Forskning, aktivisme - og queer

I Sverige er hun for mange synonymt med Ms Queer. I Norge er hun godt kjent kun i noen forsknings- og aktivistmiljøer. KILDEN presenterer her et intervju med Tiina Rosenberg fra 2003. Det er gjort før hun var med på å starte Feministisk initiativ, men etter at hun var solid etablert som queerteoretiker.

Gammel revolusjonær

Jeg er en velutdannet akademiker som kan være svært elskverdig. Men jeg er også en gammel revolusjonær med røtter i Kommunistisk ungdom, i finsk arbeiderklasse og en betongforstad - og er ikke fremmed for å lage bråk, forteller hun. For meg er forskning og undervisning en fortsettelse på ungdommens aktivisme, der det å sette spørsmålstegn ved det normale og rådende går igjen. Teaterinteressen startet også i barndommen, min farmor og jeg sang finske slagere og lekte ofte teater. Senere var jeg med i politisk amatørteater i forstadsteateret i Gårdsbacka utenfor Helsingfors.

- Jeg identifiserer meg som finsk, pappa var finsk og mamma var finlandssvensk. Og jeg identifiserer meg med forstadslivet.

På sett og vis kan dette snakket om identiteter virke motsetningsfylt i munnen på en queerteoretiker, for slike tror jo ikke på faste identiteter eller hva?

- Det der er en vanlig måte å ødelegge eller forflate queer, å framstille det som et «identitetsmarked» der alle kan bytte roller og identiteter hver dag. Som queerteoretiker tror jeg ikke at kjønn og seksualiteter er stabile identiteter, men formet av diskriminerende maktstrukturer som stadig reproduseres. For meg er heteronormativiteten den maktstrukturen som styrer hva som sees på som normalt, naturlig, sunt og riktig i samfunnet. Jeg mener at den heteroseksuelle matrisen produserer kjønn, snarere enn tvertimot.

- Med utgangspunkt i denne virkeligheten av undertrykkelse, marginalisering og diskriminering er jeg et politisk vesen som handler utifra et her og nå-perspektiv. Da blir identiteten utgangspunkt for politisk kamp, å kreve rettigheter, for å synliggjøre undertrykkelse og den kultur som er skapt av mange mennesker som har levt som ’avvikere’ i den dominerende kulturen.

Queer og marxismen

Tiina Rosenberg har sine røtter i den sosialistiske feminismen. Jeg kunne vært Clara Zetkins kompis, jeg liker å agitere. Queer og marxisme gjør felles sak når det gjelder synet på det sosiale som konstruert, mener hun. Det var i DDR - daværende Øst-Tyskland - hun holdt sitt første feministiske foredrag. Feminismen har vært og er en rød klut i de tidligere østblokklandene. Med egalitære sovjetkommunistiske øyne så den ut som et borgerlig, vestlig påfunn. Og nå i det postsovjetiske Øst-Europa ses den som en avlegger av kommunismen - en likhetsideologi.

- Jeg søkte til Øst-Tyskland av politiske årsaker og bodde der i to og et halvt år. Jeg studerte germanske språk på Karl Marx-universitetet i Leipzig. Egentlig skulle jeg ha vært der i fem år, men jeg ble så forbannet over at det var et diktatur, og ikke overhodet den sosialismen jeg jobbet for. Lenge ville jeg ikke snakke om det, det var nærmest traumatisk. Men jeg tror fremdeles på sosialismen og foreleser ofte i marxistisk teori på grasrotsnivå.

- Vel hjemme igjen begynte jeg å studere teaterhistorie, film og litteratur. Det ble Stockholm av studiepraktiske årsker, og siden har jeg blitt. Tok min grunnutdanning og jobbet deretter på Drottningsholms teatermuseum i fire år. Avhandlingen min handlet om teater og regihistorie på 1800-tallet.

Feminismens tredje bølge

- Men så begynte det å rykke i min politiske åre igjen. I noen år hadde jeg levd ganske rolig når det gjaldt aktivisme. Jeg kjente meg ikke hjemme i den feminismen og kvinnebevegelsen som fantes i Sverige på åttitallet, jeg synes den var innadvendt. På begynnelsen av nittitallet begynte det å skje ting. Tidsskriftet Bang kom til verden. Queerbegrepet åpnet for nye tanker rundt kjønn og seksualitet - ennå ikke i Sverige - men Judith Butler hadde skrevet den banebrytende Gender Trouble i 1990.

På begynnelsen av nittitallet kom den såkalte tredje bølgen av feminisme til Sverige med bøker som Backlash av Susan Faludi og Skjønnhetsmyten av Naomi Wolf. Åsa Crona skrev Bakom spegeln og Kopiornas uppror. Noe senere kom Under det rosa teppet av Nina Björk. Alle var reaksjoner på den kommersielt utnyttede særpregstanken. Til og med en ikke-akademisk allmennhet fikk verktøy til å sette spørsmålstegn ved konstruert feminitet.

En queerteoretiker betoner den såkalte sosialkonstruktivismen. Forenklet sett innebærer den at vi som kjønnsindivider skaper oss selv gjennom våre handlinger. Dette synet skiller seg fra essensialismen som går ut fra at hvert individ har et grunnleggende indre «vesen», et selv, et jeg, en egen identitet.

Røtter i homoforskning

- For meg har kjønn alltid vært en helt gjennom ideologisk konstruksjon. Både radikalfeminismen og essensfeminismen kjennes helt fremmed. De fleste feminismer har som utgangspunkt menn og kvinner som motsatte kategorier. Queer ga andre synsvinkler som tiltalte meg. Vi interesserer oss for variasjoner i alle grupper i stedet for å konsentrere oss om hvordan menn og kvinner forholder seg til hverandre.
- Men queer svever ikke i ensom majestet. Der har jeg endret syn. Tidligere så jeg queer som mer frittstående, men nå betoner jeg røttene i homoseksualitetsforskningen. Ellers kan det bli som med kjønn - en tendens til å se bort fra feministenes rolle i kjønnsforskningen. Forskningen om lesbiske, bi- og homoseksuelle får absolutt ikke bli borte. Tvert i mot ser jeg gjerne at det opprettes et professorat i emnet i Sverige. Så lenge emnet ikke får institusjonell status er det avhengig av at enkeltforskere driver utviklingen videre. En annen ide er å skape et nordisk forskningsråd for gay- and lesbian studies.

I sin bok Queerfeministisk agenda beskriver Tiina Rosenberg queer som en videreutvikling og påbygging av feministisk, lesbisk og gayteori og -aktivisme. Queer er et stykke samtids kjønns- og seksualitetshistorie og kjennes befriende for alle som, lik Tiina Rosenberg, ikke kjenner seg hjemme i tradisjonell feminisme.

- Den svenske sosialdemokratiske feminismen handler framfor alt om å skape bedre vilkår for den arbeidende moren, ikke om frigjøring i videre forstand. Queer-feminismen tilbyr frigjøring også fra normen om en kjønnskontrakt mellom kvinner og menn.

Butler queerteoretisk favoritt

Om man spør Tiina Rosenberg om hvem som er hennes queerteoretiske favoritt, er svaret: Butler. Spør man om hvilken feminist hun foretrekker, svarer hun: Butler. Spør man om hvem hun liker best blant seksualitetsteoretikerne, blir svaret igjen: Butler.

- Butler er toppstjerne - et slags nav når det gjelder kjønns- og seksualitetsteori. En aha-opplevelse for meg var også Wayne Koestenbaums The Queen´s Throat; Opera, Homosexuality and the Mystery of Desire som kom i 1993. Han skriver om Maria Callas og divakulturen fra et queerperspektiv.

Divakulturen dyrkes særlig i homsekulturen og ved første øyekast kan den virke som et tegn på overfladiskhet og jåleri. Men Koestenbaum ser divakulturen som en måte å forholde seg til verden på for homoseksuelle «queens» - ukronede dronninger som kroner seg selv - en motstandsstrategi i luksusinnpakning. Divaen er den komplette konstruksjonen som kan revne når som helst, bryte sammen, overdrives i teatrale uttrykk, men som også kan prestere formidabelt.

På midten av nittitallet dukket queerbegrepet opp i svenske medier. Don Kulick, professor i sosialantroplogi, brukte begrepet i 1995 i et intervju i Kom ut, RFSLs tidsskrift, Riksförbundet för sexuellt likaberättigade. I Gøteborg ble den første store konferansen om homoseksualitetsforskning arrangert i 1995. Den ble en bekreftelse på at noe var på gang - og en inspirasjon. Et hundretalls forskere kom, mange fler enn forventet. Året etterpå var Tiina Rosenberg med på å starte Queerseminariet i Stockholm, som fortsatt holder på. I 1996 hadde også Lambda Nordica, tidskrift for homoseksualitetsforskning, et spesialnummer om queerteori. Der skrev Tiina Rosenberg blant annet om queer-øyeblikk i teater og opera. Siden har hun skrevet en mengde artikler på svensk, finsk og tysk. I 2000 kom boken Byxbegär der hun fortsetter å undersøke queer i teater og opera, med vekt på kvinner i bukseroller. Er queer nærliggende for en teaterviter - når man tenker på at teater handler om å skape roller?

- Legg merke til at jeg ikke prater om roller når det gjelder queer, men derimot sosiale posisjoner. Men klart at det er lett å forstå prosessen med å skape og gi form til rollefigurene. «Performance» er jo et teateruttrykk som ligger nær begrepet performativitet som sosialkonstruktivismen bruker for å beskrive hvordan vi «gjør» kjønn.

Queer-eufori, men også taushet

Etterhvert ble Sverige euforiske rundt queer. I blader der feminisme, lesbiskhet og homoseksualitet hadde vært svarte flekker på kartet, ble det nå publisert lange reportasjer om queer og transspørsmål. Fortsatt fantes avviker-perspektivet, men nå framsto queer-folket mer som showartister enn som perverterte personer.

- En forklaring på at mediene ble så glad i begrepet, kan være at det føles lettere å si queer enn å snakke om den selvsagte heteroseksualiteten som et problem, som en maktfaktor. Dessverre har eksponeringen ført med seg at queer har blitt utvannet og oppfattes som en form for underholdning heller enn et maktanalytisk verktøy og en politisk kraft. Queer har blitt symbol for alt mulig, en gimmick.

- Inntoget av queer falt sammen i tid med den svenske nasjonale «komme-ut-prosessen» på slutten av nittitallet. Elisabeh Ohlsons bildeserie Ecce Homo vakte sterke følelser og tvang fram stillingstagen. Europride i Stockholm trakk flere mennesker enn noensinne og viste større mangfold enn tidligere pridefestivaler. Ordet queer ble brukt som beskrivelse på det mangfoldet av mennesker som ikke er heteroseksuelle.

Første gang jeg stiftet bekjentskap med Tiina Rosenberg som foreleser var på Valands kunsthøgskole i Gøteborg våren 2000. Emnet var mottakelsen av Fucking Åmål, Lukas Moodyssons populære og nyskapende film. Pressen tiet nesten unisont om filmens bærende historie, kjærlighetsforholdet mellom Elin og Agnes.

Hva var årsaken til denne tausheten? Jo, sa Tiina Rosenberg, det å late som vi ikke ser blir ofte sett på som en form for generøsitet, noe storsinnet og tolerant. Men egentlig er tausheten en homofob handling. Den er en bevisst blindhet som kan oppfattes som en makthandling, så lenge homoseksualitet blir sett på som avvikende oppførsel som motsetning til heteroseksualitet som sees på som det ønskverdige og priveligerte.

Hva er provoserende med transpersoner?

Queer er teori, men også praksis. I sin politiske form vokste queer fram på åttitallet i USA, da homoseksuelle fikk skylden for hiv og aids. På Gay Pride-opptoget i 1990 ble Queer Nations Manifest delt ut på gata i New York. Ordet queer ble tatt tilbake fra heterosamfunnet som hadde utpekt «avvikerne» som queer; sprø og rare. På aktivistnivå kom queer til å representere mennesker som overskrider og utfordrer normene for seksualitet og kjønn: biseksuelle, homoseksuelle, lesbiske, transpersoner, transseksuelle, transvestitter, kryssdressere, dragkonger og dronninger, butch/femme og flere. I USA har det vært konflikt mellom transkvinner og feminister - en konflikt som også finnes her hjemme. Radikale femnister blir provosert av feminiteten hos enkelte transpersoner; en konservativ, utseendefiksert kvinnelighet som iblant står i motsetning til feminismens kamp for å slippe fri fra skjønnhetsnormene. Dessuten mener flere at bare den som er født biologisk kvinne kan forstå kvinners posisjon i kjønnsmaktsystemet og at den politiske kampen skal føres kjønnsseparatistisk.

- Jeg forstår ikke hva som er så provoserende med transpersoner, sier Tiina Rosenberg. Det finnes både en feministmoralisme og en feministfundamentalisme som handler om den hellige kvinne. Den er uutholdelig. Sosialkonstruktivismen har i praksis hatt liten betydning for feminismen, til tross for at den dominerer teoretisk sett.
- I visse situasjoner er separatisme nødvendig som metode, men ikke som mål.

Mandige kvinner og fjollete skruller

Tiina Rosenberg kommer gjerne tilbake til paret butch/femme. Butch er den lesbiske kvinnen i mannsklær og femme er den lesbiske kvinnen i kvinneklær. Når er en handling queer og når er den kjønnsstereotyp?

- Stereotyp? I hvem sine øyne? Jeg interesserer meg for synlige queer-, lesbiske-, homse- og transidentiteter. Mine favoritter er mandige kvinner og fjollete skruller. Jeg kan ikke tenke meg noe mer forførisk, og jeg tenner ikke på kvinner sånn i alminnelighet. For meg er dykes de mest attråverdige kvinner som finnes. Så dette er et spørsmål om hva man begjærer, helt klart. For øvrig dyrker jeg fjollethet hos menn og er gammel homseelsker.

- Utdyper eller tilfører queer noe rundt kvinners begjær?
- Begjær, erotisk energi, er et sentralt spørsmål for queer, som helt klart utdyper spørsmål rundt begjær og seksualiteter. Queer-ideene fjerne seg fra tenkemåter om kvinnelig/mannlig som så sterkt preger den feministiske tankegangen.

- Hva er svakhetene med queer?
- En tendens til å overbetone individet som sammenfaller med det markedsliberale prosjektets ideer. I åpenheten for det ikke-normative og for posisjonsbytter finnes også en viss uansvarlighet, en risiko for at maktperspektivet nedtones, at man overser krenkelser, overgrep og undertrykkelse.