Frem fra glemselen

Kvinnforsk, Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Tromsø, feiret nylig 10-årsjubileum. Som ledd i feiringen ble det avholdt Boktorg, der nye bøker ble lansert og gamle relansert. Blant de relanserte var Kvinnfolk på tvers (1992), som ble presentert av redaktøren for boka, Elin Svenneby. Hun er i dag førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Svenneby fortalte at boka ble til gjennom et tverrfaglig samarbeid mellom det som den gang var en gruppe kvinnelige stipendiater i Tromsø.

– Høsten 1987 startet vi «Forum Femininum» ved det tverrfaglige Institutt for samfunnsvitenskap, sa Svenneby.

I Forumet møttes de til diskusjoner og tekstframlegg om sine individuelle prosjekter, noe det etter hvert ble bok av. En bok som var viktig for stipendiatene underveis, fikk litt oppmerksomhet da den kom ut, men som så ble mer eller mindre glemt. Svenneby er opptatt av hvordan eldre bøker fra kvinne- og kjønnsforskningsfeltet fortsatt kan ha aktualitet, enten i kraft av seg selv, eller som et apropos til forskning som gjøres i dag.

– Derfor er det en god ide å relansere bøker når det har gått noen år, understreker hun.

Kvinnelig «fangstmann»

Relanseringen ga innblikk i hva Kvinnfolk på tvers handler om. Fellesnevneren er kvinnfolk, men det er svært forskjellige kvinnfolk, forsket på og presentert av stipendiater fra ulike fagfelt.

Marit Hauan, som i 1992 var universitetsstipendiat med prosjektet "Nordatlantisk fiske og fangst", skrev om Wanny Wolstad. I 1932 kjørte Wolstad taxi i Tromsø. Hun var første kvinnelige drosjesjåfør i byen og aleinemor med to gutter i 15-16 års-alderen. Om sommeren skysset hun ofte overvintrede fangstmenn som fortalte henne om Svalbard, om fangstlivet, mørketida, solas tilbakekomst og annet fra "arktiken". Hun ble fascinert, skriver Hauan. Og hun fikk tilbud om å bli med som aktivt medlem av en fangsekspedisjon. Om dette skriver Wanny Wolstad i sin egen biografi: "I løpet av to-tre dager blei jeg forvandlet fra drosjesjåfør i Tromsø til «kvinnelig fangstmann» på vei til Svalbard." Wanny Wolstad overvintret i fem år i samme fangstterreng på Svalbard, sammen med fangskameraten Anders Sæterdal. Og noen vintre sammen med hans eller hennes barn.

Det finnes dagboknotater og en biografi etter Wanny Wolstad. Og i en analyse av fangstmannsberetninger fra 80-tallet inngikk Wolstads historier sammen med fem menns. Den mannlige studenten bak analysen konkluderer med at "bøkene kan (derfor) leses som en oppskrift på hvordan menn skal være." Om Wolstads beretninger skrev han: "Hun skriver om det samme, foretar de samme fortielsene og er bærer av de samme idealene som de fem mennene er".

Marit Hauan setter store spørsmålstegn ved denne konklusjonen. Hun blir irritert over at Wolstad utsettes for et ideologisk "kjønnsskifte", avseksualiseres og plasseres befridd for kvinnelighet i en mannsverden. Hauan mener nemlig Wolstads beretninger skiller seg fra mennenes. For vel befinner den kvinnelige 'fangstmannen' seg blant isbjørn i et svært ugjestmildt klima. Men fra start til slutt i beretningene får vi informasjon om at Wanny utfører typiske kvinnearbeidsoppgaver. Hun pakker proviant, står for matlaging: bjørnebiff, kjøttkaker av bjørnekjøtt, rypesuppe etc. En vinter baker hun 770 brød. Hun baker fattigmann og formkake, syr skjorte til Anders av en portiere hun har tatt med til Svalbard, forteller om konserveringsmetode for egg og hvordan tilberede hvitfisk. I dagbøkene skriver hun "jeg", og hun forteller om de andres gjøremål først, deretter sine egne.

– Hva er kvinnelighet? spør Hauan, og viser til oppfatninger i kystkulturen av begrepene kvinnelig og mannlig.

– Wanny må sees i en samfunnsmessig sammenheng. Vi må se bredden og mangfoldet i kvinnerollen hun er oppdradd i og lever ut, den kvinnerollen som hun presenterer i boka si. Ellers kan det hende at vi gjør henne til: «bærer av de samme idealene som mennene», skriver Hauan.

– Sjøl om Wannys beretning støtter opp om det mandighetsidealet som overvintringslivet gjerne vil presentere, bør man ikke gå så nidkjært til verks at man mister følelsen for Wanny.

Jenter som klarer seg

Toril Jenssen var stipendiat med prosjektet "Visuell kommunikasjon som metode i studiet av kultur", og hadde tatt kamera med til en ungdomsskole. Nærmere bestemt til "Miniprosjektet", opprettet i siste skoleår (høsten 1987) for fem jenter som skulket og risikerte å miste avgangsvitnemålet. Prosjektet viste seg svært vellykket. Alle jentene fikk sitt vitnemål, og ville fortsette på videreutdannelse.

Med videokamera utforsker Jenssen hva som gjorde prosjektet vellykket. Hun intervjuer jentene, og hun filmer dem og de to kvinnelige lærerne i ulike situasjoner; når elevene undertegner kontrakten som forplikter dem til Miniprosjektet, når de sniker seg til en røyk, i teoretiske timer, når lærer Arnesen gir sømundervisning, og på avslutningen der vitnemål overleveres og to av jentene holder en liten tale.

– Hva elevene opplever i skolen virker inn på deres utvikling av identitet og selvbilde, og også på deres grunnleggende opplevelse av seg selv, fastslår Jenssen. Hun vektlegger at jentene hadde valgt Miniprosjektet selv. Derfor godtok de møteplikt. De var mer like i denne gruppa. De var færre. De kjente hverandre, og hadde mulighet til å gi hverandre tilbakemeldinger. Og de fikk to lærere de var fortrolige med.

– Kvalitetene fortrolighet, selvutfoldelse og frihet, ble utgangspunkt for videofortellingen, skriver Jenssen.

Jenssen understreker særlig den ene lærerens rolle i prosjektet.

– Det er tydelig at jentene har respekt for henne og setter pris på hennes væremåte. Hun "samler" gruppa straks hun er i rommet, skriver forskeren. At jentene setter pris på henne betyr ikke at de får gjøre som de selv vil. Men de blir hørt, og de får de være urolige og vimsete innenfor visse grenser. Overskrides disse grensene "blir lærer Arnesen meget bestemt". Fagundervisningen er konsentrert rundt emner og ferdigheter som jentene allerede var interessert i. I naturfag har de blant annet om samliv, pubertet, svangerskap og fødsel.

– Miniprosjektet ble vellykket fordi det brakte jentene i en usedvanlig læreprosess, hvor den livsrelevante læringen i hovedsak dreide seg om å fungere individuelt i gruppe med andre. De lærte noe om å «være seg selv», skriver Jenssen.

– Ved å være bare jenter i et år, og gjennom opplegg fritatt fra depersonalisering, abstrakthet og guttedominans i klassesammenheng, fikk de styrket sin evne til å lære og til "å oppfinne et liv som er deres eget". Dette åpnet for selv-oppvurderende opplevelser, konkluderer hun.

«Anne-dukken» - ressurs og søppel

Dagrunn Grønbech var stipendiat ved Universitetet i Tromsø med prosjektet: "Kriterier for karrierevalg blant ungdom i fiskeridistrikt". Gjennom historien om en dukke i en søppelsekk forteller hun om tre generasjoner kvinner i et kystsamfunn, deres liv og virkelighetsoppfatning. De tre er Hanna (født i 1920), svigerdatteren Beate (født 1945) og datter/barnebarn Eirin som er 10 år.

Mens Hannas livsløp er knyttet til gårdsbruk, fiskeri og ressursknapphet, er svigerdatter Beates knyttet til utdanning, arbeid, familie og materiell velstand/overflod. Hanna er dagmamma for barnebarnet Eirin, mens Beate passer jobben som styrer på aldershjemmet. En dag oppdager Hanna en søppelsekk med mye som er blitt kassert etter at Beate har hatt storopprydding. Deriblant Eirins "Anne-dukke", en koffert med glansbilder og en genser Hanna har strikket til Eirin da hun var mindre. Hanna lurer seg til å ta vare på alt sammen, og allierer seg med Eirin. De kasserte tingene blir noe barnebarnet kan leike med når hun er hos bestemor.

– I utgangspunktet er det den samme "Anne-dukken", det dreier seg om, skriver Grønbech.

– Men blikket den ses gjennom har forskjellig referanse når det vendes bakover i tid. Den betraktes ut fra ulike referanser i livsrom. En og samme dukke tillegges forskjellig mening. Det som for den eldre kvinnen ses som bevaringsverdig (ressurs), anses av den unge som kassabelt (søppel). Vi øyner grunnlaget for konflikt. Uten å være klar over det kommer også kvinnene i et konkurranseforhold om hvilket perspektiv og verdigrunnlag Eirin skal få.

Om bestemors underslag av ressurs/søppel oppdages av svigerdatter, sier Grønbechs historie ingenting om. Det avhenger av hva Eirin forteller mamma.

– Eirin blir tungen på vektskålen når det skal avgjøres om Hanna går tapende eller vinnende ut av episoden, fastslår Dagrun Grønbech.

– Hanna kjemper for å legitimere sine valg og disposisjoner gjennom et langt liv. Hun slåss for å bevare sin verdighet som knytter seg til nøkternhet og gjenbruk.

Verdt å hente fram?

Dagsaktuelle spørsmål som reises i disse tre artiklene er: hvordan omtales og forstås kvinner på mannsdominerte felt? Hva har Miniprosjektet å tilføre studier av undervisning og klasseromssituasjoner? Og dukkehistorien inviterer både til å diskutere generasjoner og virkelighetsoppfatninger i endring, og til utforskning av historier brukt i forskningsøyemed.

Elin Svenneby, redaktøren av Kvinnfolk på tvers, er på sin side opptatt av at ikke bare denne boka fortjener å bli tatt ned fra bokhylla på nytt. Kvinne- og kjønnsforskningen i Norge har eksistert siden 1960- og 70-tallet. Bokhyllene er rikholdige. Her er mye å ta av.