Transkjønn og andre kjønn

– Jeg hadde lenge visst at jeg skulle skrive om kjønn i masteroppgaven min, og innså etter hvert at transkjønn var en god inngangsport til dette, forteller Marit Rasmussen. Et velkjent grep antropologer bruker er å la det vanlige komme til syne gjennom å se på det uvanlige. Gjennom å snakke med mennesker med et «uvanlig» forhold til sitt eget kjønn, viser Rasmussen hvordan kjønn gis mening i dagens samfunn. Hun har reist rundt i Norge og gjort intervjuer med personer som på ulike måter bryter med den tradisjonelle oppfatningen av kjønn.

Ord og handlinger

Rasmussen er opptatt av hvordan kjønn kommuniseres.

– Kjønn er noe mer enn ord, det er også handling. Og ikke bare handling i konkret forstand, men hvilke valg man gjør i henhold til klær og kropp og andre ting som kommuniserer mening, understreker Rasmussen. Hun viser til at slike meningsbærende uttrykk er viktige for mennesker for å kommunisere hvilket kjønn man føler at man er – og det er viktig å få tilbakemeldinger på dette.

– Dette kan skape konfrontasjoner dersom man ikke får gjennomslag eller aksept for det man vil kommunisere, sier antropologen, og fortsetter:

– I vår kultur er det å kunne plassere hverandre som kjønn svært viktig, og de som ikke kan kategoriseres oppfattes ofte som en provokasjon.

Rasmussens informanter er ingen ensartet gruppe. Hun har intervjuet mann-til-kvinne og kvinne-til-mann transseksuelle, og personer som bevisst går inn for å skape et tvetydig kjønnsuttrykk. Men antropologen vil ikke differensiere for mye mellom disse.

– Jeg vil ikke bruke begreper som å «bytte» eller «bekrefte» kjønn. Jeg sier heller at disse har endret på kroppen sin, understreker hun. Men det er allikevel en forskjell på holdninger hos disse ulike personene:

– For dem som endrer på kroppen for å se ut som det kjønn man føler seg som, er det veldig problematisk å bli oppfattet som en mellomkategori. Men for andre kan mellomposisjonen være poenget – de gir tilsiktet tvetydige signaler.

Forvirret på riktig måte

Rasmussen forteller at i Norge er det å være transseksuell en medisinsk diagnose – og en verdifull sådan.

– Det dreier seg om dyre operasjoner, og det er derfor viktig å få aksept for at man har et medisinsk problem. Her til lands er det staten som både kontrollerer tilgangen til og som finansierer operasjon, forteller antropologen. I land som USA er det bare de rike som har råd til helseforsikringer som dekker slike operasjoner – og mange prostituerer seg for å betale operasjonene.

Men for å oppnå operasjon på den norske statens regning må man passe inn i kategoriene.

– Dette kan føre til en ensretting i beskrivelsen av symptomer. Det finnes etter hvert mye litteratur om temaet, og det er lett å lure systemet, mener Rasmussen, som møtte informanter som hadde fått innvilget behandling for fullt kjønnsskifte, mens det de egentlig ønsket var å få en kropp med tvetydig kjønnsuttrykk.

– Det er åpnet litt opp for ulike former for endringer på kroppen, men dette dreier seg også om ressurstilgang. For bare få år siden holdt hele behandlingsapparatet på å forsvinne, og Gender Identity Disorder-klinikken (hvor norske transkjønnete behandles) har begrensede ressurser, og må rasjonere til dem klinikken mener trenger det mest, forteller hun.

Finnes kvinnelige transvestitter?

Men hvem er det som i Norge får godkjenning om operasjon? Rasmussen har ikke klare tall på dette, men forteller at i Sverige (hvor behandling av transskjønnete er lovfestet, noe det ikke er i Norge) får nær sagt alle som søker en kvinne-til-mann operasjon dette godkjent, mens omtrent halvparten av dem som søker mann-til-kvinne operasjon blir avvist. Rasmussen mener at dette kan skyldes at det mangler en kategori for kvinner som finnes for menn: nemlig det å være transvestitt. Personer som henvender seg til legevitenskapen fordi de ikke føler seg hjemme i en den kategorien de er plassert i i vårt tokjønnete system, har ikke nødvendigvis en klar idé om hvor de egentlig hører hjemme.

– Derfor kan menn bli fortalt at «du er egentlig kvinne», eller «du er transvestitt», mens kvinner aldri blir definert som transvestitt, forteller antropologen.

Betyr dette at det ikke finnes kvinnelige transvestitter – at de kanskje ikke trenger en slik rolle, fordi kvinner har større frihet til kle seg i bukser og tre inn på mannsarenaen? Nei, mener Marit Rasmussen.

– Det er forskjell på å være ei jente i bukse og det å overskride kjønnskategoriene gjennom klesdrakt og andre handlinger – det er både mine informanter og menneskene rundt dem enige om, sier hun.

Å rydde opp i kategoriene

Informanter med kvinnekropp som opplever at andre ikke gjenkjenner dem som kvinner mener ikke at de andre misforstår. Problemet er at de andre ikke aksepterer det de ser.

– Mine informanter uttrykte at det viktige ved å gjennomgå en operasjon var å uttrykke noe for andre, men gjennom dette uttrykker de jo også noe for seg selv, påpeker Rasmussen, og fortsetter: – Kjemien og kniven blir en måte å kommunisere til andre hvem jeg er, hva jeg vil si til andre.

Marit Rasmussen stiller seg kritisk til holdningen om at en person er det kjønn som kroppen er, og at man følgelig bør innfinne seg med den kroppen man er født med. Men hun ser heller ikke på det å endre på kroppen som uproblematisk. Litteraturen framstiller det ofte som at den transseksuelle har følt seg fanget i feil kropp hele livet, og når han eller hun fikk muligheten til operasjon var det ingen tvil om at sjansen måtte gripes. – Denne ideén er ikke så tydelig hos alle mine informanter. En del av dem uttrykker heller at de har vært forvirret, og at dette har blitt ryddet opp i ved hjelp av medisinen, sier antropologen. Hun er ikke så opptatt av om det er riktig eller galt at denne forvirringen løses medisinsk, eller om årsaken er biologisk eller psykologisk.

– Jeg er mer opptatt av hvorfor det blir ramaskrik av at man velger å løse det medisinsk, sier Rasmussen, og forteller at India, som første stat i verden, nylig innførte et system med tre kategorier for kjønn i passet – M, F og E for evnukk. Norge på sin side er et av få land i verden som har et system med kjønna personnummer – det tredje siste tallet er partall for kvinner og oddetall for menn. For å eksistere som juridisk individ må man altså ha enten mannlig eller kvinnelig kjønn – og går man fra mann til kvinne eller kvinne til mann, må man endre personnummer. Da det å endre kroppens kjønnsuttrykk tar tid, kan ubehagelige episoder oppstå dersom passets eller personnummerets kjønnsbetegnelse ikke stemmer overens med kroppens uttrykk. Og for dem som har endret kroppen for å gi et tvetydig kjønnsuttrykk, blir mangelen på en tredje rubrikk – for eksempel U for unifil – åpenbar.

Et spørsmål om menneskerettigheter?

Landsforeningen for transkjønnete (LFTS) fungerer nærmest som en pasientorganisasjon, og deres måte å definere transskjønnethet på ligger tett opp til den offentlige medisinske diagnosen.

– Foreningen må være taktisk i forhold til ressurser, og ellers jobbe for å forsvare rettigheter, blant annet i forhold til oppsigelsesvern, påpeker Rasmussen. Dersom foreningen hadde valgt å argumentere med at det er en menneskerett å selv velge sitt kjønn, kunne resultatet blitt at pasientene måtte betale de dyre operasjonene selv.

Det 3. kjønn

Selv om et juridisk 3. kjønn så langt bare finnes i India, kan antropologien fortelle om samfunn med ulike former for overskridelse av kjønn i andre henseender. Dette er altså ikke noe som har kommet med muligheten for medisinsk forandring av kroppen. I India finner man hijraer: menn som (ideelt sett) har gjennomgått kastrering. De lever som kvinner, men kan være frekkere og mer pågående enn den vanlige kvinnerollen tilsier. I et område av India finner man også muligheten for kvinner til å overskride sitt kjønn: kvinner kan barbere hodet og ta i bruk mannsklær, og med dette signalisere at de tar avstand fra sex og ekteskap. Sadhins, som de kalles, får lov til å utføre både manns- og kvinnearbeid. Også blant Amerikas urinnvånere fantes stammer som gjorde rom for mannlig eller kvinnelig kjønnsoverskridelse, og Rasmussen nevner flere andre eksempler i oppgaven sin.

– Det blir diskutert hvorvidt dette dreier seg om homoseksualitet eller et 3. kjønn, noe som viser hvor vanskelig det er å frigjøre temaet om kjønnsoverskridelse fra seksualiteten, påpeker hun.

Kjønn som kontinuum

Marit Rasmussen mener det kan være nyttig å se kjønn som et kontinuum, heller enn å bruke tokjønns-, eventuelt trekjønnsmodellen. Dette innebærer at man ikke tenker på tvekjønnethet som et tredje kjønn, og heller ikke på kvinner og menn som to atskilte kjønn. Det vil da finnes like mange definisjoner på hva en kvinne er som det finnes personer som definerer seg som kvinner.

– I motsetning til modellen som skiller mellom sosialt og biologisk kjønn, tar denne modell hensyn til at kropp og biologi er viktig, men at det samtidig ikke er lett å avgrense. Det er store fysiske forskjeller innenfor kvinneligheten og mannligheten, forskjellene ligger ikke bare mellom mann/kvinne/tvekjønnethet, påpeker forskeren.

Marit Vaula Rasmussen har så visst ikke tenkt å gi slipp på dette temaet selv om oppgaven nå er levert.

– Statlige regelverk er med på å bygge opp våre idéer om kroppen. Når noe ikke passer inn må kroppene tilpasses, og slik usynliggjøres tvekjønnethet som medisinsk kategori. Dette vil jeg gjerne se nærmere på, og håper på muligheten til å gjøre dette gjennom en doktorgrad, avslutter hun.