"Det er mulig at kroppen er klar, men at ikke hjernen er klar. Eller at hjernen er klar, men ikke kroppen," resonnerer "Marthe" om det store spørsmålet: Når er man klar for å debutere seksuelt? "Marthe" er 15 år og går i 10. klasse på en skole vest i Oslo. Hun er en av tretten jenter i 15-16 års-alderen fra tre skoler i Oslo vest, som Hilde Møllhausen har intervjuet i sin ferske masteroppgave i sosiologi.
Flere av jentene påpeker at undervisningen de får er preget av biologiske fakta og av fokusering på problemer: kjønnssykdommer, uønsket graviditet og prevensjon.
– Jentene forteller at de har mest seksualundervisning i natur- og miljøfag. Og at de får vite en del om hvordan, men ikke så mye om hvorfor. Nå vet ikke jeg om det virkelig er slik. Det kan godt hende at de for eksempel har undervisning om etikk knyttet til religion og livssyn eller samfunnsfag, men det er uansett det de lærer i natur- og miljøfag de oppfatter som seksualitetsundervisning, sier Møllhausen.
Skolen, et egnet sted?
Og i natur- og miljøfagtimen faller det ikke naturlig å rekke opp hånda for å spørre om hvordan man vet at man er klar. Det har med usikkerhet i forhold til læreren å gjøre, men også utrygghet i forhold til medelevene. – Det er flaut å avsløre at man ikke vet ting de andre mener man burde vite, forteller Møllhausen. Kanskje er skolen rett og slett ikke et egnet sted for informasjon og diskusjon om seksualitet. Møllhausen påpeker er det ikke alltid er like lett å snakke om personlige ting i full offentlighet.
– Jentene etterspør mer fokus på følelser. Men samtidig vil de gjerne vite mer om hvordan de faktisk "gjør det". Og slike ting er heller ikke så enkelt å spørre om i klasserommet.
– Det kan godt være at læreren har gjort de samme erfaringer som jentene gjør nå, men i jentenes øyne framstår dette som veldig lenge siden, sier sosiologen. Flere forteller at det er lettere å snakke med en ung lærer eller med ei god venninne. Noen framhever også anonyme svartjenester på nettet og helsesøster. For læreren må de forholde seg til daglig. Han eller hun er for nær. Noe læreren har til felles med mødre og fedre.
– Familien er en arena preget av intimitet, men når det kommer til seksualitet kvier flere av jentene seg for å ta opp dette med foreldrene, sier Møllhausen.
– Enkelte har gode erfaringer med helsesøster. De framhever gjerne at dette er hennes fagfelt, og at hun har mer fagkunnskap enn en lærer. Andre igjen har opplevd å få en moralpreken når de har bedt om p-piller, mens noen ikke engang vet hvem som er helsesøster på deres skole, forteller Møllhausen. Nesten alle har gode erfaringer med besøk på Klinikk for seksuell opplysning.
– 10. klasser i Oslo har tilbud om å komme hit for undervisning. Men et slik besøk varer, slik jeg oppfattet det, bare to timer, og for jentene jeg intervjuet er det tungvindt å komme seg dit, siden klinikken ligger på den andre siden av byen, sier sosiologen. Bare en av jentene hun intervjuet har reist hit utenfor skoletid, noe hun i utgangspunktet syntes var flaut.
– Det kan være viktig å ha en grunn til å oppsøke en slik klinikk, samtidig som det også kan være flaut å ha en grunn til å gå, påpeker Møllhausen.
Trenger informasjonsguide
Så kan man lure på hvordan det er mulig å sitte med så mange ubesvarte spørsmål i den overveldende mengden med stoff om sex som finnes overalt: i aviser, blader, bøker, TV og på nettet. – Jentene leser og hører mye. Men de har behov for guiding i jungelen av informasjon. En ansvarlig voksen som kan balansere og nyansere det de får vite. En som kan være kritisk og påpeke hva som ikke har rot i virkeligheten, sier Møllhausen.
Seksuelle ferdigheter
For det verste ville være å gjøre noe feil.
– Seksualitet omtales og framstilles som ferdigheter, sier sosiologen.
– Det blir noe de bør kunne og mestre. Jentene er redde for å dumme seg ut, ikke være flinke nok, skuffe den andre parten og få høre det etterpå. De har prestasjonsangst, og vil gjerne lære hvordan man er god i senga, forteller Møllhausen. Siden dette er noe de er usikre på, er det også atskillig usikkerhet knyttet til den seksuelle debuten. Slik det kommer til uttrykk når "Elisabeth" snakker om første gang: "…ja gruer meg nesten litt altså, fordi man har egentlig mest lyst til å bare få gjort det, så man har gjort det en gang."
"Ung i Norge", en undersøkelse blant 11.000 ungdommer i alderen 13 – 19 år, viser at gjennomsnittsalderen for samleiedebut blant jenter har sunket fra 17,7 år i 1992 til 16,7 i 2002. Undersøkelsen konkluderer med at jenters seksualitet har forandret seg mer enn gutters. Og at erotikk og sex er en del av jenters liv fra midten av tenårene. Møllhausen er imidlertid kritisk til om 15-16 år gamle jenter i dag er så mye mer erfarne enn de var for et tiår tilbake.
– Jeg opplever at det er en spenning mellom hva jentene opplever at de burde kunne, og hva de faktisk kan, sier hun.
– De trenger å høre at man ikke behøver å være en racer i senga når man er 15 år, og at det ikke er flaut å bomme første gangen, for det er i så fall en erfaring de deler med nokså mange.
Kjærlighet, moral og trygghet
Ung i Norge-undersøkelsen viser også at jenter er blitt mer tilbøyelige til å bryte med den såkalte kjærlighetsnormen, om at sex skal skje innenfor et kjærlighetsforhold.
– Slik er det ikke blant jentene jeg har intervjuet, forteller Møllhausen. De er opptatt av at første gangen bør skje med en kjæreste. "Jeg vet ikke om jeg ville gjort det med en som jeg ikke elsket", sier "Edith".
– Kjærligheten legitimerer seksualiteten, påpeker sosiologen.
– Dette kan skyldes at lærere og andre voksenpersoner formidler en kjærlighetsnorm. Samtidig gir jentene uttrykk for at kjærlighetsnormen er aldersbetinget, sier hun. I den alderen de er nå er det viktig å elske den man har sex sammen med, mener jentene. Men seinere, når de blir eldre og får mer erfaring, er de åpne for å gjøre det uten kjærlighet.
Møllhausen knytter denne tilsynelatende paradoksale observasjonen til usikkerhet og behovet for trygghet.
– Kjærligheten fungerer ikke bare som et legitimeringsgrunnlag som gjør seksualitet moralsk riktig. Den skaper også trygghet, påpeker hun, og fortsetter:
– Den tryggheten kjærligheten er med på å skape kan dempe noe av prestasjonsangsten de har i forhold til den seksuelle debuten. Seinere, når de blir eldre og har mer seksuell erfaring, er ikke kjærligheten så viktig – for da er de blitt flinkere, da kan de jo dette.
I tillegg mener jentene at når de blir eldre, er ikke rykter noe de behøver å ta stilling til på samme måte som i dag.
”Billig” er det bare ei jente som kan bli
Nå er imidlertid rykter en reell risiko.
– En jente forteller om enkelte gutter som har ei ny jente hver helg, uten at noen kommenterer det moralsk forkastlige i dette. Og de påpeker at dersom dette hadde vært ei jente, ville det være noe "alle" snakket om. Sex er, slik de ser det, noe du har fordi du er forelsket – ikke fordi du er kåt, sier Møllhausen. Slik hun tolker jentenes utsagn eksisterer den maskuline seksualiteten forut for møtet med den andre, som et behov som må dekkes. Mens det for kvinnen er i møte med den andre at slike behov vekkes. Kjærligheten legitimerer deres seksualitet. Uten kjærlighet vil de kunne risikere å bli omtalt som "billig".
– Jentene er godt kjent med begreper som "billig" og "hore", og vet hvordan de må opptre for å unngå slike stempel, sier Møllhausen. "Kristine", "Martine" og "Eva" har som del av undervisningen fått i oppgave å skrive kallenavn på det mannlige og kvinnelige kjønnsorgan. De forteller at menns kjønnsorgan fikk barnslige og tullete kallenavn som pølse og snurrebass, mens kallenavn på det kvinners kjønnsorgan framsto som mer vulgære. De brukes som skjellsord.
– Jentene synes dette var en unødvendig oppgave. Flere av dem nevner også at de lærer lite om kvinners orgasme. Mens en av dem mener å ha lært at det er lettere for jenta å bli gravid, dersom hun får orgasme.
Hvordan finne svar?
Hvordan er god seksualitetsundervisning og -opplysning? Det har Møllhausen ingen klar oppskrift på. Hun framhever Klinikk for seksuell opplysning, flinke helsesøstere og spørretjenester på nettet, men mener at film også kan brukes som utgangspunkt for diskusjoner i klasserommet.
– Forutsetningen er at filmen ikke er for gammel og at den ikke er overfladisk. Elevene må kunne kjenne seg igjen i den. Flere av jentene har sett den norske spillefilmen "Bare Bea", og selv om de mener at flere scener er delvis urealistiske, syntes de filmen var bra og "tatt på kornet", forteller sosiologen.
Hvordan finner så jentene svaret på spørsmålet: Når er jeg klar til å ha sex?
– Dette er jo en veldig individuell ting. Det handler om modning, og er noe de må finne ut av selv. Men de snakker mye om dette i venninnegjengen. Og så har de kanskje en forventning om at en framtidig kjæreste vil kunne mer og være mer erfaren enn dem, sier Møllhausen. Den framtidige kjæresten omtales som gutt. Lesbiske forhold blir ikke tematisert i denne studien.
Så er spørsmålet om gutter vet så fryktelig mye mer enn jenter. Møllhausen vet ikke. Hun har ikke spurt.
– Jeg vet ikke om jeg ville fått til den samme åpenheten med en gjeng gutter, sier hun.
– Jeg er usikker på hvordan jeg skulle fått dem i tale. Hvis jeg var mann, ville det kanskje vært enklere, gitt den ganske konservative kjønnsoppfatningen jeg har inntrykk av at finnes blant gutter og jenter midt i tenårene.
Noen burde gjøre den studien. For om jentene har prestasjonsangst og behøver guiding i informasjonsjungelen, er det kanskje ikke noe bedre stilt med 15-16 år gamle gutter?
