måte å forstå det på er at rituelle overgrep den gangen var så nytt. Men det kan også skyldes at dette ikke ble oppfattet som så oppsiktsvekkende. I Norge hadde vi i ti-femten år hatt mye diskusjon om mishandling og vold, også i religiøs, kristen sammenheng. Da jeg gjorde den første undersøkelsen om vold i Guds navn tidlig på 1980-tallet, ble det et forferdelig bråk. Mange mente at dette ikke kunne ha skjedd, for man kunne ikke utøve vold i guds navn, sånn var faktisk ikke kristne - så jeg måtte ha misforstått, eller jeg løy, eller så løy kvinnene jeg hadde intervjuet. Men virkeligheten kvinnen fortalte om ble etter hvert bekreftet av andre hendelser. Det skjedde en del ting som viste at dette ikke var påfunn fra min eller de intervjuede kvinnenes side.Norsk kvinnelig teologforening engasjerte seg blant annet, og det kom bekreftende og overbevisende brev til biskoper. Kanskje det var derfor det ikke ble så mye diskusjon. Det var i alle fall ingen som startet en debatt lik den som har vært her nå. Det var en pressekonferanse, så ble boka anmeldt på vanlig måte og omtalt. Det mest negative tror jeg var en bokanmeldelse av Finn Skårderud.
– Kom boka bare ut i Norge, ikke i Sverige?
– Ja, bare i Norge. Men det var jo meningen den skulle kommet ut i Sverige også. Når vi valgte å ikke gjøre det, hadde det med situasjonen i Sverige å gjøre. Der hadde man, på begynnelsen av 1990-tallet, en ganske livlig debatt om satanisme. Utgangspunktet var forekomster av gravskjending og en del lignende ting. Dette ble omtalt og tatt seriøst. Men så gradvis begynte blant annet Jan Guillou å latterliggjøre det hele med snakk om totalt skrudde folk, om overtro og magi, og at dette bare var tull og tøys. Da forandret klima seg. Så vi fant ut at tiden ikke var moden for boka i Sverige.
Hvordan forstå?
– Beretningene som fortelles i boka er ganske utrolige
– Ja, noen av dem.
– Jeg tenker på de som handler om barn som blir lært opp til å drepe andre barn.
– Ja, men poenget i boka er å ha med alt fra det som kan kalles «vanlige» seksuelle overgrep til overgrep i rituell sammenheng, der noen av de rituelle tingene overgår det meste.
– Men dere må ha diskutert om dere skulle bruke de verste fortellingene, om de skulle offentliggjøres. Hva gjorde at dere valgte å ta dem med i boka?
– Vi hadde mange diskusjoner om vi skulle ha dem med, og i forskergruppen hadde vi også litt ulike tolkninger av beretningene. Når vi valgte å ta dem med, var det for å prøve ut tanken om hva som foregår når noe skjer rituelt. Om det rituelle er en tolkningsnøkkel som er viktig for å forstå hvorfor folk kan forandre seg raskt, fundamentalt og begå overgrep som overgår fantasien. Det var dette jeg som religionsviter var mest opptatt av. Jeg har lest boka på nytt nå, og er egentlig ganske fornøyd med det jeg klarte å tenke den gangen i 1994. I boka er vi veldig tydelige på hvor vanskelig det er å få et barn til å fortelle, hvor vanskelig det er å forstå, hvordan det skal forstås, om det skal forstås bokstavelig eller hva som tilsier at man ikke skal forstå det bokstavelig, og hvorfor man kanskje likevel bør ta dette alvorlig. Vi gjør alle de nyanseringene. Derfor blir jeg ganske trøtt av å lese at Lundgren påstår at det finnes et stort antall satanistiske pedofile nettverk i Sverige, at hundrevis av fostre er dradd ut av kvinners underliv, menn pleier å trekke ut og partere fostre…Dette har blitt klassiske setninger her i Sverige når jeg skal svertes. Men dette har jeg aldri sagt.
Gjøre det igjen
– Noen i forskergruppen har kanskje tenkt at dette er så belastende at de aldri vil ta i det igjen, sier Lundgren.
– Og jeg har innimellom tenkt slik selv, men nå har jeg begynt å fundere på det rakt motsatte. Om jeg skal undersøke mulighetene for å jobbe med noe av dette igjen.
– Om du skulle skrevet boka i dag, hva ville du gjort annerledes?
– Jeg vet ikke konkret hva jeg ville gjort annerledes. Men når noe skrives gjøres det jo alltid i en tidskontekst og i en atmosfære, som forandrer seg. Kanskje ville jeg, når det gjelder den siste historien med «Mathilda», som vi lenge diskuterte om vi skulle ha med, gått lenger inn i dommene og forundersøkelsen til hennes sak, nettopp for å vise at politiet ikke mente dette var ei løgnaktig jente. Hun ble tatt kjempeseriøst, og politiet har gjort en del funn som styrker hennes fortelling, men som ikke holdt som bevis i en rettssak.
– Om man tror det de forteller har hendt eller ei er en ting, men når man gjør intervjuer med barn som forteller om overgrep, finnes det noen alternativer til å ta det de sier alvorlig?
– Jeg synes ikke det. Basisen for den kvalitative forskningen er folks beretninger, det å få folk til å fortelle, så godt som det er mulig. Noe annet er om ting faktisk har hendt bokstavlig talt slik folk forteller, vi tolker jo alle når vi beretter en fortelling. Det ligger et langt arbeid i å få en fortrolighet som gjør at et menneske våger å fortelle. Det sier seg selv at om jeg satt der som en mistenksomhetens representant med alle mulige dokumenter ved siden av meg, og sa at det kan ikke være sant og ikke det, ja, det er jo abc for hva man ikke kan gjøre, avslutter Eva Lundgren.