Rita Sommerseth har erfaring med å videreutdanne psykiatriske helsearbeidere. Nå forsker hun på hvordan slike helsearbeidere, det være seg sykepleiere, sosialarbeidere eller vernepleiere, oppfatter og utøver omsorg og kjønn. Helsearbeiderne som er intervjuet befinner seg både ved psykiatriske institusjoner og i det psykiske helsevernet i kommunene. Sommerseths studie er enda ikke ferdig, men de aller fleste intervjuene er gjennomført og analysearbeidet er påbegynt.
Kvinnedominas
– Hvordan omsorg forstås og praktiseres har stor betydning for brukere av psykiatrien. Men har kjønn betydning for utøvelsen av omsorg? spør Sommerseth.
Omsorgsyrkene er kvinnedominerte. Slik er det også i psykiatrien, der mindre enn ti prosent av helsearbeiderne er menn.
– I noen studier av omsorgsarbeid kritiseres institusjonene for å være feminisert. Kritikken fremhever en feminin, hjemlig, følelsesbetonet og manipulerende makt, og beskriver denne i motsetning til tradisjonell mannlig formell, autoritær og synlig makt, sier Sommerseth. Spor av slike oppfatninger finnes også i intervjuene hun har gjort.
– Flere er opptatt av kjønnets betydning når det skal utarbeides behandlingsplaner for den enkelte pasient. De påpeker at mannlige pasienters behov ikke møtes i samme grad som kvinnelige pasienters, sier hun.
– De mener at institusjoner tradisjonelt har vært, og fortsatt i stor grad er, preget av det som kan kalles feminin omsorg. Dette kan for eksempel komme til uttrykk i en overvekt av aktivitetstilbud som er rettet mot kvinner, og som menn ikke synes er så interessante. Dessuten er det begrensede muligheter for å ta med pasienter ut av institusjonen til alternative aktiviteter. Ressursene strekker ikke til.
Kjønn har betydning også i andre forhold.
– Ved fysisk nærkontakt spiller kjønn en tydelig rolle, understreker Sommerseth, og viser til at pasienter som har vært utsatt for overgrep er opptatt av hvilket kjønn behandlere har.
Tradisjonelle forventninger til kjønn
I enkelte studier av omsorgsarbeid, snakkes det om kvinnelige versus mannlig omsorgskompetanse. Finnes en slik forskjell og hva går den i så fall ut på? Utøver menn og kvinner selve omsorgsarbeidet forskjellig?
– Noen av mennene jeg har intervjuet snakker om at kvinner er for opptatt av følelser. At de duller for mye og utfordrer pasientene for lite. Når jeg spør kvinnene, er også noen av dem inne på dette. At menn er mer utfordrende og stiller tydeligere krav til pasientene, sier Sommerseth.
Hun er imidlertid usikker på om dette er realiteter, eller om slike oppfatninger først og fremst bygger på myter og tradisjonelle forventninger til kjønnsroller, til hvordan kvinner og menn antas å være.
En observasjon hun har gjort i løpet av intervjuarbeidet, kan tyde på at tradisjonelle forventninger til maskulint versus feminint lever i beste velgående.
– I større institusjoner er det vanlig at en mann i personalet tilkalles hvis det oppstår en urosituasjon på en avdeling, forteller forskeren, og fortsetter:
– Siden andelen menn er liten, handler dette ofte om å tilkalle en ansatt fra en helt annen avdeling. Og mange menn mener det er uheldig å bli utkommandert på denne måten. De havner ofte i vanskelige situasjoner med pasienter de ikke kjenner, og forventes å rydde opp fordi de er menn. Det eksisterer en oppfatning om at menn, i kraft av å sitt kjønn, virker dempende på en urosituasjon. Uavhengig av hva slags kunnskap de for øvrig har om spesifikke pasienter og situasjoner.
Regler mot intime forhold – for kvinnelige ansatte
Noen kjønnede praksiser er imidlertid arkivert for godt. Men glemt er de ikke.
– Enkelte forteller at det tidligere eksisterte retningslinjer for å unngå seksuelle forhold mellom kvinnelig personale og mannlige pasienter. Men at det ikke fantes tilsvarende retningslinjer for å unngå forhold mellom mannlig personale og kvinnelige pasienter, sier forskeren.
Sommerseth har ulike teorier om hvorfor det fantes regler for kvinner, men ikke for menn.
– Kanskje miljøet var så dominert av kvinnelig personale at man ikke tenkte på de få mennene som tross alt jobbet der. Eller kanskje disse mennene kun fantes i høyere stillinger, og at et forhold mellom en mann i en overordnet posisjon og en pasient ble ansett som utenkelig. Mens en tredje mulighet er at man var mest opptatt av å disiplinere kvinnelige ansattes seksualitet.
Karriere er viktig – særlig for menn
I intervjuarbeidet har hun truffet unge menn og mange eldre kvinner.
– Mange kvinnelige ansatte har arbeidet i psykiatrien i 20 år, forteller Sommerseth.
– Ofte ved samme institusjon. Tilsvarende finnes omtrent ikke blant mannlige ansatte. Allikevel er psykiatrien regnet som ett av tre fagfelt innen helsevesenet hvor menn gjerne blir værende. De to andre er intensiv og anestesi.
Så er spørsmålet hvor menn blir av når de forlater en stilling som helsearbeider. En mulighet er at de avanserer raskere i stillingshierarkiet.
– Når jeg spør de ansatte om menn gjør karriere raskere enn kvinner, bekrefter de fleste dette, påpeker Sommerseth.
Hun oppfatter at det ikke er så lett for mannlige helsearbeidere å snakke om hva de gjør i jobben sin, til menn som ikke kjenner til feltet.
– Kanskje er det slik fordi menn forventes å tjene mye, i alle fall mer enn det kvinner flest gjør. Et yrke i helsesektoren er ikke forbundet med verken høy lønn eller særlig prestisje, kanskje det er derfor noen går "stille i dørene" med hva de jobber med.
Avgjørende for å lykkes
Rita Sommerseth har også spurt helsearbeiderne hva de synes er avgjørende for om de lykkes eller mislykkes i jobben.
– Mange er opptatt av at det må være gode kollegiale forhold og gode organisasjonsmessige betingelser. Da ligger det også til rette for at de får god kontakt med pasientene, noe som igjen gjør at de føler de er til hjelp. Hvis personalet er urolige, smitter det over på pasientene, understreker hun.
Hva skaper så organisasjonsmessige problemer?
– For eksempel opprettelse av et nytt behandlingstilbud. De ansatte er sårbare når alt ikke er på plass. Et annet forhold er når det er mye vikarer, for eksempel i sommerferien, i jula og i en del helger. Da blir de ansatte usikre på om de som er på vakt kan jobben sin. Det skaper stress. Dessuten er en situasjon med mange vikarer også preget av at svært mange ansatte er innom en avdeling på kort tid. I løpet av ei slik helg kan opptil 35 ansatte være innom avdelingen.
Når mange likevel forblir i jobben sin i flere tiår, mener Sommerseth det blant annet har sammenheng med pasienter som gir positive tilbakemeldinger.
– Men det paradoksale i psykiatrisk helsearbeid er at man som ansatt skal få pasienten til å mobilisere sine egne ressurser og frigjøre seg fra institusjonen. Pasienten skal føle at det er han eller hun som har gjort jobben med å bli frisk. Så jo mer du lykkes med å mobilisere pasienters ressurser, jo mindre ros kan du oppleve å få fra dem. Derfor er samholdet blant de ansatte og tilbakemeldingene man får der, også fra ledere, kjempeviktige.
Kjønn har betydning – men hvilken betydning?
Det psykiske helsevernet i Norge skal trappes opp. Det har Stortinget bestemt. I stortingsmelding nummer 25 1996-97: "Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene", heter det at: "Tilbudene skal være likeverdige, med samme kvalitet for alle, uavhengig av bosted, alder, kjønn eller økonomiske evne".
– Men verken stortingsmeldingen eller opptrappingsplanen for psykiatrien gir råd om hvordan det skal tas hensyn til kjønn når tjenestetilbudene utformes, påpeker Sommerseth, og fortsetter:
– Akkurat det må i større grad diskuteres, problematiseres og avgjøres.
Kanskje vil kjønn få større betydning i framtida.
– Det er kommet noen signaler om at Helsetilsynet vil legge økt vekt på kjønnsperspektivet når det drives tilsyn med virksomhet i helse- og sosialsektoren. Hvis det skjer, vil det virkelig bli en utfordring for alle som jobber i helse- og sosialsektoren, avslutter Sommerseth.
