Noen sa at Moshi i Nord-Tanzania var en fin by, så vi dro dit og fant oss et lite hus vi fikk leie.
Her, noen timer sør for grensa til Kenya og ved foten av Kilimanjaro, skal vi lære afrikansk feminisme å kjenne. Jeg skal dessuten skrive ferdig en bok, mens min kvinnelige samboer har noen mønstre som skal tegnes og noen nye tekstilprosjekter som skal planlegges.
Vi har reist hit med bildene av norske misjonærer og bistandsarbeidere i bakhodet, Tomm Kristiansens fortellinger om Mama Afrika, Sverre M. Fjelstads fortellinger om løvefamilien, Dagsrevyens nyhetssaker om sult og tørke, Nelson Mandela, Wangari Maathai, Angelique Kidjo, men framfor alt boka Tommy Boys, Lesbian Men and Ancestral Wives. Female Same-Sex Practices in Africa, redigert av de sørafrikanske forskerne Ruth Morgan og Saskia Wieringa.
Vi er to queerfeminister som prøver å starte med blanke ark og åpent sinn, selv om det selvfølgelig ikke er mulig. Allerede første uka i Moshi begynte vi å telle hvor mange damer vi så i løpet av en dag iført bukser. Vi så sjelden flere enn tre. Men da vi to uker senere dro en tur over grensa, til Nairobi, begynte vi å telle hvor mange damer vi så i løpet av en dag iført skreddersydde, velsittende kjoler i all verdens østafrikanske mønstre, slik de går kledd i Moshi. Og vi merket av vi savnet dem. I Nairobi gikk nemlig alle damer like ensformig, kjedelig og ukledelig kledd som oss selv, og hva er egentlig sjarmen ved det?
Vi sitter med laptop og dårlig samvittighet over vår prangende rikdom på byens folkebibliotek. Her koster det 500 tanzanianske shilling (3 norske kroner) pr.dag å få adgang, en formue for flertallet av Moshis innbyggere. Boksamlingen er preget av en større britisk donasjon fra 70-tallet, der Alice Walker, Toni Morrison, Yvonne Vera, Arundhati Roy og Glydah Namukasa - 24-åringen som nettopp vant Macmillan Writers Prize for Africa, med en ungdomsroman om arrangerte ekteskap - glimrer med sitt fravær. Bortsett fra oss er det nesten bare skoleelever i slutten av tenårene her, de heldige, de som har foreldre med råd til å betale videregående skole og adgang til biblioteket for dem. De skriver med den nydeligste skjønnskriften på svette ark, der bokstavene står tett, tett, tett, så det blir plass til mest mulig før arket må snus.
Vi strever med swahilien og må enn så lenge nøye oss med ukesavisa The EastAfrican, i påvente av å kunne lese de lokale avisene. I The EastAfrican skriver L.Muthoni Wanyeki, som er administrerende direktør i African Women's Development and Communication Network (FEMNET) hver uke. Sist handlet det om gapet mellom inntekter og utgifter enhver forsørgende kvinne (og hvem er ikke det i Afrika) må streve med, et regnestykke som er umulig å få gå opp, særlig så lenge den omfattende korrupsjonen rammer de som er aller nederst: de aleneforsørgende kvinnene uten utdannelse. I magasindelen av avisa, i en anmeldelse av boka Broken Bodies, Broken Dreams; Violence Against Women Exposed, der Jan Egeland har skrevet forordet, spør journalist Dagi Kimani hvorfor bildene av en 12-årig Samburu-jente som omskjæres ikke er sladdet, når bildene av britiske mindreårige prostituerte er det.
Og vi leser månedsmagasinet True Love, Øst-Afrikas svar på Kvinner & Klær, som kunne vært nettopp Kvinner & Klær, hadde det ikke vært for at så å si alle - redaktør, journalister, intervjuobjekter og fotomodeller - er svarte, sterke, uavhengige kvinner. En artikkel handler om maratonløperen Susan Chepkemei, en annen om klesdesigneren Florence Bwibo, en tredje om Grace Ongile, den nye lederen for den kenyanske avdelingen av Nepad (New Partnership for Africa's Development), en fjerde om Asunta Wagura, lederen av Kenya Network Of Women Living With Aids (Kenwa). En sak er et intervju med tre kvinner som har kommet seg opp og fram fra henholdsvis Nairobis slum, Sudans flyktningeleire og et forkrøplende liv etter å ha blitt feilbehandlet for malaria som liten. Alt glimrende journalistikk på glanset papir. Og vi spør oss: Hvorfor møter vi aldri noen av disse kvinnene i norske medier? Vi som selv lever i et samfunn der "vinnerkultur" er et hedersord, hvorfor skal vi alltid få afrikanske kvinner presentert som tapere?
Men kanskje har vi helt andre spørsmål og svar om noen måneder. Ennå er vi bare to marsboere som har kræsjlandet i Moshi. Vi tyvlytter til samtalene rundt oss, observerer, tolker og misforstår. Vi prøver å glemme hvor hvite og rike vi er, og blir glade hver gang en Moshi-boer sier "hello, sisters" til oss.
Det skjer faktisk ofte.
Siri Lindstad er frilansjournalist, blant annet for KILDEN.